livetogkampen

Fordi jeg husker terror, fordi jeg husker deg!

Noen ganger våkner jeg midt på natta. Skjelvende, gråtende, forvirret.
Jeg husker, men vil ikke huske. Kroppen min verker, som om noe har skadet den.
Slått den. Voldtatt den. Jeg kjenner smerten en treåring,en femåring, en sjuåring har etter å ha blitt voldtatt av en voksen. Jeg er sår i halsen. Smaken av sæd er så intens at jeg kaster opp.
Jeg blir reddere. For man kan ikke kaste opp? Det kan være farlig. Og kroppen min veit det med hvert eneste fiber den har.
Jeg kjenner sårheten etter tauene.Jeg kan se merkene. Jeg kan se blåmerkene etter deg.
Men det har ikke skjedd nå? Eller har det? Merkene er der,uansett.
Jeg er alene. Men jeg er ikke trygg på det. Øynene mine våker dørene, jeg prøver å ha kontroll på alle rømningsveier. Jeg venter at du skal komme inn. Jeg venter på ondskapen.
Jeg kjenner ikke rommet, jeg vet ikke helt hvor jeg er. Hvem er jeg? Jeg er Hannah,Linnea,Cecilia,Jeg er Mali.

Jeg er forvirret, husker alt det gamle. Men er det gammelt? Skjedde det ikke akkurat nå? Kroppen min, som henger igjen i fortiden, lider av postraumatisk stress. Full av angst. Depresjon. Og jeg er Svea,Jeg er Tilje,Jeg er Emilian…

Den er også dissosiativ. Og Alle De Andre personlighetene styrer på. Kroppen min er for stor for meg.Den burde se ut som – en toåring, en fireåring,en niåring – men absolutt ikke voksen. For jeg er ikke voksen? Er jeg ikke vel? Jeg veit ikke. Jeg er redd. Verden min henger ikke sammen.
Jeg husker ikke hvem jeg er. Jeg er Livia. Jeg er Siri. Jeg er Gard.

Jeg kan telle.Telle alle kvistene på veggen. Eller alle bøkene i bokhylla. Det er mange. Jeg må ikke glemme noen. Hvis jeg glemmer noen kommer du. Det tror jeg. Jeg tror det virkelig. Så jeg teller. Jeg er Tindra,Jeg er Villemo,Jeg er Tage. Er jeg meg?

Jeg spiser ikke som andre gjør. Ikke normalt. Mat kan gjøre så vondt. Den kan få deg til å kaste opp. Så av og til slutter jeg å spise. Når maten alikevel bare smaker som sæd. Mannesvette. Eller som sauebæsj. Kroppen min har lært å sulte. Den går ikke ned i vekt. Jeg er fremdeles Siri. Taran. Rakel.
Hvor er jeg? Hvem er jeg?
Men av og til er jeg Lisa. Lisa spiser. Lisa kan å spise.

Noen kvelder tør jeg ikke legge meg i det hele tatt. Jeg er redd soverommet. Jeg sover ikke på sofaen. Hodet mitt overstyrer alt. I beredskap. Alltid I beredskap. Jeg er Molly. Jeg er Vilja. Jeg er Tea.

Så er jeg våken. En natt.To netter. Tre netter.
Så fører det meg inn i manien. Eller ned i den dypeste depresjonen.
Bipolar. Også den traumeutløst. Så kan jeg være dronning for en stund. Irritabel. Men kan alt. Og aldri går vel tanker så fort. Eller jeg synker ned i likegyldigheten. Går i dvale. Der depresjonen er så sterk at ingen når meg. Der jeg heldigvis ikke har krefter til å reise meg opp og ut av dyna. For jeg vil bare dø. Kroppen slår av. Jeg spiser ikke, drikker ikke. Trenger ikke gå på do. For jeg skal bare dø. Men jeg er meg. Jeg er Berit.
Og det er bare da jeg har traumefri. Ellers får jeg aldri fred. Kun når det bipolare tar over, har jeg fri fra de verste minnene. Pest eller Kolera

Jeg er en forvillet unge ingen kan hjelpe. Jeg klarer ikke nyttiggjøre meg hjelpen på hjemmebane. Fordi de vet ikke hva de skal hjelpe med. De kan ikke. Og jeg klarer ikke å formidle hva jeg trenger. For jeg veit ikke. Jeg veit ikke.

Jeg er det barnet det synges om. Det barnet som springer med bankende hjerte. Som håper å nå frem til noen som kan hjelpe. Det barnet som innerst inne vet det egentlig er for sent.

Jeg kan å ta meg sammen. Vil ikke at noen skal merke noe. Så jeg tar meg sammen når jeg er borte hjemmefra.
Men egentlig er jeg livredd. I en verden som er så stor og forvirrende. Jeg er et lite barn som bare vil ha en trygg voksen. Men som vet at den voksne ikke finnes. At trygge voksne er en illusjon. En illusjon som brast.

Om du virkelig hadde vært her. Og ikke bare hjemsøkt meg til alle døgnets tider, kunne jeg fortalt deg hvorfor jeg fremdeles er et barn som ikke finner trygghet.

FORDI JEG HUSKER TERROR,FORDI JEG HUSKER DEG !

Advertisements

Single Post Navigation

2 thoughts on “Fordi jeg husker terror, fordi jeg husker deg!

  1. Du skriver godt. Jeg er lei for at du har det sånn, det må være utrolig tøft. Har hatt det tøft sjøl, men ikke så ille som du beskriver her. God bedring!

  2. Gode trygge klemmer til alle som vil ha<3 Sterkt og utrolig vondt å lese, kjære deg </3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: