livetogkampen

Archive for the category “Uncategorized”

Et «nyttårsbrev»

2015….. Det har vært et år med forandringer på mange måter. På det personlige planet har året 2015 brakt med seg bedring. Dette året har jeg på mange måter tatt mange elefantsteg sammen med all musestegene. Til tross for at det er det året jeg har hatt minst behandling på lenge. Jeg er ikke ferdig, har søkt på et nytt opphold på den nye traumeenheten, men bortsett fra det vil nok også det kommende året være litt mer sporadisk og ikke så intensivt på behandlingssiden. Det udefinerbare som Betania hadde, som helet en sprukken sjel, finner jeg uansett ikke i det offentlige terapirommet.

Jeg har dette året fått noen små rom som er veldig viktige. Pusterommet, som fineste Ruth Esther startet opp er et av dem. Det gir en maskeløs pause, noen timers pusterom i hverdagen. Og kanskje ikke minst: De tryggeste klemmene i verden.

Venner betyr mye, og kanskje særlig dem man bare kan VÆRE sammen med. Og også dette året har jeg til stadighet dratt avsted med tannbørsten i sekken og bare vært borte noen dager. Jeg vil nok fortsette med det. Dukker sikkert opp på overnattingsbesøk både til RandiHilde ogChristina ♡ Om de vil ha besøk 

Jeg kjører fremdeles ikke bil, og jeg har ei fantastisk bestevenninne som til stadighet stiller opp og kjører på meg. Og har jeg ikke spurt på ei stund, får jeg klar beskjed om at nå syns hu jeg kan begynne å mase litt. Er deg evig takknemlig, Toril Alle burde hatt en venn som deg. Sofaen din er også fin og overnatte på ♡

Jeg har tre fine gutter. Voksne, eller på terskelen til voksenlivet alle tre. De gir meg mye glede og jeg koser meg når vi er sammen. Som ungdommer flest gir de nok også mammahjertet litt uro innimellom. Det må man nok regne med, tross alt. Jeg er innmari glad i dere, hjertene mine ♡

Jula har vært fin i år. Ting forandrer seg. Til det bedre. Det viktigste er å være sammen.

Ute i verden derimot, er det ikke fullt så rolig. Hjertet mitt blør for de som flykter fra krig og elendighet. Og det gråter over enkelte kommentarfelt på nett. Jeg skjemmes over måten de mange steder blir møtt på. Og over hardheten de blir vist. Mange ganger må jeg skjerme meg, og trekke meg vekk fra diskusjonene. Det blåser en kald vind over landet. Måtte den løye og bli litt varmere i 2016. Det er ønsket mitt for det nye året. Bortsett fra fred på jord og sånne, sikkert uoppnåelige ting.
Ja, også ønsker jeg meg et godt psykiatri og helsetilbud. Hvor man ikke legger ned tilbud fordi de funker for godt. Blant annet.

Jeg bruker å være alene på nyttårsaften. I år skal jeg ikke være det. Så nå skal jeg få ordnet meg, slik at jeg er klar når verdens beste Kristine kommer og henter meg. Så bærer det avsted til byneset. Med tannbørsten i sekken 

Jeg ønsker dere alle et RIKTIG GODT NYTT ÅR. Måtte 2016 bli vårt beste år.

Advertisements

Fordi jeg husker terror, fordi jeg husker deg!

Noen ganger våkner jeg midt på natta. Skjelvende, gråtende, forvirret.
Jeg husker, men vil ikke huske. Kroppen min verker, som om noe har skadet den.
Slått den. Voldtatt den. Jeg kjenner smerten en treåring,en femåring, en sjuåring har etter å ha blitt voldtatt av en voksen. Jeg er sår i halsen. Smaken av sæd er så intens at jeg kaster opp.
Jeg blir reddere. For man kan ikke kaste opp? Det kan være farlig. Og kroppen min veit det med hvert eneste fiber den har.
Jeg kjenner sårheten etter tauene.Jeg kan se merkene. Jeg kan se blåmerkene etter deg.
Men det har ikke skjedd nå? Eller har det? Merkene er der,uansett.
Jeg er alene. Men jeg er ikke trygg på det. Øynene mine våker dørene, jeg prøver å ha kontroll på alle rømningsveier. Jeg venter at du skal komme inn. Jeg venter på ondskapen.
Jeg kjenner ikke rommet, jeg vet ikke helt hvor jeg er. Hvem er jeg? Jeg er Hannah,Linnea,Cecilia,Jeg er Mali.

Les mer…

…..

Jeg kjenner grepet på virkeligheten forsvinne. Og mørket er innmari nært. Alle ord blir en flytende masse. Jeg forstår, men forstår ikke noe. Jeg kan ikke navigere i denne verdenen som er full av hindringer jeg ikke kan forsere,full av forventninger jeg ikke kan møte fordi jeg ikke forstår. Fordi jeg blir for liten. Så alt for liten. Og verden blir innmari skummel med så mange voksne som møter meg med så mange rare ord. Fordi de ser en voksen der barnet holder på å ta over. Og kanskje aner de barnet som baner seg vei, men også de holder på den voksne. Vil holde den voksne her. For det er jo en voksen som burde være her. Men barnet trenger noe, men det tør ikke formidle hva det er. Og jeg tør ikke, kan ikke formidle. Så jeg tviholder også på den siste rest av den voksne. For det er tryggest å eie sitt eget hode. Og jeg vil jo gjerne forstå verden. Jeg, som kan så mange ord, vil jo også helst forstå alle ordenes betydning. Jeg vil gjerne forstå den kunnskapen jeg besitter, og ikke bare skjønne at jeg burde forstått. Men barnets følelser er snart mine, så jeg går og legger meg, for jeg vet at jeg ikke kan holde igjen mye lenger. Jeg vet at snart har den lille tatt over. Og jeg vil forstå alt, uten å forstå noenting. Jeg vil vite at nåtidens verden ikke er farlig, men likevel vil den være så farlig for meg at jeg er hinsides redd. Og jeg går og legger meg, fordi jeg ikke tør å møte denne avdelingen helt som barn. Jeg tør ikke her hvor ingen voksne tør holde i barnet å trøste. Så jeg vet at det blir kosekaninen og kanskje tommelen, men jeg håper det strekker seg til det. Håper at dette barnets mareritt ikke kommer. At flashene holder seg unna. For jeg vet ikke om dette barnet er trygt nok til å stå opp om marerittene herjer. Det har vært smertene etter flashbackene før uten å søke trøst hos de voksne her. Og det er allikevel ingen vits i å stå opp om man ikke blir møtt av en voksen som tør å ta i deg, som tør å se barnet. Barnet holder igjen på å resignere, i en verden der voksne igjen ikke lenger vil se det.
Og jeg tør ikke, men jeg har ikke noe valg. For barnet lar seg ikke holde unna i kveld. Og jeg er redd. For å forstå alt, men allikevel ikke forstå noe som helst. …..

Skrevet i går kveld, før grepet helt forsvant.

Verden ramler litt sammen…

Lenge siden jeg har skrevet… Jeg vet.. Prøvde meg i februar, men det innlegget ligger som en kladd på to linjer eller noe sånt.
Jula var som sagt tøff, og verden er ikke blitt noe bedre etter det. Hadde et opphold på traume etter jul, uten at det ble mye bedre, men det berget meg iallefall fra å gjøre dumme ting. Mars/April er alltid triggermåneder for meg, og jeg hadde konfirmant første helga i mai, så siden jeg visste at jeg kom til å få knekk etter det, bestilte jeg tidlig plass på pusterommet igjen.

Dessverre kom den knekken tidligere enn det, med beskjed om at Betania Malvik avdeling traume legges ned fra 15.juni i år. Jeg skjønner det ikke, og det har vært en veldig tøff tid etterpå.
Jeg rømte fra alt, var nesten fjorten dager på Aure. Har egentlig vært helt knekt, samtidig som jeg engasjerte meg i kampen for traume. Så var jeg en knapp uke hjemme i forbindelse med konfirmasjonen. Før jeg dro på traume på mandagen.
Konfirmasjonen gikk forøvrig greit, gutten selv var fornøyd, og det er jo det viktigste.

Så jeg sitter her da, inn i første uka på pusterommet, og skal klare og slappe av. De små er utrygge, og panikken er helt vill i kroppen. Jeg veksler en del. Samtidig som jeg kjenner at jeg holder på å lukke inn et system. De større/voksne delbitene er i ferd med å ta over. Det vil virke bra utad. Men det kommer selvsagt til å eksplodere til slutt. Jeg har vært der før. Men kanskje er det nødvendig akkurat nå.

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er redd. Det føles som om all tryggheten min blir tatt vekk fra meg. Og det å miste alle ansatte på en gang kan jeg ikke helt bære. Håpet er litt langt borte.

Jul ??

Jula har vært vanskelig for meg i år. Jul og høytider bruker gjerne å være harde. En del vanskelige ting trenger seg frem. Minner flasher på. Sånn er det stort sett alltid. Men som oftest klarer jeg glede meg over noe. Maten, om ikke annet. Ungene. Men så ikke i år.

I år har det vært mørkt. Tyngre enn jeg forventet. Det er tomt. Jeg er tom.
Jeg er i håpløsheten, og jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det.

Jeg skulle egentlig prøve å feire alternativ jul i år. I vår frues kirke, hjelpe til der. Det hadde kanskje også gitt meg påfyll.
Men så fikk samvittighet og familiepress meg til å svikte meg selv. «Man kan da virkelig ikke la sin sytti år gamle mor sitte alene på julaften» At den samme moren forårsaker fullstendig krasj inne i meg spiller vel ingen rolle.
Så ble det da så hun var hos meg julaften og første juledag. Jeg berga vel gjennom julaften, tror jeg. Første juledag var det så mye kræsj på innsiden at de små kun ville se tegnefilm og barnefilmer hele dagen.Og det var det eneste jeg fikk til, samtidig som jeg laget maten, og tok imot kritikk fra min mor fordi jeg bare ville se teite ting, og voksne mennesker burde da være interessert i nyheter i det minste… Akkurat den dagen var det nok det siste jeg ville se, og det siste som hadde vært smart å se..Jeg takker min eldste sønn som fikk en kompis til å hente henne og kjøre henne hjem.

Og etterpå har jeg bare vært helt tom.

Eldstemann har vært her fra og til fra andre juledag. Jeg har hatt en liten klinsj med han også, jeg er virkelig ikke helt i form. Og har ikke så mye kontroll. Og han var i dårlig humør. Det går dårlig sammen, så en smell måtte jo komme. Men vi klarte å ro det iland.
De andre to kom i går. Og jeg prøver. Prøver virkelig å være den voksne. Være mamma. Kose meg med dem. Men for hver sjanse jeg har, krøller jeg meg sammen i senga, eller på soffaen, med kaninen og tommelen. Jeg har ikke sjans til annet.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. For jeg ser ingen løsning. For alt er så mørkt. Og jeg klarer ikke holde på håpet mitt. Jeg skulle gråte. Men jeg har ingen å gråte hos. Og akkurat nå tør jeg ikke gråte alene.

Snart er det nytt år. Jeg vil ikke være med på karusellen. Jeg finner ikke håpet mitt. Og jeg er redd.

Oppdatering

Jeg er visst ikke så innmari flink til å skrive for tiden. Jeg har mye som surrer rundt i hodet, men å få det ned på bloggen er ikke akkurat lett…
Det, som så mye annet, er et ork til tider..

Ti-ukersen min er for lengst ferdig, og i skrivende stund er snart enda en gruppe ferdig med sin ti-ukers, så tiden fyker av gårde.
Det var stort sett greit å komme heim, iallefall den første tiden. Så begynte flere av delbitene å røre på seg, og jeg fikk soveproblemer igjen. Ble redd senga og var tilbake på sofaen for fullt.
Løsningen ble seks netter på Betania, hvor jeg iallefall fikk kurert senge-redselen min… Og hvor jeg fikk litt hardt tiltrengt omsorg.
De små trenger det, men jeg trenger det jeg også. Fordi de er de eneste som kan gi meg det, slik at jeg føler det er trygt å ta imot.

Jeg har vært flere runder der inne på selvhjelpsgruppe etterpå, og nå har de startet opp ny gruppe.. Vi på vår gruppe ble med på den, og så var det noen nye. H. er med inn igjen, som man bruker når man starter ny gruppe.
Det var ganske greit, men jeg sa nok litt for mye om de små. Og de følte seg egentlig ikke helt akseptert, så jeg vet ikke jeg. Vi får vel se hvor det bærer.. Akkurat nå gruer jeg til neste gang…

Psykologen min har jeg visst tatt juleferie fra… Stakkar, han er nok bittelitt oppgitt over meg… Men jeg lover å prøve skikkelig igjen over nyttår =P Jeg synes faktisk ikke det er så lett… Jeg føler at jeg kan litt for mye faktisk… At han er pittelitt forutsigbar, slik at jeg ofte vet hva han skal si.. Samtidig er forutsigbarhet trygt..

Var noen dager på Skarsøya også, fra forrige Lørdag til Torsdagen.. Og DER sov jeg. Det var godt, siden jeg har slitt litt med søvn igjen..

Det nærmer seg jo Jul må vite. Jeg er ikke så glad i julen. Det blir sånn krampeaktig «nåskalvihadetbrasammenoglekelykkeligfamilie» over det. Guttene er nok litt klar over at jula er litt vanskelig for meg, så de har bedt om å få være hos faren for tredje julaften på rad. Det er greit, det får de bestemme selv. Vi lager kos når de kommer i mellomjula.
Men mamma forventer at jeg skal komme til henne i jula, noe jeg ikke vil. Jeg vil ikke ha henne her heller. Hun og pappa kan heller komme når guttene kommer. Mamma lager mye styr om dette, tydeligvis mest redd for hva alle andre vil si. Pappa gidder heller ikke prøve å forstå.
Men jeg var hos mamma Julaften i fjor, og dissosierte bort mye av dagen. Ganske mange av smådelene har også problemer med å forholde seg til henne. Og Livia får mye jobb. Taran og Livia, en fire og en ni-åring. Det sier seg selv at det blir vanskelig. Jeg vil ikke ha det sånn i år. Da vil jeg faktisk heller være alene. Nå har jeg noen andre planer på trappene, kanskje… Men jeg ville heller vært alene, enn å dra dit. Det er lettere når guttene er med, for de passer litt på, selv om det blir feil at de skal måtte gjøre det. Men de ser alltid når jeg blir trigget.

Gutta har vært her i helga, og etter Magnus ønske ble det kalkun. Jeg ymtet litt om at det var julemat, men fikk beskjed om at det var jul nå, iallefall advent og at det var nære nok… Egentlig har han rett.. Hvorfor skal man spise god mat bare en gang for året ? Koselig å ha ungene på besøk. Manglet eldste da, han ble heime på hybelen sin i helga.
Mamma har laget en del styr fordi han ikke er her hver helg. Denne helga tilbydde hun han penger for å dra heim. Men ikke hvis han dro til farmoren og lå. Så på et vis prøver hun å styre både han og meg. Men både jeg og han vet at jeg ikke har plass når de to minste er her, egentlig. Og at det da ofte er greit at han ligger til farmora. Så ligger han her når både han og jeg føler for det. Ikke når noen andre bestemmer det.. ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Pappa sendte melding og spurte om det var greit at han kom i helga. Og jeg svarte at det var greit. Men siden det har vært så mye styr om at jeg ikke vil feire jul med mamma, svarte jeg også at de trengte ikke komme hvis de skulle mase mer om det…. Kan vel kanskje si at de ikke kom…. svaret jeg fikk var at han skjønte jeg ville ha minst mulig kontakt med dem, og at jeg fikk bare feire jul sånn som jeg følte for det. Men at han ikke kunne skjønne hvorfor. Dessuten slengte han på at han visste mere enn jeg skjønte. Og jeg fikk bare ta kontakt om jeg ville snakke.
Jeg fikk jo svart han igjen da, at jeg ikke ønsket lite kontakt med han, jeg kunne tenkt meg mer kontakt med han. Men at jeg ikke takler mamma. Egentlig ville det vært naturlig at jeg kunne ha hatt mye kontakt med han, og mindre med mamma, all den tid de er skilt og pappa er samboer på nytt, men dengang ei. Han tar mamma sitt parti uansett. Selv om han beklager seg over henne når han kan.

Så jeg får litt problemer her.. For det første plager det meg at han sier han vet mer enn jeg skjønner. For det betyr ett av to. Siden jeg ikke har sagt noe, og til og med benektet at det var den ene overgriperen min (Den som er mest sannsynlig), så sitter han enten og gjetter i vilden sky (Som alle andre), eller så hadde han faktisk anelser da jeg var yngre

I tillegg plager det meg at han ikke kan forstå hvorfor jeg strever sånn med mamma. Han, av alle, burde forstå hvordan det var for meg og vokse opp med henne som mor. Hvordan det er som barn å vokse opp med en psykisk syk mor.(Som ikke innser at det er et problem) Som brukte angsten sin for alt den var verdt til å manipulere oss hjemme. Som spiste Sobril som sukkertøy. Pappa skulle bare visst HVOR mye sobril hun faktisk spiste i perioder. Eller hvor mange ganger jeg fikk høre at jeg ønsket henne død, at jeg var slem, umulig og alt det der, fordi jeg for eksempel ikke ville bruke den genseren hun ville jeg skulle bruke… Eller noe annet helt trivielt. Han burde huske HVOR mange ganger han grep inn og gikk imellom..

Det er litt sånn at når han ikke viser tegn på å forstå det, klarer jeg ikke å forholde meg helt til han heller. Men jeg savner faren min. For han var en god pappa da jeg var barn.

Jeg vet ikke jeg.. Verden er ikke akkurat så lett for tiden. Og snart er det jul.
Du strålende adventstid….. Blah…

Men jeg ønsker dere alle en fin adventstid ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Facebook-status….

Jeg er seriøst litt lei meg. Over folks manglende evne til å tenke.
Jeg har delt noen lenker på facebook i det siste. Om vimplene på Borg, men ikke minst SATIRE-innlegget om marsipangrisene. Jeg delte både det opprinnelige innlegget, og fordi jeg ikke kunne dy meg, Gunnar Bjerke sitt blogginnlegg. Bare for å vise at her var det en som går rett på gang etter gang.
Felles for begge delingene er at jeg faktisk merker dem med satire før jeg deler dem..
Alikevel har jeg folk på vennelista mi som deler artikkelen videre i fullt alvor. Man får nesten lyst til å gi opp.
Man må visst merke humor i form av ironi og satire ekstra ekstra godt. Med store bokstaver. Og enda går det sikkert ikke inn.

Men her er nyheter til dere: Marsipangriser blir ikke forbudt. Korset blir ikke fjernet fra flagget. Det blir ikke forbudt med hverken smykker med kors eller nisseluer her i landet. GOT IT ??

Kors er uønsket i statskanalen og en del andre statlige institusjoner, dette gjelder også ANDRE religiøse smykker.

Nisselua som ble nekta på et klassetrinn på en drammensskole ifjor, hadde INGENTING med muslimer å gjøre. Det var på grunn av etnisk norske elever den ble tatt bort. Og de har innrømmet det var en feilvurdering.
Tror dere at muslimer faktisk bryr seg om ei rød lue ?? Jeg kan opplyse dere om at de ikke gjør det. Og hvorfor i all verden skulle de det ??

Jeg er jo ikke lei meg for at folk har andre meninger enn meg. Jeg er overhodet ikke lei  meg fordi folk har forskjellig syn på innvandringspolitikken. Det handler ikke om det. Man kan gjerne ønske full inntaksstopp for min del.

Nei. Det handler om at folk sprer usannheter som sannheter. Det handler om at folk ikke gidder å sjekke kilder. Fordi de er så opptatte med å være sinte på en hel folkegruppe, for ting de overhodet ikke har gjort. Det handler om hverdagsrasisme. 

I dette tilfellet slapp de også å sjekke kilder. Jeg hadde gjort det for dem. Og merket innleggene tydelig. Likevel taes det som sannhet. Det er litt skremmende….

 

Jeg ville aldri dere skulle se meg gjennom mine øyne som jeg ser meg selv.

Jeg ønsket aldri dere skulle se meg slik jeg ser meg selv..

Jeg ser den håpløse. den ødelagte. Knust i biter.

Jeg ønsket aldri dere skulle se meg gjennom mine øyne.

Selvskaderen, arrene, den mislykkede.

Jeg ville aldri dere skulle se meg som jeg ser meg selv.

Den stygge. Den som unngår speilet.

Jeg ville aldri dere skulle se meg gjennom mine øyne.

Som den med tapt barndom og en fremtid som synes uoppnåelig.

Jeg ville aldri dere skulle se meg sånn som jeg ser meg selv.

Den verdiløse. Den man ikke elsker.

Jeg ønsket dere skal se det barner jeg skulle vært. Jeg ønsker dere skal se meg som verdifull. Jeg vil så gjerne dere skal være glad i meg. For jeg trenger også kjærlighet.

Jeg ønsket aldri dere skulle se meg gjennom mine øyne.

Men hvordan kan dere se meg som noe annet ?

Huffa.. =(

Natta til idag har vært en fabelaktig drittnatt….

Jeg har ikke sovet noe særlig overhodet. Fikk følge i sengen da jeg la meg, og det var greit. For da kan jeg kreve det.
Sto opp ved den første flashbacken,(Falt i gulvet) eller, vel, det var vel ikke helt meg… Var nok en av de mindre, en redd del. Men mine deler er vant til nattevakter som ser (Når det er de små som kommer i panikk). Og som forstår(Hvor viktig det er at de blir tatt imot). Denne helga har det igrunnen ikke vært sånn. Og denne gangen var vel heller ikke et unntak. Ble likevel liggende på sofaen til jeg kom til meg selv. For da kunne jeg igjen be om å få følge i senga.

Men det er jo en ting… Verre var det da jeg våknet igjen, ikke en time etter jeg hadde sovnet engang… Jeg kom meg rett og slett ikke inn. Selv om noen av de små reddeste delene ville inn, fordi det er tryggere uansett. Men alle de største nektet. Siri, Livia, Svea, Vilja og Thea var alle like enige at dette var det ingen vits i… Og da hadde vi ikke noen sjanse i havet.
Disse store visste at stua kom til å være full. At noen aldri gikk og la seg i det hele tatt, og at sofaene nok var like opptatt på den tida, som tidligere i helga. Så da hjalp det ikke hvor de små ville inn i det som iallefall var tryggere enn ingenting.

Endte med kontinuerlige flasher hele natta, og var låst til rundt ti i morgest. Da kom jeg meg inn, spiste frokost etterhvert. Og trakk meg tilbake til Fagerborg etterpå, ble liggende på sofaen der med bamsene mine. C kom en tur innpå, fikk prata litt. Og siden hun er den eneste på denne helga jeg kan tålelig prate med, gjorde det litt godt, og lot de store slippe opp litt. Men nå tviholder de på kontrollen. Jeg lurer på om de vil slippe igjen når uka starter igjen i morgen. Det kjennes ikke helt slik ut. Men vi får se.

Vi har vært litt på storstua i kveld da. Mest fordi det er bare der det er nett.

Det har vært ei vanskelig helg for flere enn meg. Praktisk talt alle som har vært her denne helga har slitt. Og da må det vel være vanskelig å være bare en på vakt.

Jeg vet ikke, jeg. Dette er helga jeg burde reist hjem. Der har jeg iallefall kunnet gått i dvale. (En slags halvvåken tilstand, der jeg ikke føler noe som helst i hele verden)

Jeg gruer for natta. Gruer enormt. Og håper det blir normalisert til uka.

Jeg har iallefall fått en firkløver av en på gruppa. Han er i grunnen ganske så best…..

Lenge siden…

Lenge siden jeg har skrevet nå…

Det var ikke planen, jeg hadde jo tenkt å følge opp denne bloggen litt oftere, men den gang ei…
Har nå straks avsluttet min tredje uke på traumeopphold nummer to. Tiden går altfor fort, jeg liker ikke det noe særlig.
Samtidig vet jeg at hjemme nå også er hjemme der jeg bor. At det blir lettere å komme heim, fordi det er tryggere der, enn der jeg bodde før.

Nå i uke tre har jeg nok kjent på at det har vært hard jobbing. Det har til tider vært tøft.Og det går delvis med museskritt enda, men gjør et lengre hopp innimellom.
Det er en del forskjeller fra sist. Jeg er mer påkoblet og til stede denne gangen. Og det er bra, men også ganske skummelt.

Gruppa er denne gangen svært fin. Vi er mer sammensveiset som gruppe enn vi var forrige gang.Og det er ganske trygt på et vis.
Selv om all gruppeterapi holder på å få meg ut av mitt gode skinn… Skummelt…

Jeg kjenner jo de fleste ansatte, men er merkelig nok allikevel ikke sååå trygg… Vet ikke helt jeg, hva det er.. Mest sannsynlig er det vel fordi det er andre deler nå, som rører mer på seg enn før. Og som er mer fremme og synlige. Kanskje gjelder dette særlig de to minste, men også et par større deler vi jobber ganske mye med, men som ikke har vært så mye fremme her før.

Bruker fremdeles wordfeudchatten til verdensproblemløseren min, hadde egentlig tenkt hun skulle få litt pause fra maset mitt nå, meeen….. Det ser ikke at til at det helt blir sånn… Men hun svarer da heldigvis ikke før hun selv vil =)

Torsdagen denne uka var vel dagen som virkelig krevde mye av meg. Starta halv ti med psykolog, en ganske så tøff time, det er som regell det nå.Så ble det lunsj… Så ble det det en tur i fjæra med en på gruppa og H. Etterpå rett på tidenes aller beste monodrama. Kanskje også den tøffeste monodramatimen min ever, men iallefall definitivt den beste. Så ble det vel så vidt litt pause før middag, og etter middag ble det brukermøte. Så var det direkte på selvhjelpsgruppe. (Som jeg jo har sagt jeg skal være med på selv om jeg er her.) Ferdig og gikk i dusjen rett før åtte… Og da var jeg rimelig kake. Gikk mye og surra, der tårene ikke var så langt unna… Fikk prata litt med R.E., men det er ikke så mange ord når jeg har det sånn… Endte opp på utsikten og tegna… Ble der ganske lenge, men G. kom bort og gav meg tid for å komme tilbake, men den klarte jeg selvsagt ikke å holde..Så hun hentet meg igjen.. Kanskje likesågreit, det…
Fant aldri roen, og det ble flere runder ut for å grine litt for meg selv. Var ille tung den torsdagen.
Brøt helt sammen da G. fulgte meg i seng om natta. Mange som trengte trøst da…
Fredagen ble det morgenmøte i nattis… =P…

Mine to minste gutter kom en tur innom på fredagen da.. De var på vei til Sverige.. Var godt å se dem igjen.. Har savna dem. Og Savner eldstemann masse også.

Ellers virker denne helga å bli tøff.. Vi er mange som sliter, ser det ut for, og det er mange ukjente på jobb.

Selv om de er to på natta, er det liksom ingen helt mine, og det sier seg selv at det blir vanskelig når det er ganske ukjente på natt… Er en av de fast ansatte, da.. Og hun er god å ha med seg i senga når jeg skal legge meg…

Er nok denne helga jeg burde dratt hjem… =P
Men vi får se hva tiden bringer….

Post Navigation