livetogkampen

…..

Jeg kjenner grepet på virkeligheten forsvinne. Og mørket er innmari nært. Alle ord blir en flytende masse. Jeg forstår, men forstår ikke noe. Jeg kan ikke navigere i denne verdenen som er full av hindringer jeg ikke kan forsere,full av forventninger jeg ikke kan møte fordi jeg ikke forstår. Fordi jeg blir for liten. Så alt for liten. Og verden blir innmari skummel med så mange voksne som møter meg med så mange rare ord. Fordi de ser en voksen der barnet holder på å ta over. Og kanskje aner de barnet som baner seg vei, men også de holder på den voksne. Vil holde den voksne her. For det er jo en voksen som burde være her. Men barnet trenger noe, men det tør ikke formidle hva det er. Og jeg tør ikke, kan ikke formidle. Så jeg tviholder også på den siste rest av den voksne. For det er tryggest å eie sitt eget hode. Og jeg vil jo gjerne forstå verden. Jeg, som kan så mange ord, vil jo også helst forstå alle ordenes betydning. Jeg vil gjerne forstå den kunnskapen jeg besitter, og ikke bare skjønne at jeg burde forstått. Men barnets følelser er snart mine, så jeg går og legger meg, for jeg vet at jeg ikke kan holde igjen mye lenger. Jeg vet at snart har den lille tatt over. Og jeg vil forstå alt, uten å forstå noenting. Jeg vil vite at nåtidens verden ikke er farlig, men likevel vil den være så farlig for meg at jeg er hinsides redd. Og jeg går og legger meg, fordi jeg ikke tør å møte denne avdelingen helt som barn. Jeg tør ikke her hvor ingen voksne tør holde i barnet å trøste. Så jeg vet at det blir kosekaninen og kanskje tommelen, men jeg håper det strekker seg til det. Håper at dette barnets mareritt ikke kommer. At flashene holder seg unna. For jeg vet ikke om dette barnet er trygt nok til å stå opp om marerittene herjer. Det har vært smertene etter flashbackene før uten å søke trøst hos de voksne her. Og det er allikevel ingen vits i å stå opp om man ikke blir møtt av en voksen som tør å ta i deg, som tør å se barnet. Barnet holder igjen på å resignere, i en verden der voksne igjen ikke lenger vil se det.
Og jeg tør ikke, men jeg har ikke noe valg. For barnet lar seg ikke holde unna i kveld. Og jeg er redd. For å forstå alt, men allikevel ikke forstå noe som helst. …..

Skrevet i går kveld, før grepet helt forsvant.

Advertisements

Single Post Navigation

5 thoughts on “…..

  1. Sender trygge bamseklemmer ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: