livetogkampen

Archive for the category “Overgrep”

Beskyttet: Og jeg forsto ingenting

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Advertisements

Natta i natt, dagen i dag…

Natta i natt ble en litt «så der» natt. Jeg hadde de små så tett oppunder. Lå og kjente masse på følelsene deres. Og det var ikke nødvendigvis så godt. For de surrer så mye nå. De har jo prøvd å holde alt sammen, prøvd å holde livet sammen.. Og så har de ikke greid det… Vi har ikke greid det. Og de små er forvirret.
Vi er glade for å ha flyttet. For ingen var trygge der vi bodde før. Men så skjønner de ikke noe av denne flyttinga heller. De er trygge her, vi trives her. Jeg trives her. Hele meg. Det som er så skummelt nå, er hvilke mennesker som skal komme inn her. Psyk-tjenesten er vi ikke helt trygge på. Og hjemmehjelp vet vi jo ikke hvem blir. Så så klart det blir opprør. Det vil jo komme noen JEG ikke kjenner inn dørene her…
De aller minste tviholdt på kaninen og skjønte ikke så mye av opprøret. For denne gangen var det de større barna som lagde bråk… Svea skjønte jo ikke engang at vi hadde flytta da hun gikk heim fra butikken igår, så hun er totalt forvirret. Livia fungerer. Hun prøvde å være fornuftig sammen med meg. Men hun er bare ni år
Og hva skal hun gjøre når hennes alter ego setter igang.
Ni år gamle Siri var den som hyla høyest igår. Hun jeg er reddest for skal ta over. For jeg er redd den delen… Hun er ikke glad i livet, Siri-delen. Jeg vet ikke hva hun kan finne på. Men jeg har sett hva hun ønsker. Og DET er IKKE livet…
Svea-delen har klart å holde henne i sjakk før. Men hun er ikke så sterk mer, og i tillegg er hun totalt forvirret akkurat nå… Det endte med at jeg gav fra meg kontrollen til Thea. Hun slipper den nemlig ikke fra seg til noen av de andre delene hvis hun først er sjef. Typisk tenåring. Med Thea, selvskaderen, bak roret gikk det som det måtte gå. Men denne gangen godtar jeg det. For denne gangen tror jeg alternativet kunne vært verre.
Jeg tror jeg må sette litt fokus på disse to når jeg på nytt skal ha ti-ukers. Thea og selvskadingen. Vet den delen lar seg roe. Om vi bare har rette menneskene. Men også kanskje enda viktigere å sette fokus på Siri-delen. Den som vokter de styggeste hemmelighetene. De jeg ikke får tak på… Det jeg ikke tør å huske. Den biten som ikke ønsker livet.
Men det gikk altså bra likevel. Heldigvis.

Dagen idag er bedre. Delene har roet seg helt ned. Jeg er voksen. Kjente det da jeg våknet i ni-tida, etter å ha sovet siden ca klokka seks. Kjente at dagen idag var fin. Snakket med faren til gutta og fikk avtalt at idag var en fin dag for dem å komme. Så nå skal de være her til i morgen. Så nå er de her. Eller akkurat nå er de ute hos kompiser, men kommer vel snart tilbake. Jeg har vasket gulv idag, støvsugd.. Og bært de siste kassene med ferdigsortert ut på bua. Jeg er voksen. Jeg er meg. Jeg er MAMMA. Og det er herlig. Sola skinner. Og dagen er fin. Jeg har ikke tv, mangler tv-antenne, så vi skal koble minsten sin data opp mot tv’n og se film senere. Og kose oss med god mat. Og noe godt. Og jeg skal nyte det. Nyte at jeg får være helt voksen. Helt uten de små på lasset. Nyte at de tier stille en stund.

Ta vare på dere selv. Livet er skjørt. Klem<3

Nye tanker

Plutselig har dagene gått så fort, og jeg har ikke fått gjort noenting. Jeg har bare prøvd å ikke gjøre noe galt. Og det i seg selv er jo ikke enkelt. Ikke når du ikke helt har kontrollen og andre har regien. Og jeg skal ordne til jul, men jeg liker ikke at det er jul, slik at jeg ikke helt klarer å finne noe motivasjon til det.
Verden er fremdeles rar.. Rar, stor og skremmende. Og jeg er bare en bitteliten unge som ikke henger med. Jeg kan ikke finne veien hjem, er fortapt og alene. Men ingen ser at jeg er helt alene. At båten min er liten og jeg prøver å holde den på rett kjøl i stormen. For jeg er alene. Ror alene.
Alle andre haster omkring, og skal få alt klart til jul. Og de gleder seg til høytid og fest. Men jeg, jeg gruer meg. Så ser jeg frem til at jula er over, for da kan kanskje jeg få lappet meg sammen igjen.
Ute i verden spiller alle et spill, med alltid glippende brikker, og regler iallefall ikke jeg kjenner til. så blir jeg bare mer forvirret. Fordi jeg ikke skjønner hva verden vil. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør her. Og forvirringen vokser mens jeg desperat forsøker å finne meningen med det hele. Fordi alt er ikke alltid slik det virker. Og verden er en løgn. Gårdagens løgner er sannhet i dag, og dagens løgner var kanskje gårdagens sannhet. Og når det er sånn, er det vel ikke noe rart at forvirringen i mitt lille hode er total?
For jeg føler meg virkelig som et lite barn, som savner en voksen. For det er skummelt å være barn ute i livet på egenhånd. Så selv om de små delene ikke tar over så mye nå, er de virkelig meget tilstedeværende i meg. Jeg er meg selv, men samtidig kjenner jeg så godt følelsene deres.. Fortaptheten. Følelsen av å være forlatt og overlatt til seg selv. For å stå på egne bein når du ikke er klar for det..
Andre mennesker klarer godt å være på riktig sted til riktig tid… Men jeg, jeg er til stadighet i feil verden. Hvor lenge kan håpet mitt holde? Når jeg forsiktig forsøker å passe på det, men hendene mine skjelver og jeg er nært på å miste det.
Og jeg tror jeg skal klare meg, men så mye i meg vil gå i feil retning og om jeg går feil vei, vil jeg bare rote meg bort. Og alt blir enda verre. Tankene surrer og før jeg vet ordet av det har jeg nok engang virret meg avgårde og tatt et nytt steg i feil retning. Men jeg kjemper meg stadig tilbake til utgangspunktet, og innimellom klarer jeg å ta et lite barnesteg i mot riktig vei. Og hvert slikt pittelille steg mot det bedre er en seier. Men det er så vanskelig å finne den riktige veien, jeg trenger en ny vei. Så jeg står å lurer på hvor jeg skal gå. Den eneste veien som synes stå igjen er den som er mest vanskelig og kronglete. Jeg har nok prøvd alle de andre veiene og de ende bare ut i intet.. Så derfor står kun denne vanskelige veien igjen. Veien som ikke går rundt og forbi, men tvers igjennom det vonde. Men de små synes den veien er så vanskelig og lang, den har så høye hinder. Og de har så korte bein, og blir så slitne. Veien synes så skummel å starte på. Men jeg vet, at det er bare den veien jeg kan gå. For bare ved å gå igjennom, kan jeg bli hel.
Men det er en kamp. En kamp for livet. Skremmende, både for meg og de små. Og hvordan skal kampen vinnes når den jeg sloss mot er meg selv? Jeg kjemper til stadighet mot meg selv. Og de små er så redde. Hvor skal jeg gå, når de korte bena deres ikke tør ta den veien vi må ta, men til stadighet slår inn på den gamle, tilsynelatende trygge veien, fordi det er den eneste vi kan. Men den veien ender opp i intet.
Jeg skjønner ikke livet, og kartet mitt er uten alle tegningene. Jeg lukker øynene og synes jeg ikke orker kjempe mer. For når kartet mangler så mye er det så vanskelig å vite i hvilken retning jeg skal gå.
Alt det de andre sier høres sant ut. Og de hevder at deres ord er sannheten. Men jeg har hørt det tusen ganger før, og det har ikke hjulpet meg å finne min vei. For jeg vet ikke sannheten. Men for meg synes det feil. Og alle de lette veiene fører til en vegg, med mange merker etter gamle møter med meg. En vegg jeg ikke kan forsere.
Men jeg vil jo gå den vanskelige veien, fordi det kjennes riktig. Og jeg er igang. Men å, det er så vanskelig. Og det er vondt og konfrontere de gamle spøkelsene mine fra fortiden. Det er en hard og ensom prosess, som andre vanskelig kan skjønne fordi de ikke har gått en meter i mine sko. Og de fleste ville vel heller ikke ønske å gå i mine sko. Men så klart finnes det mennesker som skjønner. Fordi vi er mange som kjemper en nesten lik kamp. Men til syvende og sist er det jo bare meg selv som kan kjempe MIN kamp.
Men det er så lett å gi opp. Lett å høre på den hviskende stemmen som ber meg legge inn årene. For denne kampen er for tøff. Men på det verste er det en annen stemme som hvisker at belønningen kommer om jeg bare holder ut.
Puslespillet mitt mangler fremdeles så mange brikker, det er så mye jeg har glemt og fortrengt. Men jeg pusler sammen de brikkene jeg har, og for hver dag blir bildet mere helt. Men plutselig er den der, brikken jeg ikke skjønner hvor kommer fra. Og som ikke helt passer inn. Og istedet for at denne brikken må slipes for å passe inn, må alle de andre brikkene i puslespillet tilpasses den nye, og plutselig har bildet forandret seg, og jeg holder på å legge et helt nytt puslespill. Men før eller siden skal jeg komme i mål, og bildet skal være helt.
Det er som en melodi jeg vet jeg kjenner, men som jeg ikke helt får tak på. Og selv om jeg ikke kan helt huske den, synger kroppen min den hver dag og natt. Og jeg vil så gjerne kjenne den. Så gjerne være hel.
Livet burde jo være bra, men det er ingenting… Og marerittene herjer med meg, og jeg er fanget i en felle de sekundene fra jeg våkner til jeg husker hvor jeg er. Og innimellom tar det veldig lang tid til jeg husker hvor jeg er. Og det tar en evighet til jeg husker hvilket liv jeg lever…
Og jeg burde gjort så mye, før det er for sent. For jeg blir eldre, og jeg er ikke lenger et barn. Selv om jeg ikke helt er med på det, fordi så mye av meg faktisk er barn. Men allikevel er jeg ikke et barn ute i samfunnet. Og det er så mye jeg burde fått gjort. Jeg skulle ha jobbet, og jeg skulle ha reist.. Jeg skulle ha nytt livet. Men jeg får det ikke til for fortiden legger hinder i veien for meg. Den har gjort meg syk, men jeg vil så gjerne være frisk. Både i kroppen og sjelen.
Og grunnmuren min mangler så mange steiner. Så hvordan skal jeg skjønne konteksten i livet når jeg har så mange hull?? Fordi jeg rømte fra meg selv og lot andre barn legge sine steiner der istedet. Det er ikke lett å leve med en grunnmur full av hull.. Og en psykiatri som ikke helt skjønner at man må fylle disse hullene… Det er jo som å be noen bo i et trekkfullt gammelt hus full av råte det, for så å gi dem maling å si at de kan male over så mange strøk de vil, for da vil det bli bra… Men det finnes jo steder som hjelper meg å fylle hullene. Betania er et slikt sted.
Jeg vil fly, fritt og høyt som fuglen.. Men jeg kan ikke fordi jeg fremdeles ligger blødende på bakken. Mine sår vil liksom ikke gro. Men ingen kan se hvor mye jeg blør. Og ingen kan se hvor tung bagasjen jeg har med meg er. For jeg skjuler selvsagt mine sår. Man er jo opplært. Og holder hvor mye jeg er skadet for meg selv. Jeg tar på meg smilet og latesomomalterbra-maska mi og går ut i verden.
Men alt er jo ikke bra og det er så mye jeg vil dele så mye jeg vil fortelle. Men ordene er ikke mine. De kommer ikke ut av munnen min. Fordi de er for stygge og for skumle. Og jeg eier ikke ordene. For jeg skal jo ikke si noe. Jeg er da opplært. Og om jeg forsøker, kan jeg allikevel ikke, fordi ordene mine, de har rømt sin vei. Men jeg prøver å finne dem. Så lytt nøye når de kommer, de kan lett forsvinne igjen.
Men jeg har lett for å gjemme meg alene. Finne skjulested. For jeg kan å gjemme meg. De små kan å gjemme seg. Men i motsetning til meg vet de små at det er en dårlig strategi, for de ble jo alltid funnet. Men jeg, jeg ønsker kanskje å bli funnet. Men nå skjer det aldri.
Sjelen min er så skjør. Jeg ville så gjerne vært hel.
Jeg hører mine egne skritt, men kan ikke se hvor de går. Jeg kan ikke finne døren jeg må igjennom for å bli fri. Jeg føler meg skitten, så hva skal jeg gjøre for å vaske sjelen min ren? For å bli kvitt lenkene jeg henger fast i?? Finnes det noen som forstår. Så gjerne vil jeg at noen skal si at de forstår. Men da må de forstå, for jeg merker jo om det bare er ord.
Alt er ikke som man tror her i verden. Og temmelig ofte er ikke ting som jeg tror. Iskalde løgner forvirrer meg. Jeg skjønner ikke livets mening. Og skammen kan true med å drepe meg. Så hva skal jeg gjøre for å bli ren? Ikke snakk om himmelen, for jeg slipper nok aldri inn. For denne engelen er forvist fra lyset og ned til natten. Ikke gråt for meg, for det finnes uansett ingen vei å snu. Og jeg er uansett ikke verdt dine tårer.
Jeg kan ikke se gjennom veggene, ser ikke hvor stien min går. Jeg vet ikke om jeg tør å gå videre, men det er ingen vei tilbake. For de sier at eneste veien er igjennom.
Og det er så mye av livet jeg ikke skjønner. For hvordan kan man få blomster til å gro her hvor det er så kaldt? Eller å mate småfuglene som ikke tør komme meg nær? Slike små ting andre skjønner, slike enkle ting.Og hvordan i all verden skal jeg tro på kjærligheten?? Den er ikke-eksisterende i en kald verden. Selv om jeg tror på kjærligheten mellom foreldre og barn. For kjærligheten til mine barn er sterk.
Og hvordan kan jeg glemme det som ikke ville vært så vondt, om det ikke hadde vært så ugjenkallelig sant? Og fordi det stadig slår meg i ansiktet at det livet jeg holder på å pusle sammen er så sant, blir håpløsheten så stor.
Jeg vet at det er sånn som skjer. for det skjer fremdeles hver dag. Og kanskje burde jeg ikke tenke på det mer. Men hvordan kan jeg la være? For eneste veien ut, er igjennom. Og jeg trenger å høre noen si at også dette skal bli bra en dag.
Jeg vet at det er så tøft fordi jeg ikke kan forstå. for hvordan kan jeg forstå? Man kan ikke forstå som barn den voksnes svik. Og barna i meg kan overhodet ikke forstå hvorfor. Ja, ikke meg heller. Og jeg vet vel at en dag vil det, om jeg husker, bare være vagt. Men det kjennes alt for lenge til. Og jeg trenger fremdeles at noen kan si meg at denne kampen vil gå over. Og at jeg da står igjen som vinneren.
Jeg sitter her og prøver å styre skuta mi inn i trygge farvann. Og omsider har jeg forstått at det var galt å legge fra land. Men jeg finner ikke tilbake til havn. For det er ikke jeg som styrer bølgene, det er de som eier meg. Og jeg synker, men prøver å snu for å finne en annen vei.
Jeg trenger å få fortalt mine historier til de som tror meg, men jeg kan ikke fortelle så lenge stormen overdøver min stemme og ordene mine drukner i vannet. eller flyr av sted med vinden.
Og jeg kan lappe og dekke over. Jeg kan plukke biter fra alt som er knust. Men jeg kan ikke redde meg selv, hvis bølgene blir for store og slår overbord. Så det er alltid fare for at jeg drukner i dette livet.
Jeg har prøvd gang på gang å være så modig som jeg kan. Rodd meg frem i uvær og i storm. Prøvd gang på gang å få skuta inn til havn. Så kan noen si meg hvor jeg nå skal dra?? Nå når dagen legger ifra?? Kanskje trenger jeg noen som kan redde meg.
For hvordan kan jeg tro at jeg skal klare dette her?? Hvordan skal noen tro at jeg kan klare dette her? Helt alene på det store livshavet.. Hvordan kunne alt bli så forferdelig feil? På et vis føler jeg at jeg ikke hører hjemme noe sted..
Skyggene fra fortiden legger seg over meg. Men de skyggene, skyggene av alt jeg ikke forstår, gir også håp for det må være lys for å få skygge. Så en dag kan jeg kanskje tråkke ut av skyggene og inn i lyset.
Så det finnes håp, mitt i alt det håpløse er det små lommer av håp.
En dag vil kanskje stormen stilne av og jeg kan se tiden gå sakte videre. En dag skal jeg klare alt. Bare vent. Jeg kan klare det. En dag. Det vil nok ta tid. Men en dag er jeg der.

En dag

Du tråkker til stadighet igjennom drømmene mine, setter meg tilbake til en gammel tid. Du gjør  meg ute av stand til å se at det er 2012 nå, og at jeg er blitt voksen. For hvordan kan jeg skjønne det?? Når du engang rev meg fra hverandre og gjorde meg splittet og delt?? Når små barnedeler enda henger igjen i barndommen, og frykter deg, selv om du for lengst er død og borte?? Når marerittene skremmer meg, og flasback’ene rir meg slik det at kjennes ut som dengang da, både med følelsene og rent fysisk?? Hvordan skal jeg i slike øyeblikk forstå at jeg er voksen?? Når selv den voksne delen av meg har problemer med å forstå at vi har en voksen kropp?? Så vanskelig har du gjort det, at selv den «bevisste» delen av meg, hoveddelen, er mye barn enda… Selv om jeg prøver intenst å være voksen nok… Men å bli revet fra hverandre slik at sjelen og minnene blir delt opp i små deler, det gjør verden mye vanskeligere enn den burde være.
Jeg ble født som et uskyldig barn.. Et lite barn.. Men du brukte meg som ditt leketøy, og jeg ble ikke lenger en, men mange. Jeg var et barn, en brikke i et spill. En brikke i ditt spill, din syke lek. Og spillet hadde voksne regler, som gjorde barnet meg ute av stand til å vinne.
Og kroppen min og følelsene mine kjenner enda etterdønningene av dette spillet ditt. De små delene i meg spiller fremdeles dette spillet. Fordi de ikke kan forstå at vi kan stoppe å spille det nå. Fordi jeg ikke helt forstår det selv heller..
Så jeg gråter i natten, hver gang jeg kommer over spor etter deg. Hver gang du merkes i meg. For det er jeg som må leve med smerten fra det som engang var.
Hvorfor ble mitt liv slik som dette?? Hvorfor måtte du gjøre meg så vondt?? Hvorfor var jeg så totalt verdiløs for deg?? Eller hvorfor var jeg kun av verdi ut ifra hva DU kunne bruke meg til??
Kan du fortelle meg hvor lenge siden det er siden jeg har vært fri?? Og hvor lenge vil det vare før jeg nå kan bli fri??
Du var mitt mareritt da du levde, og enda er du like virkelig for meg. Enda er marerittet like stort og vondt, inn i mitt voksen liv.
Så om jeg ble født til verden som et lite uskyldig barn, som en liten Guds engel, ville skjebnen at jeg ble en engel falt ned fra nåden. Så jeg er en engel med brukne vinger, en engel i mørket, holdt borte fra lyset. Jeg er en engel som tilhører natten..
En engel med brukne vinger, som sitter alene med mine tårer. Jeg trenger  tid for å gråte,  tid for å sørge.. Og det er en ganske ensom prosess å skulle konfrontere alle mine spøkelser fra fortiden. De er alle skapt av deg. Du brøt ned sjelen min, skadet meg for livet. Gav meg aldri sjansen til å vokse og gro til det jeg skulle ha blitt. Jeg blir fremdeles holdt nede av ondskapen din, den forgifter mine netter og ødelegger mine dager. All denne smerten og sorgen min er en tung sekk å bære med seg. Selv om du for lengst er død, kan jeg aldri få hvile..
Ofte hater jeg meg selv. Fordi jeg ikke kan legge fortiden bak meg. Og jeg hater meg selv når jeg så merkbart er delt i mange delbiter. Og så hater jeg meg selv fordi jeg svikter barna i meg gang på gang. Jeg hater meg selv fordi skylden kjennes ut til å ligge på meg og skammen blir for stor. Byrden av alt dette er ofte på grensen til for tung å bære.
Men jeg tar på meg masken for verden, og selv om den har sprekker, kan de ikke se helt igjennom den. Så jeg smiler. Like falskt som livet mitt er.
Jeg lurer på om det finnes en Gud.. Og tror at om denne Gud finnes, og han titter ned på denne gale verdenen, har han for lenge siden sluttet å bry seg. Så om jeg da engang var født som hans barn, som hans engel, er jeg nå overlatt til meg selv. Til å kjempe på egenhånd. Og er for alltid dømt til å tape kampen. Kampen mot meg selv. For jeg kjemper alltid mot meg selv. Og mot seg selv kan ingen vinne.

Men.. Selv en engel med brukne vinger, kan alltid huske hvordan det var å fly. Og vil alltid lengte mot himmelen.
Så i denne merkelige verden, der ondskap sloss for sin plass, og vinner.. Er det en ting ingen kan ta ifra meg. Lengselen etter et fritt liv, etter å bli fri fra disse lenkene fra min fortids spøkelser. Lengselen etter godhet.
For midt i redselen hungrer barnet etter omsorg, etter å bli holdt rundt. Å få bli strøket over håret eller ryggen. Etter å få være trygg.

Og jeg vet jeg ikke er svak. Jeg vet jeg er tøff som få. I mitt hjerte brenner en ild som skal holde meg levende. Fremdeles klar for å kjempe.
Jeg lengter etter fred. Og en dag skal jeg komme dit. En dag vil min belønning være frihet.

For dere som lurer………

……… Så kommer jeg heller ikke her til å skrive hvem min overgriper var. Jeg føler meg for det første ikke klar til å dele det med hele verden. JEG føler meg ikke klar. Jeg har delt navnet og forskjellig med psykologen min på Betania, og med psykodramaterapeuten her. Det skapte så sterke reaksjoner i meg, at om jeg noensinne skal dele det med noen utenom behandling, skal det være vel gjennomtenkt og JEG skal være meget klar for nettopp dette.

Jeg skjønner jo at mennesker som kommer fra samme sted som meg lurer og spekulerer. Ryktene om hva som sies når meg også. Selvsagt gjør de det. Er det en ting rykter kan, så er det å spre seg fort. Jeg skjønner redselen for egne barn. MEN: (Og dette er VIKTIG!!) MIN overgriper er DØD, og dermed til INGEN FARE for dagens barn. Så vær iallefall så snille at dere ikke setter ut rykter om mennesker som fremdeles lever. Det er ingen av dem. Sett forresten heller ikke rykter ut om noen, man skal VITE før man sier noe.

Hadde overgriperen min levd, hadde problemstillingen vært en annen. Da hadde jeg også hatt alle dagens barn å tenke på. Da hadde jeg sannsynligvis sagt noe, for å skjerme dem. Men dette er ikke en realitet. Og slik som det ligger an nå, skylder jeg INGEN å få vite noe som helst, om jeg ikke selv vil det.

Men slutt aldri å være redd for barna deres. Statistikken er rimelig klar. Tallenes tale er skremmende. Pass på dem, og ikke minst opplys dem.

Overgriperen min hadde også familie. Mennesker som var glade i ham. Jeg skylder dem ingenting, men jeg føler heller ikke for å rive ned det bildet nå. Jeg kan ikke på dette punktet i livet se at jeg selv vil få det bedre ved å henge ut fyren til spott og spe, selv om jeg hører at nok noen mener jeg skal det. Jeg kommer ikke til å gjøre det fordi andre mener jeg skal. I denne saken teller kun det som jeg føler, og det som er viktig for mine forutsetninger for å bli frisk igjen.

Kanskje kommer jeg alikevel til å anmelde overgrepene. Selv om de er foreldet. Jeg vurderer det fortløpende. Men da gjør jeg det for min egen del, og for min egen sjelefreds skyld.

Jeg skylder ikke overgriperen min en dritt. Jeg skylder heller ikke familien hans noe. MEN jeg skylder heller ingen andre noe.

Beskyttet: Et minne..(Som også beskriver delbitenes rolle under dette minnet)

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Sliten.com

Jeg er drittlei nå. Er så inderlig lei av å aldri ha fred i hodet mitt. Jeg er lei av at strømmen av minner aldri stopper opp. Det går som en sløyfe. Om igjen og om igjen. Får aldri fred. Og jeg er så lei av å våkne i redselsslagen panikk om jeg omsider har våget å sovne..
De små merkes veldig godt. De tar ikke over så veldig mye, men de er veldig opp under huden min. Det er fullt kaos på innsiden min. Og det er tydeligvis tiden for å bombardere meg med alles minnebiter. Jeg fryser fast og blir kastet tilbake i en tid som skulle vært over. Det er de små og minnene.

Jeg er lei av å fryse fast i en tid som burde være over. For å si det jævla hardt og brutalt, så er jeg lei av å bli voldtatt og mishandlet hver eneste natt. Lei av og våkne opp kvalm og med like store smerter som da. Og jeg er lei av at det ikke engang gir seg på dagtid.

Jeg er lei av å savne en barndom jeg ikke hadde. En barndom jeg aldri kan få. Det nytter ikke å ta tilbake en barndom som er stjålet. for hver gang du prøver og mislykkes blir du bare mer ensom og forlatt.
Jeg er forresten også lei av at de gode minnene jeg tross alt har blir fullstendig satt i skyggen av alle disse vonde minnene. At mareritt og flashbacks fullstendig dominerer mitt liv.

Jeg er lei av å føle meg så merkelig unormal også. Dess mer oppmerksom på delpersonlighetene mine jeg er blitt, dess mer kjent med dem jeg er blitt dess mer unormal føler jeg meg. Selv om jeg vet at det ikke er så veldig unormalt. Men det føles unormalt. Og så lenge jeg er så splittet og så lenge jeg kjenner meg som mange personer i ett, så lenge vil det føles unormalt…

Jeg er lei av tårene også. Lei av å gråte. Men jeg klarer ikke la være. Jeg sørger. Sørger over skjebnen til Mali, Taran, Hannah, Rakel, Tilje, Tindra, Svea og Thea. Jeg sørger over dem alle, over det lille barnet som var meg. Og jeg kan ikke stoppe å gråte. Tårer er skummelt.

Jeg prøver å avveksle. Men det å ta kontakt med noen for å dra på besøk er for vanskelig nå. Eneste stedet jeg har greid det,, er der hvor en venninne først ba meg om å komme. etterpå har jeg selv greid å ta kontakt der og hørt om jeg kunne kommet. Så om jeg ikke er mye rundt, er det ikke nødvendigvis for at jeg ikke vil, men jeg greier ikke ta kontakt med noen selv.
Og så må jeg på butikken av og til. Men egentlig må jeg ikke det så ofte. Matlysten er forsvinnende liten. Så jeg spiser gjerne ikke i det hele tatt.

Jeg skulle ikke høre på pusterommet nå. Skulle vente til neste gruppe hadde startet opp, fordi det var så lite å gjøre på nå. Og så var jeg relativt sikker på at det var fullt også, jeg bruker å ha sånn noenlunde kontroll på sånt. Men jeg var så utslitt nå, at jeg sendte Hanne en mail likevel. Men rett hadde jeg jo, det var fullt. Men jeg fikk komme inn på tirsdag, og bli til torsdag neste uke. Og nærmere tre dager er likevel bedre enn ingenting. Og enda viktigere er de to nettene. Kanskje får jeg sove litt. Kanskje får jeg noe trygghet.
Men jeg kommer til å ta kontakt tidlig i neste gruppes første uke, for jeg trenger mer tid i trygghet sammenhengende.

Jeg er så lei av å være så sliten. Av å være så redd. Jeg er så lei av den utryggheten som sitter så dypt i meg. Den er så vanskelig å bli kvitt.

Mest av alt i hele verden ønsker jeg meg trygghet..

Skogen

Jeg går i skogen. Ikke hvilken som helst skog. Men DEN skogen. Skogen som førte meg til mitt helvete. Skogen som var en del av mitt helvete.

Den er mer grodd igjen nå. Jeg leter etter stien. Stien som førte dit. Det er vel ikke lenger redde barneføtter som holder den åpen. Men egentlig trenger jeg ikke se stien for å vite hvor den gikk. Jeg kan fremdeles ha gått den med øynene lukket.Så der stien ikke lenger vises går jeg likevel riktig, og treffer rett på der den dukker opp igjen.

Det forhatte treet står der enda… egentlig mange trær i en gruppe.. Mye større er de blitt.. Men fremdeles danner greinene en hule som man kunne skjules helt under. Det høres vel moro ut?? Alle barns drøm? en hemmelig hule man kan gjemme seg i.. Et hemmelig hovedkvarter for hemmelige klubber…

Men det var ikke MIN hemmelige hule.. Det var HANS. Av og til når han visste, eller skjønte at jeg kom akkurat den dagen, gjemte han seg der. Og spratt frem som troll i eske. Selv om det skjedde så ofte, var det like skremmende hver gang. Og altfor mye vondt skjedde i den hulen.. I den hemmelige «klubben»..

Og akkurat her blir det full stopp. Jeg klarer ikke å gå lenger idag. Selv om planen var å følge hele min barndoms sti til endes.. Helt til dit han bodde. Men jeg kommer nok ikke lenger en til dette smertefulle stedet idag. På innsiden gråter de to minste, i fullstendig panikk.. Livredde, desperate. Tia, som kan å kontrollere tårene sine, er redd fordi de to minste ikke kan slutte å gråte. Tårer er farlige. Tårer betyr mer smerte. Tårer betyr straff.

Jeg klarer ikke mer. Kaster opp. Til det ikke finnes mer å kaste opp. Jeg gråter ikke. Tia kontrollerer tårene også på utsiden. Nå er hun der og passer på.

Jeg snur og går hjem. Lenger skal jeg visst ikke komme. Ikke i dag heller. Kanskje aldri.

Hvorfor alt dette styret??

Hvorfor alt dette maset?? Alle tårene?? (Som jeg riktignok ikke viser, eller gråter på utsiden).. Hva er historien?? Er det nødvendig?? Å kjenne på denne smerten nå?? Etter så mange år?? Kan jeg ikke bare glemme det??Må jeg rive opp alle de gamle sårene? Jeg kan da vel forsøke å gå videre, se fremover på dagen som kommer, fremfor dagene som har vært?? Jeg er jo faktisk i live, jeg lever her og nå. Ikke der og da.. Det er historie, glem det..Jeg er oppegående, er det da noen skade skjedd??? Jeg er frisk (Iallefall på utsiden ).. Jeg bør da vel være takknemlig for det jeg har og det livet jeg har. Så jeg skulle vel kunnet gå videre.. Skape meg et liv for meg og mine. Glemme den gamle dritten, det er forbi. La de gamle sårene få beholde skorpen på..

Av og til føler jeg at det er det jeg burde gjort. Gått videre. Glemt alt det gamle, fordi det er ikke mer. Jeg føler at verden mener jeg burde gjort det, Fordi det ville vært mer hensiktsmessig. For verden. Ikke for meg. «Se fremover» sier verden, «Se fremover, ikke se deg tilbake»

Kan noen forstå i det hele tatt?? Kan noen forstå hvorfor jeg ikke kan la de gamle sårene få være i fred? Kan noen overhodet forstå smerten jeg føler?

Vel, jeg har prøvd i mange år nå, å holde en slags distanse til smerten.. Som barn var jeg ikke sterk nok til å holde ut smerten, så jeg måtte ha hjelp. Hjelpen kunne ikke komme utenfra, så for å holde meg selv vekke fra smerten fikk jeg mange delpersonligheter. For å holde meg selv vekk fra smerten har jeg dissosiert bort tid og sted. Det var hensiktsmessig da. Det var nødvendig da. Ellers hadde jeg ikke overlevd. Men det fortsetter jo nå. Og nå hjelper det meg ikke. Og selv om hodet mitt har nektet å tenke på det, har det allikevel skjedd. Selv om jeg, med hjelp fra mine hjelpere, har tvunget meg selv til å glemme, klarer ikke kroppen min å glemme det. Sinn og kropp har sine egne minner som de oftere og oftere, sterkere og sterkere har latt meg huske gjennom mareritt og flaskbacks. Derfor er jeg bare tilsynelatende frisk.

Jeg har ikke noe annet valg enn å ta tak i det. Rive skorpene av de gamle sårene og la alt verket som har samlet seg bak dem få renne ut. Slik at jeg kan få renset sårene skikkelig og jobbe meg igjennom smerten.. Bit for bit skal jeg gjenerobre minnene mine og følelsene mine. Slik at jeg blir en og mine hjelpere igjen blir meg.. En samlet meg. Bare slik kan jeg skape en fremtid. Bare slik kan jeg ha en fremtid…

Beskyttet: Jenta…. (Triggende)

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Post Navigation