livetogkampen

Lenge siden…

Lenge siden jeg har skrevet nå…

Det var ikke planen, jeg hadde jo tenkt å følge opp denne bloggen litt oftere, men den gang ei…
Har nå straks avsluttet min tredje uke på traumeopphold nummer to. Tiden går altfor fort, jeg liker ikke det noe særlig.
Samtidig vet jeg at hjemme nå også er hjemme der jeg bor. At det blir lettere å komme heim, fordi det er tryggere der, enn der jeg bodde før.

Nå i uke tre har jeg nok kjent på at det har vært hard jobbing. Det har til tider vært tøft.Og det går delvis med museskritt enda, men gjør et lengre hopp innimellom.
Det er en del forskjeller fra sist. Jeg er mer påkoblet og til stede denne gangen. Og det er bra, men også ganske skummelt.

Gruppa er denne gangen svært fin. Vi er mer sammensveiset som gruppe enn vi var forrige gang.Og det er ganske trygt på et vis.
Selv om all gruppeterapi holder på å få meg ut av mitt gode skinn… Skummelt…

Jeg kjenner jo de fleste ansatte, men er merkelig nok allikevel ikke sååå trygg… Vet ikke helt jeg, hva det er.. Mest sannsynlig er det vel fordi det er andre deler nå, som rører mer på seg enn før. Og som er mer fremme og synlige. Kanskje gjelder dette særlig de to minste, men også et par større deler vi jobber ganske mye med, men som ikke har vært så mye fremme her før.

Bruker fremdeles wordfeudchatten til verdensproblemløseren min, hadde egentlig tenkt hun skulle få litt pause fra maset mitt nå, meeen….. Det ser ikke at til at det helt blir sånn… Men hun svarer da heldigvis ikke før hun selv vil =)

Torsdagen denne uka var vel dagen som virkelig krevde mye av meg. Starta halv ti med psykolog, en ganske så tøff time, det er som regell det nå.Så ble det lunsj… Så ble det det en tur i fjæra med en på gruppa og H. Etterpå rett på tidenes aller beste monodrama. Kanskje også den tøffeste monodramatimen min ever, men iallefall definitivt den beste. Så ble det vel så vidt litt pause før middag, og etter middag ble det brukermøte. Så var det direkte på selvhjelpsgruppe. (Som jeg jo har sagt jeg skal være med på selv om jeg er her.) Ferdig og gikk i dusjen rett før åtte… Og da var jeg rimelig kake. Gikk mye og surra, der tårene ikke var så langt unna… Fikk prata litt med R.E., men det er ikke så mange ord når jeg har det sånn… Endte opp på utsikten og tegna… Ble der ganske lenge, men G. kom bort og gav meg tid for å komme tilbake, men den klarte jeg selvsagt ikke å holde..Så hun hentet meg igjen.. Kanskje likesågreit, det…
Fant aldri roen, og det ble flere runder ut for å grine litt for meg selv. Var ille tung den torsdagen.
Brøt helt sammen da G. fulgte meg i seng om natta. Mange som trengte trøst da…
Fredagen ble det morgenmøte i nattis… =P…

Mine to minste gutter kom en tur innom på fredagen da.. De var på vei til Sverige.. Var godt å se dem igjen.. Har savna dem. Og Savner eldstemann masse også.

Ellers virker denne helga å bli tøff.. Vi er mange som sliter, ser det ut for, og det er mange ukjente på jobb.

Selv om de er to på natta, er det liksom ingen helt mine, og det sier seg selv at det blir vanskelig når det er ganske ukjente på natt… Er en av de fast ansatte, da.. Og hun er god å ha med seg i senga når jeg skal legge meg…

Er nok denne helga jeg burde dratt hjem… =P
Men vi får se hva tiden bringer….

Do not tell me about devils

Do not tell me about devils
or yell at me about sin
Do not bother to explain to me
about doomsday and punishment
For you must understand
that it really can not scare me
Because I already know
that hell exists …

I was once an angel
The child, born without guilt
Then the bottomless pit opened  itself
And there was nothing I could do ..

Then you can tell me about angels
and how they fly around and sing
And how I once could join them again

And you can tell me about heaven
and how to get there
How I can rest a place without shame and guilt
Without any pain and tears
So that I can once again play among angels

But do not tell me about evil
I know too well what evil is
I do not have to die to go to hell
There’s hell enough to go around down here ..

Sove…. Nei, det er visst ikke helt i min gate…

Som tittelen sier, jeg er temmelig lys våken… Falt noe tilbake til gammelt mønster, hvor soving delvis er en umulighet… Nå sov jeg natt til søndag, fordi gutta lå her da, og med stemmer som skulle være der… Men natt til igår sov jeg mye mindre..
Flashbackene er tilbake. Og siden de er så reelle og skremmende, tør jo ikke hodet mitt å sove… Selv om jeg godt kan ha lyst.. Men de små vil jo heller ikke sove, og hvis jeg tror jeg har sovet, viser det seg temmelig ofte at en av de andre har hatt full aktivitet på natta..

Psykologen min ville nok sagt at det bare er tanker. At det ikke er virkelig. Og at jeg ikke behøver bry meg om dem for at det ikke er virkelig…
Men.. ALT det der VET jeg faktisk, at det ikke er noe som skjer nå… At jeg eller den lille ikke forstår det når vi våkner, er en annen sak. Men det tar faktisk som regel ikke så innmari lang tid før vi skjønner hvor vi er, det er ikke det som er det verste problemet.. Problemet er at jeg alltid våkner med så reelle smerter… Altså, drømmer jeg at jeg blir, ja, altså… Ja, så har jeg de smertene som jeg hadde den gang. Og de forsvinner ikke, SELV om jeg er tilbake til år 2013.. De er der likevel, og de er faktisk temmelig reelle…
Jeg har født tre unger, og kan godt føde tusen ganger til fremfor dette. Jeg har brukket hånden, og smerten den gang fikk meg til å tro jeg skulle dø, gjør det også heller tusen ganger til fremfor dette….

Det er to vesentlige forskjeller på fantomsmertene nå og smertene da.. En: smertestillende hjelper ikke på fantomsmerter, dengang kunne faktisk smertestillende hjelpe, litt iallefall..
Og to: Nå kan jeg ikke dø av det, selv om det kjennes sånn ut..
At jeg ikke kan dø av det er selvsagt bra, men der og da hjelper det lite..

Og det er vondt når de små blir så redde.. Jeg kan trygge dem litt, men det er rimelig vanskelig å gi dem den nærheten de innimellom trenger.. Som en av nattevaktene sa sist: Det er vel tilnærmet umulig… Så, rart at jeg av og til savner «voksne»??…

Og når jeg nå sitter her og funderer..
Jeg kjenner meg sånn passe sprø innimellom.. Litt rar iallefall =) Skal inn på ny ti-ukers på traume i slutten av Juli. Jeg vet av de fleste som skal inn sammen med meg, som meg har de vært inne på ti-ukers før. Men føler at de kanskje har et litt mer nøkternt forhold til tiukers enn meg da… For jeg, jeg gleder meg sånn inn i granskauen. Selv om jeg vet det blir tøft. det er mye som skal jobbes med. Og av en eller annen grunn kjennes ti uker nå kort ut. Men uansett hvor tøft det blir, gleder jeg meg. Og de små jubler. Jeg vet hvorfor… Fordi det er det eneste stedet hvor vi alle er rimelig trygge… Bortsett fra de to aller minste, da.. De andre voksendelene vet jeg ikke, men antar de nok er det..
Og fordi slike netter som dette medfører mer søvn der likevel. Siden de små fortere finner trøst der…
Nå fant jeg lite ro på Fagerborg sist, var svært sjelden der inne, mens trivselen på avdelingen mye fortere kom på pusterommet.. Så det skal bli spennende og se… Jeg skal iallefall sove i senga, uansett hvor mange ganger nattevaktene må følge meg i seng. Har ikke tenkt å ha noe tilbakefall på det,altså..
Jada, jeg ER litt sprø, kanskje litt gal også.. Men galskap er ikke farlig, bare normalt.
Men hvem GLEDER seg til å legges inn på traume, liksom ??? Altså, ser frem til, skal bli godt, blir bra å få jobbet igjen.. Alt det der, men GLEDE seg??? I så stor grad at alt av eventuelt grue seg ikke merkes som et myggstikk engang ?? Meeen… Det forhindrer sikkert ikke at jeg får lyst til å rømme derfra både en, to og ti ganger… Når det hele blir litt for tøft..

Og så skal vi kanskje dra og «spytte» på en grav…. Ja, kanskje ikke helt bokstavelig da, for det er visst heller ikke i min gate.. Men oppsøke den, tror jeg kan være nyttig.. Pluss noen andre drittsteder… Det kan være noe det…

Tanker….

For en dryg ukes tid siden var det en trafikkulykke utenfor Rudskogen… Føreren i ene bilen ble hardt skadet, og lå en stund i kunstig koma.. Denne og passasjeren hans kom fra hjemkommunen min, den ene , som det gikk veldig bra med, var onkel til en kompis av min sønn. Den andre var barnebarn av en venninne av min mor. En gutt jeg fikk «passe» som liten… Det vil si, jeg passet han ikke alene, men var hjem til foreldrene noen ganger og fikk lov å stelle og sånn… Men altså, en ulykke som ikke var deres skyld, må påpekes.. Jeg har sett bilde av bilen. Det er ingen tvil om at disse to har hatt englevakt. At en av dem bare har noen skrammer er utrolig. Sjåføren var mer skadet. Hadde mange alvorlige brudd og er operert flere ganger. Men han lever.

Igår var det storkræsj på Storlien i Sverige. Begge de hardest involverte bilene var norske. I tillegg hadde den bilen som kom over i feil kjørebane, sneiet en bil nr tre. Sjåføren av den bilen som kom over i feil kjørebane omkom. En kvinne i samme bil ble kritisk skadd, mens det også i motgående bil var en hardt skadet kvinne.
Nok en gang var det mennesker fra min hjemkommune. Jeg kjente ikke avdøde veldig godt. Men snakket med han fra tid til annen. På face, og om jeg møtte på han sånn ellers. Og jeg har gått på kurs sammen med kona hans. Han var vel kanskje en orginal. En slik som man satte pris på. I juletider så man han ganske ofte. Han var nemlig selve julenissen. Den ekte julenissen.
Som etterlater seg flere unger.. Noen på alder med mine.
I løpet av dagen i dag fikk jeg også vite at kvinnen som satt på i bilen er omkommet. Og at det var datteren til tremenningen min. Jeg har ikke så mye kontakt med familien min. Men jeg hadde jo det engang. Og jeg husker da denne jenta og søsteren kom til verden. Nå er ikke dette bekreftet i noen medier enda, så, man kan jo håpe….

Jeg synes det har vært så mange sånne tragedier, uforståelige ting, mennesker som dør altfor tidlig, de siste årene.

Først var det hele tragedien på Uttøya. Der en sønn av et vennepar av oss omkom… Ikke at vi hadde mye kontakt lenger, men en gang hadde vi faktisk det. Og gutten var like gammel som eldste sønnen min. De kjente hverandre, om ikke veldig godt, så kjente de hverandre, som ungdommer gjerne gjør. Og min sønn visste av flere av disse ungdommene. Fordi mange var i samme alder som han.

Ifjor døde en venn av meg av hjerteinfarkt bare tjuefem år.. Hun etterlot seg mann og tre små barn. Ingen forsto hva det var med henne, selv om hun flere ganger var inn og fikk undersøkt hjertet. Og plutselig var hun død. I utgangspunktet en nettvenn, som etterhvert ble mer enn det. Og det er fremdeles vanskelig å forstå.
En barndomskompis av meg tok også livet sitt i fjor. Uforståelig. Iallefall for meg som bare hadde snakket med han over nett de siste årene.
Og så var det mordbrann i hjemkommunen min ifjor. Hun som døde i den brannen var engang som søskenbarnet mitt. Og det er like uforståelig den dag idag. Og selv om vi nå bare treftes sporadisk og tilfeldig, sånn blir det jo gjerne, så gjorde det likevel vondt. Hun etterlot seg også to små barn. Datteren var vitne til at faren drepte moren. Hvordan kan man forstå noe sånt ?? Urettferdigheten er stor…

Og når alle disse tragediene skjer blir man jo sittende å tenke…. Eldstegutten min tenkte å melde seg inn i Arbeiderpartiet, fordi han ville være med på leir, men så ble det ikke denne gangen… Tilfeldigheter?
Og jeg har min egen trafikkulykke friskt i minne. Selv om det er fire år siden.. eller kanskje bare tre?? Nåvel, tid er ikke viktig..
Min bil var også totalvrak. Eneste plassen det var en liten sjanse til å overleve var i førersetet. Der befant ikke jeg meg da bilen endelig stoppa, fordi jeg hadde ikke på bilbelte, noe jeg ellers alltid gjorde. Så jeg ble slynget ut av , sannsynligvis bakruta og nedgjennom en tettvokst skog. Jeg fikk minimalt med skader. Masse småsår i ansiktet, har kun et bittelite arr igjen idag, men da var det så mye blod at de som kom til ulykkesstedet og ambulansepersonellet trodde jeg var svært alvorlig skadet. De hadde jo også sett bilen som tilsa nettopp det. Så hadde jeg et avrevent senebånd i skulderen, samt en brukket finger. Jeg hadde ikke truffet et eneste tre. Jeg hadde englevakt.
Og jeg sto i det øyeblikket utenfor min egen kropp og så meg selv fly gjennom luften. Jeg kan også sverge på at jeg fornemmet engelen, som førte meg trygt ned på bakken. Da jeg ble funnet, lå jeg akkurat slik jeg brukte da jeg sov. OG jeg trodde jeg sov og kunne ikke forstå hvorfor jeg ble vekket.
Ambulansefolkene kranglet jeg med hele veien til sykehuset, fordi de tok på meg nakkekrage. Og fortsette å krangle med folkene på akuttmottaket, til de tok den av…
I tillegg nektet jeg plent for å ha pårørende. Ikke før hele spørsmålet ble omformulert, og de spurte om de kunne ringe NOEN, fikk de lov…
Antakelig hadde jeg nektet idag også…

Men altså, jeg hadde englevakt… Jeg kunne også vært død… Slik bilen så ut, skulle jeg mest sannsynlig vært det.
Og en annen ting, det var sabla flaks at jeg for en gangs skyld IKKE hadde ungene med meg i bilen….. Det hadde iallefall ikke gått bra.

Livet er forgjengelig. Det kan så alt for lett ende.

Om jeg mangler ord, vil du være her da?

Når du spør meg hvordan det går,
vil du ha et ærlig svar?

Men hva om jeg ikke kan si det ?
Hva om jeg ikke kan sette ord på det?

Vil du fremdeles være her da?

Når du spør meg hva jeg trenger,
og jeg ikke kan svare fordi ordene mangler..

Vil du allikevel forstå at jeg trenger deg?

Vil du skjønne at ordene mangler fordi jeg er liten og redd
og ikke  vet hvordan jeg skal si det?

Eller vil du bare gå, fordi jeg må jo lære å si hva jeg trenger?

Kan du forstå at det er så mange redde små,
som trenger en hånd å holde i, en klem, et fang,
men som mangler ordene?
Eller som kanskje ikke tør si det,
fordi de er redde for at du likevel bare skal gå?

Hva om ord ikke fantes?
Hva om jeg forble helt taus?
Ville du fortsette å spørre da?

Eller vil du bare gi meg opp?
Slik jeg selv har gitt meg opp ?

Hva om jeg ikke våger å snakke,
fordi gråten er så tett på.?

Kanskje stemmen din får meg til å grine?
Vil du trøste meg da?
Vil du være der da?

Hva om jeg kan late som om ord ikke finnes en stund?

Hva om du bare så at jeg trenger å bli holdt rundt uten å snakke?

Hva om øynene dine og hånden din er tryggest akkurat nå?

Tør du gi meg det uten at jeg har brukt de ordene jeg ikke kan finne?

Why do I always…. ?

Then I suppose I’ve done that
Triggered all my emotions beyond sense
Why do I always challenge myself?
When I know that it will be difficult ?
For all the little ones inside.
When I know it will create crying?
When I know that the paralyzing fear will be total?

Now I triggered all ..
And it creates conflicts
Because they want to deal with it in different ways

Where one would eat
the other will throw up
And some will just lie still
and try to disappear.

And one would harm the body
one other will die
And some will just lie still
and try to disappear

And those who just want to lie still
can still be heard
Because they are crying.
Loud.
In fear for any consequences.

And a gray cuddlebunny 
has become a necessity
We can not give up

So why do I do it?
Time after time?
When I know what will be happening?

Well, ofcourse I do it
for how could I not?

I have imagined to go even further
I shall not remain in this swamp
of terror and fear
holding me back.

For in the end I’ll win
And painful memories will only be bad memories
And not a parallel reality

And every time I dare to confront hell
I will come closer to my goals

I will win eventually
And then I’m free, finally.

Idiot..

Ja, nemlig… Idiot må være det jeg er… Som skrev det innlegget i natt… 

Ikke kan jeg gå tilbake å lese det fordi jeg kaster opp når jeg prøver… Og det er ikke så mye for det innlegget, mer fordi jeg satte igang et Tilje-minne.. Herregud..

Mest idiot er jeg vel fordi jeg burde skjønt at jeg trigget Siri. Og det er da vel noe jeg prøver å unngå for enhver pris..NÅ er hun helt på tuppa og har tydeligvis planer… Men det skal vi vel bli flere om, kanskje.. Jeg kan virkelig ikke slippe henne frem. Livia jobber hardt igjen…. I verste fall får Thea trå til… Meen… DET vil vel igjen gå hardt utover armene mine… 

Kan ikke akkurat la Siri legge ut på en svømmetur her… Da jeg var barn hadde i det minste fjorden en ende, vi kunne nå Tråssåvika… Her bærer det rett ut i Trondheimsfjorden.. Det klarer selv ikke vi…

Jeg har da vel ikke bare trigget Siri… Tilje er sammenbruddet nær, fordi hun husker hvor redd hun var, og fordi hun ble påmint sitt eget aller verste minne… Rakel har falt tilbake til kaninen og tommelen og vil helst bare ligge der.. Tom… Tom for liv, tom for ord..

Hannah spiser boller, og vil ha frem alt snopet de små klarte å lure seg til å kjøpe på butikken igår.. Og som de IKKE fikk igår, fordi jeg ikke var helt blid for den handelen.. Selv om de husket å kjøpe poteter. Og selv om de kjøpte meg masse aviser, for å rettferdiggjøre kjøpet *(Jeg kjøper nesten aldri aviser, leser dem på nett ).. 

Siden alle mine penger som var på kortet mitt nå ligger i pengeboka mi, minus det som ble brukt, antar jeg at det var Hannah og Tindra som hadde butikk-kontroll igår… De har en merkelig forkjærlighet for å ta ut alle pengene fra minibanken…. 

Thea er sur fordi Hannah spiser boller, for enligt Thea skal vi ikke spise… Det er hennes måte å ha kontroll på.. I tillegg til kuttinga… 

Svea er tilbake for å kontrollere tårene. For nå er tårer plutselig farlige igjen, og avtalen hun hadde med Ane er for øyeblikket, om ikke glemt, så satt ut av spill. 

Mali og Taran kryper godt sammen, og skjønner ikke så mye akkurat her, siden de ikke var tilstede i dette i det hele tatt. Mens Tindra godt kan kjenne smerten og redselen. Men jaggu meg også selvtilfredsheten over å ikke ha gitt etter…

Stakkar lille Lykke har svært dårlige kår i min kropp akkurat nå… Her er lite rom for en liten seksåring som bare vil leke..

Og jeg?? Jeg tror Rakel har den beste løsningen, jeg…  Kaninen er ganske utslitt, skulle nesten tro vi har hatt den lenger enn et års tid…. 

Beskyttet: Historien om en ni-åring.. Siri og Livia’s tilblivelseshistorie…

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Små steg er også steg..

Jeg henger med.. Selv om det er mer enn en måned siden siste innlegg igjen..

Og jeg klarer meg ganske bra. Det er tryggere i huset her, noe som gjør en del hverdagsting enklere. Lettere å holde orden blant annet.

Jeg har i løpet av de siste fire ukene hatt unger omtrent halvparten av tiden, mye av tiden en og en. Det har gått bra, mye bedre enn forventet.. Noe veksling er det, men når de er her såpass mye, klarer jeg ikke å forhindre det. Guttene takler det godt, fordi de vet det er sånn.

Jeg har også våget noe jeg knapt har våget på åresvis. Jeg har hatt venner på kaffebesøk og det over flere timer. Nå har jeg hatt besøk her før, og det fantes unntak der jeg bodde før også, men allikevel… Og det gikk også over all forventning. Tross noe veksling, som allikevel ikke merkes.. For man skal være temmelig rutinert for å merke Livia. 

Det går bra å ikke kjøre bil også. Faktisk tror jeg at noe av grunnen til at det går såpass bra, er nettopp det at jeg ikke kjører bil. Mye press er borte ved det. Og selv om det av og til krever kreative løsninger for å komme fra a til b, går det aldeles utmerket. Jeg starter riktignok veldig tidlig på morgenen når jeg skal på selvhjelpsgruppe på  Betania, og blir da der nesten hele dagen. Men nå har det aldri gjort meg noe å være der, liksom. Og kanskje er det også med på å gjøre at jeg klarer meg såpass… For tross alt er det den tryggeste plassen fremdeles. Med de tryggeste «voksne».. 

En viss wordfeudchatting har også vært til stor hjelp.. Tidvis helt avgjørende.. Er veldig takknemlig for akkurat det ❤ Men… så er hun også mine småtroll sin verdensproblemløser =)

Til tross for at mye går bra er kanskje vekslingen periodevis større enn noen gang. Vi har vel kommet inn i et mønster der det er like naturlig som da jeg var barn. Av og til gjør de delene som jeg helst unngår seg gjeldende, og det er fremdeles skummelt. Siri er mye under overflaten for tiden.. Med hjelp av Livia har jeg klart å holde henne tilbake. De to er like gamle, og sånn ca like sterke.

Og.. Dessverre har jeg fått hele ungeskokken mot nav…. Jeg klarer ikke gå dit, for de klarer til stadig å hindre meg i det. Jeg finner liksom ingen løsning heller. Og jeg vet hvorfor de ikke vil, hvorfor det plutselig ble utrygt, men det er egentlig unødvendig… Er bare så vanskelig å forklare dem det…. Men, det kommer nok til å gå seg til .. Det bruker ofte det, når jeg har klart å nå igjennom.

At det finnes voksne delpersonligheter også i meg, er jeg klar over… At noen av dem tar over avogtil vet jeg også. En av dem, som var mamma-personligheten min for ungene mine da de var små, er borte vekk… Kan ikke kjenne henne mer, finner henne ikke igjen. Minnene hennes har jeg fått, og de er en del av meg… Men, det virker som om hun har stukket av med en del ferdigheter… Jaja… Ellers opptar de voksne delpersonlighetene meg lite, de er der, de har tatt over av og til, men de gjør lite av seg, og vi er ikke venner…. Det er de små jeg merker, og de hjelper meg ikke akkurat med og holde orden på de små… =P Det er det Livia som i hovedsak hjelper meg med, av og til Svea.. Livia er ni, men Livia er også voksen… Går det an, egentlig ?? Kjennes ut sånn, og det er merkelig, også for meg..

Men jeg tenkte egentlig ikke å skrive om delpersonlighetene nå… Har et eget innlegg om Siri som jeg har tenkt å skrive ferdig.. Det blir nok passordbeskyttet, det må nesten bli det. 

Men som sagt, det går altså fremover, om ikke så fort, så likevel.

Og nå blir det snart ti-ukers igjen.. Jeg er nok litt sprø.. For gleden over å skulle være noen uker på Betania igjen, overskygger fullstendig det faktum at det kommer til å bli hard, vond jobbing.. Jeg gleder meg langt mer enn jeg gruer meg, merkelig nok. Selv om jeg vet hva jeg går til. Og selv om jeg vet jeg kommer til å være så langt nede til tider, som jeg er på det aller  verste. Men, midt oppe i dette er jeg trygg. Tryggere enn noe annet sted i verden. De små får voksne de kan forholde seg til, og selv om de slipper mye mer fri der, er det også trygt. For de trenger voksne, og jeg klarer umulig å være det for dem hele tiden. Ja, jeg gleder meg langt mer enn jeg gruer meg. For motivert for å jobbe med tingenes tilstand er jeg iallefall.

Jeg ser frem til det. 

Rev og Rådyr og Skjærer og sånn…

Minstegutten min har vært her noen dager, og fått med seg noe av dyrelivet her.. Måkene er jo en selvfølge.. Hissige som de er, og ikke mindre hissige er de nå, som ungene har falt på bakken.. Minst på to steder på vei til butikken blir vi angrepet av disse hissige skapningene.. som egentlig ikke gjør annet enn å passe på ungene sine… Allikevel er det vel merkelig at de ikke lærer og legger eggene sine på samme sted år etter år, hvorpå ungene faller ned år etter år, og som regel blir tatt av katta, uoppdragne drittunger, eller overkjørt på hovedveien.. Likefullt er de sikkert tilbake på samme sted neste år også. Måsene er litt skumle der de stuper mot deg, og nesten treffer. Ja, faktisk ble jeg kakket i hodet av en her forleden. Det var nok ikke meningen, og jeg tror den måsen ble like overrasket som meg…

Guttungen la seg etter meg i natt og plutselig blir jeg vekket av at han kommer inn på soverommet ganske ivrig.. «Mamma, mamma, jeg så en revunge.. Og den var liten.. Jeg gikk ut for å se på den, og den var helt nær.. Måsene angrep den, da.. Og da jeg snudde meg sto det en rådyrkalv rett bak meg. Jeg kunne nesten ta på den, mamma.. » Måtte opp og se på rådyrkalven jeg også da.. Og det er faktisk utrolig hvor mye dyreliv som utspiller seg rundt husene her. Særlig sent eller i de helt tidlige morgentimene, før biler begynner å kjøre, eller mennesker begynner å høres… Jeg ser ofte slikt, fordi jeg ofte er våken..

Guttungen skulle ta båten til Trondheim og pir-badet tidlig, og da han sto opp og ordnet seg, skulle jeg ligge å late meg litt til.. Vrengte opp musikken, fordi det er godt å dorme til.. Plutselig hører jeg noe synge med i høye kra. Jeg synes ikke det er så veldig vakkert, så jeg står opp for å lukke vinduet. Og vips står jeg ansikt til ansikt med to skjærer som sitter helt inne i vinduskarmen og skravler. To til sitter på bakken nedenfor. Høflig som jeg er spør jeg dem om de skal inn eller ut, for jeg skal lukke vinduet… De valgte å fly ut etter litt betenkningstid. Men en times tid etter var de her og kjeftet fordi vinduet var igjen og de ikke fikk til å sette seg i det =) En vakker dag våkner jeg nok av at de er kommet helt inn. 

Skjærer er jeg ikke redd, så det går greit… Har dog en kråke her også, som gjerne vil inn.. Men KRÅKER er jeg redd.. De er jo på lik linje med klovner, jo… =)

Men koselig er det med alt dyrelivet.. =)

Post Navigation