livetogkampen

Langfredag

Påska har begynt. Og jeg veksler mellom å klare meg, og å gå under.
Påska er jo ikke normal hverdag uansett, så det går litt lettere av den grunn.
Men jeg blir jo hele tiden påmint om at ting ikke er som normalt…
Jada, de skal forsiktig åpne samfunnet fra tjuende april.
Men de starter med barna, så antagelig rekker ikke psykiatrien å få begynt å tenke på fellestilbudene engang, før det blåser over oss igjen.
Men jojo, vi har jo ikke nådd toppen enda.
Forresten skulle man tro det var juletider og ikke påske. Posten har visst massivt «julekaos» og butikkene reklamerer for pinnekjøtt. Og julebrusen står i hyllene, iallefall her.
Kanskje hele verden helst ser at dette året er over.
I hodet mitt er det kaos. Selv når jeg har styringa selv, er det stemmer hele tiden. Jeg megler og megler, som jeg faktisk sto blant en skokk skolebarn og barnehagebarn og skulle få ro i rekkene.
Jeg er lei av dem, og når jeg er så lei av dette blir det enda mer kaos i hodet. Småunger blir såre når noen er lei av dem.
Men jeg vil være hel, samla, en voksen som klarer å være voksen. Det er ikke så mye håp for de små uansett, og jeg klarer ikke å være mamma for meg selv.
Tea vil selvskade, hun vil ta bort smertene på innsiden. Ta bort minnene.Med smerter som kjennes fysisk.
Tea er meg,som Livia er meg, som de andre er meg. Jeg er bare litt oppdelt. Men så kan jeg iallefall kjempe noe mot selvskadertrangen. Foreløpig har jeg klart det.
Men jeg tror ikke at det skyldes mine evner til å forhandle med tenåringsdelen min,mer at en av sønnene mine bor hjemme nå, og at det da blir så vanskelig å skjule…

Gutta mine synes forresten at jeg har gått lenge nok uten briller. Så de kom plutselig hjem med bursdagsgave til meg. Gavekort på interoptik. Så når det bare blir mulig så skal jeg bestille meg time til synsundersøkelse, så blir det briller igjen. for første gang på sikkert seks år. Et lyspunkt i en verden jeg vanskelig finner lys i…

 

Skam

Det var du, det var dere som utførte handlingene
Dere som valgte å ta dere til rette
dere som valgte å skade meg

Men skammen ligger på meg

Jeg var et barn.
Hadde ikke noe valg.
Dere er forbryterne.
Men det er jeg som føler meg skittem.

Så skammen ligger på meg

Dere lagde mitt liv til et helvete
Dere gjør mitt liv til et helvete
Dere burde skammet dere
Men dere gjorde aldri det.
Så døde dere.

Og etterlot meg med skammen.

Ohhh

Ohhh my… Jeg hadde glemt hvor vanskelig det faktisk er når tiden forsvinner og man ikke husker hva som skjedde på dagen. For det første er det lenge siden deler tok fullstendig over, slik som dette. For det andre har jeg som regel vært med som baksetepassasjer, siden 2013… Men nå er vi altså tilbake til tidligere tider.

Og det er jeg vanligvis ikke. Annet enn om natta i de dårlige periodene da. Jeg hadde noen runder på dpsn. Hvor jeg gjemte meg bak senga i en hule og sov på golvet der om natta. Det var sannsynligvis Tilje. Men på dagtid har jeg som regel hatt mest kontroll selv.

Men ikke nå.

Thea tar mye over. Så selvskadingstrangen er stor. Og Siri lurer bak der. Men hun MÅ jeg ha kontroll på, da velger jeg heller Thea. Så..

F… Dette er jo bare surr. Og jeg er rådløs…

Disse dagene.

Jeg sliter for tiden. Det er ikke uvanlig at jeg gjør det på denne tiden. Mars er min verste måned, og jeg er vanligvis så ferdig når april kommer, at jeg legges inn på dps.

Men denne gangen gjorde vi det annerledes. Jeg kom inn i forkant, og jeg ble ikke så dårlig gjennom mars som jeg bruker å være. Dette blir også sannsynligvis løsningen senere. Så alt lå til rette for at tida nå skulle være grei. Det er sjelden veldig bra, men greit er liksom bra nok for meg.

Men så kom Korona. Joda den var der da jeg dro inn på dps også, men da fungerte fremdeles verden. Lavterskeltilbudene i psykisk helse var oppe og gikk, verden var nesten normal. Da jeg kom ut igjen var alt borte.

Jeg, som har vært så innmari god  på å ta meg sammen i et system som ikke fungerte, sliter med  å ta meg sammen når jeg nå endelig har hatt et system som har fungert ei stund. Jeg har blitt ganske avhengig av lavterskeltilbudene. Treffstedet to ganger i uka. Turgruppa. Psykiatrisk sykepleier heime. Betania prøvde i  mange år å få på plass et slikt system for meg, de var klar over at jeg trengte mye oppfølging for å få brukbare hverdager. Men dengang fantes det ikke. Og jeg klarte meg uten det som ikke fantes. Men nå har jeg hatt det, og sliter enormt med å ikke ha det igjen.

Systemet mitt har gått i kræsj, jeg splitter mye igjen. Mister en del tid, for delpersonlighetene som jeg trodde jeg hadde kontroll på, stenger meg ute på nytt. Altså nesten tilbake på 2012-nivå. Det er vondt og vanskelig. Men lite å gjøre noe med. Det trigges av utrygghet. Og unormalt er utrygghet.

Jeg er sliten av å høre at det er jo likt for alle. Og at man må ta seg sammen, vi har fellesdugnad mot korona. Det er ikke likt for alle, for alle kan ikke leve med konsekvensene mangel på tilbud gir. Og sliter man rimelig heftig psykisk, er det faktisk ikke mulig å ta seg sammen. Selv om fornuften vet at ting normaliseres.

Når man får forespeilet at det kan ta to år før ting normaliseres, er det faktisk litt vanskelig å forestille seg at man selv fremdeles er her om to år. At man har holdt ut. To år er lenge. To år er uutholdelig. Men verdensproblemløseren min har sagt at hun nekter å tro at det tar to år før tilbudene i psykisk helse er oppe å går igjen. Jeg prøver å få¨systemet mitt, alle delene, til å tro på det. Det er ikke så lett, siden de er dommedagsprofeter hele gjengen…. Men er det noen de kan tro på, må det være henne.

Med delene kommer også selvskadetrangen, og jeg tegner sommerfugler for harde livet. armene dekkes. Det fungerer foreløpig. Om det vil fungere alltid, vil tiden vise.

Alle døgnets timer er ikke like håpløse. Mathias har rydda garasjen, slik at jeg har kommet meg ut litt og, ikke til så mye hjelp, men frisk luft fikk jeg da, og han fikk selskap.

Så jeg prøver å henge med, litt til…

Lenge siden.

Nå er det lenge siden bloggen min har vært i bruk. Mye har skjedd siden januar 2016. På godt og vondt. Blant annet var jeg på min siste tiukers på Nidaros i 2016. Og jeg startet opp med sensomotorisk gruppebehandling i januar 2017. Holdt på med det i ett og et halvt år. Kanskje jeg kommer inn på alt det der også, i løpet av den tiden jeg forhåpentligvis blogger.

Men grunnen til at jeg starter opp bloggen igjen er mitt mangel på tak i tilværelsen. Mangelen på kontroll. Verdenspandemien.

Ja, ikke pandemien i seg selv. Men det mangelen på normalitet gjøre med hodet mitt. Jeg takler det mildt sagt dårlig. Det er sjelden jeg er redd for meg selv. Men nå er jeg det, og må prøve å håndtere meg så godt som mulig.

Jeg har de siste årene hatt god kontroll på «delpersonlighetene» mine. Så mye at jeg har trodd de var mest integrerte i meg. Tidenes siste hendelser har vist at så er det ikke.

Derfor er jeg igang med bloggen igjen. Skriving har alltid vært min greie. Så kanskje vil det hjelpe meg med å holde meg så samlet som mulig.

Så håper jeg at noen av de gamle leserne mine fortsatt finnes der ute ❤️

Berit.

Et «nyttårsbrev»

2015….. Det har vært et år med forandringer på mange måter. På det personlige planet har året 2015 brakt med seg bedring. Dette året har jeg på mange måter tatt mange elefantsteg sammen med all musestegene. Til tross for at det er det året jeg har hatt minst behandling på lenge. Jeg er ikke ferdig, har søkt på et nytt opphold på den nye traumeenheten, men bortsett fra det vil nok også det kommende året være litt mer sporadisk og ikke så intensivt på behandlingssiden. Det udefinerbare som Betania hadde, som helet en sprukken sjel, finner jeg uansett ikke i det offentlige terapirommet.

Jeg har dette året fått noen små rom som er veldig viktige. Pusterommet, som fineste Ruth Esther startet opp er et av dem. Det gir en maskeløs pause, noen timers pusterom i hverdagen. Og kanskje ikke minst: De tryggeste klemmene i verden.

Venner betyr mye, og kanskje særlig dem man bare kan VÆRE sammen med. Og også dette året har jeg til stadighet dratt avsted med tannbørsten i sekken og bare vært borte noen dager. Jeg vil nok fortsette med det. Dukker sikkert opp på overnattingsbesøk både til RandiHilde ogChristina ♡ Om de vil ha besøk 

Jeg kjører fremdeles ikke bil, og jeg har ei fantastisk bestevenninne som til stadighet stiller opp og kjører på meg. Og har jeg ikke spurt på ei stund, får jeg klar beskjed om at nå syns hu jeg kan begynne å mase litt. Er deg evig takknemlig, Toril Alle burde hatt en venn som deg. Sofaen din er også fin og overnatte på ♡

Jeg har tre fine gutter. Voksne, eller på terskelen til voksenlivet alle tre. De gir meg mye glede og jeg koser meg når vi er sammen. Som ungdommer flest gir de nok også mammahjertet litt uro innimellom. Det må man nok regne med, tross alt. Jeg er innmari glad i dere, hjertene mine ♡

Jula har vært fin i år. Ting forandrer seg. Til det bedre. Det viktigste er å være sammen.

Ute i verden derimot, er det ikke fullt så rolig. Hjertet mitt blør for de som flykter fra krig og elendighet. Og det gråter over enkelte kommentarfelt på nett. Jeg skjemmes over måten de mange steder blir møtt på. Og over hardheten de blir vist. Mange ganger må jeg skjerme meg, og trekke meg vekk fra diskusjonene. Det blåser en kald vind over landet. Måtte den løye og bli litt varmere i 2016. Det er ønsket mitt for det nye året. Bortsett fra fred på jord og sånne, sikkert uoppnåelige ting.
Ja, også ønsker jeg meg et godt psykiatri og helsetilbud. Hvor man ikke legger ned tilbud fordi de funker for godt. Blant annet.

Jeg bruker å være alene på nyttårsaften. I år skal jeg ikke være det. Så nå skal jeg få ordnet meg, slik at jeg er klar når verdens beste Kristine kommer og henter meg. Så bærer det avsted til byneset. Med tannbørsten i sekken 

Jeg ønsker dere alle et RIKTIG GODT NYTT ÅR. Måtte 2016 bli vårt beste år.

Beskyttet: Fordi jeg husker terror, fordi jeg husker deg!

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

…..

Jeg kjenner grepet på virkeligheten forsvinne. Og mørket er innmari nært. Alle ord blir en flytende masse. Jeg forstår, men forstår ikke noe. Jeg kan ikke navigere i denne verdenen som er full av hindringer jeg ikke kan forsere,full av forventninger jeg ikke kan møte fordi jeg ikke forstår. Fordi jeg blir for liten. Så alt for liten. Og verden blir innmari skummel med så mange voksne som møter meg med så mange rare ord. Fordi de ser en voksen der barnet holder på å ta over. Og kanskje aner de barnet som baner seg vei, men også de holder på den voksne. Vil holde den voksne her. For det er jo en voksen som burde være her. Men barnet trenger noe, men det tør ikke formidle hva det er. Og jeg tør ikke, kan ikke formidle. Så jeg tviholder også på den siste rest av den voksne. For det er tryggest å eie sitt eget hode. Og jeg vil jo gjerne forstå verden. Jeg, som kan så mange ord, vil jo også helst forstå alle ordenes betydning. Jeg vil gjerne forstå den kunnskapen jeg besitter, og ikke bare skjønne at jeg burde forstått. Men barnets følelser er snart mine, så jeg går og legger meg, for jeg vet at jeg ikke kan holde igjen mye lenger. Jeg vet at snart har den lille tatt over. Og jeg vil forstå alt, uten å forstå noenting. Jeg vil vite at nåtidens verden ikke er farlig, men likevel vil den være så farlig for meg at jeg er hinsides redd. Og jeg går og legger meg, fordi jeg ikke tør å møte denne avdelingen helt som barn. Jeg tør ikke her hvor ingen voksne tør holde i barnet å trøste. Så jeg vet at det blir kosekaninen og kanskje tommelen, men jeg håper det strekker seg til det. Håper at dette barnets mareritt ikke kommer. At flashene holder seg unna. For jeg vet ikke om dette barnet er trygt nok til å stå opp om marerittene herjer. Det har vært smertene etter flashbackene før uten å søke trøst hos de voksne her. Og det er allikevel ingen vits i å stå opp om man ikke blir møtt av en voksen som tør å ta i deg, som tør å se barnet. Barnet holder igjen på å resignere, i en verden der voksne igjen ikke lenger vil se det.
Og jeg tør ikke, men jeg har ikke noe valg. For barnet lar seg ikke holde unna i kveld. Og jeg er redd. For å forstå alt, men allikevel ikke forstå noe som helst. …..

Skrevet i går kveld, før grepet helt forsvant.

Verden ramler litt sammen…

Lenge siden jeg har skrevet… Jeg vet.. Prøvde meg i februar, men det innlegget ligger som en kladd på to linjer eller noe sånt.
Jula var som sagt tøff, og verden er ikke blitt noe bedre etter det. Hadde et opphold på traume etter jul, uten at det ble mye bedre, men det berget meg iallefall fra å gjøre dumme ting. Mars/April er alltid triggermåneder for meg, og jeg hadde konfirmant første helga i mai, så siden jeg visste at jeg kom til å få knekk etter det, bestilte jeg tidlig plass på pusterommet igjen.

Dessverre kom den knekken tidligere enn det, med beskjed om at Betania Malvik avdeling traume legges ned fra 15.juni i år. Jeg skjønner det ikke, og det har vært en veldig tøff tid etterpå.
Jeg rømte fra alt, var nesten fjorten dager på Aure. Har egentlig vært helt knekt, samtidig som jeg engasjerte meg i kampen for traume. Så var jeg en knapp uke hjemme i forbindelse med konfirmasjonen. Før jeg dro på traume på mandagen.
Konfirmasjonen gikk forøvrig greit, gutten selv var fornøyd, og det er jo det viktigste.

Så jeg sitter her da, inn i første uka på pusterommet, og skal klare og slappe av. De små er utrygge, og panikken er helt vill i kroppen. Jeg veksler en del. Samtidig som jeg kjenner at jeg holder på å lukke inn et system. De større/voksne delbitene er i ferd med å ta over. Det vil virke bra utad. Men det kommer selvsagt til å eksplodere til slutt. Jeg har vært der før. Men kanskje er det nødvendig akkurat nå.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er redd. Det føles som om all tryggheten min blir tatt vekk fra meg. Og det å miste alle ansatte på en gang kan jeg ikke helt bære. Håpet er litt langt borte.

Jul ??

Jula har vært vanskelig for meg i år. Jul og høytider bruker gjerne å være harde. En del vanskelige ting trenger seg frem. Minner flasher på. Sånn er det stort sett alltid. Men som oftest klarer jeg glede meg over noe. Maten, om ikke annet. Ungene. Men så ikke i år.

I år har det vært mørkt. Tyngre enn jeg forventet. Det er tomt. Jeg er tom.
Jeg er i håpløsheten, og jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det.

Jeg skulle egentlig prøve å feire alternativ jul i år. I vår frues kirke, hjelpe til der. Det hadde kanskje også gitt meg påfyll.
Men så fikk samvittighet og familiepress meg til å svikte meg selv. «Man kan da virkelig ikke la sin sytti år gamle mor sitte alene på julaften» At den samme moren forårsaker fullstendig krasj inne i meg spiller vel ingen rolle.
Så ble det da så hun var hos meg julaften og første juledag. Jeg berga vel gjennom julaften, tror jeg. Første juledag var det så mye kræsj på innsiden at de små kun ville se tegnefilm og barnefilmer hele dagen.Og det var det eneste jeg fikk til, samtidig som jeg laget maten, og tok imot kritikk fra min mor fordi jeg bare ville se teite ting, og voksne mennesker burde da være interessert i nyheter i det minste… Akkurat den dagen var det nok det siste jeg ville se, og det siste som hadde vært smart å se..Jeg takker min eldste sønn som fikk en kompis til å hente henne og kjøre henne hjem.

Og etterpå har jeg bare vært helt tom.

Eldstemann har vært her fra og til fra andre juledag. Jeg har hatt en liten klinsj med han også, jeg er virkelig ikke helt i form. Og har ikke så mye kontroll. Og han var i dårlig humør. Det går dårlig sammen, så en smell måtte jo komme. Men vi klarte å ro det iland.
De andre to kom i går. Og jeg prøver. Prøver virkelig å være den voksne. Være mamma. Kose meg med dem. Men for hver sjanse jeg har, krøller jeg meg sammen i senga, eller på soffaen, med kaninen og tommelen. Jeg har ikke sjans til annet.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. For jeg ser ingen løsning. For alt er så mørkt. Og jeg klarer ikke holde på håpet mitt. Jeg skulle gråte. Men jeg har ingen å gråte hos. Og akkurat nå tør jeg ikke gråte alene.

Snart er det nytt år. Jeg vil ikke være med på karusellen. Jeg finner ikke håpet mitt. Og jeg er redd.

Post Navigation