livetogkampen

Archive for the category “disossiasjon”

Beskyttet: Og jeg forsto ingenting

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Sliten.com

Jeg er drittlei nå. Er så inderlig lei av å aldri ha fred i hodet mitt. Jeg er lei av at strømmen av minner aldri stopper opp. Det går som en sløyfe. Om igjen og om igjen. Får aldri fred. Og jeg er så lei av å våkne i redselsslagen panikk om jeg omsider har våget å sovne..
De små merkes veldig godt. De tar ikke over så veldig mye, men de er veldig opp under huden min. Det er fullt kaos på innsiden min. Og det er tydeligvis tiden for å bombardere meg med alles minnebiter. Jeg fryser fast og blir kastet tilbake i en tid som skulle vært over. Det er de små og minnene.

Jeg er lei av å fryse fast i en tid som burde være over. For å si det jævla hardt og brutalt, så er jeg lei av å bli voldtatt og mishandlet hver eneste natt. Lei av og våkne opp kvalm og med like store smerter som da. Og jeg er lei av at det ikke engang gir seg på dagtid.

Jeg er lei av å savne en barndom jeg ikke hadde. En barndom jeg aldri kan få. Det nytter ikke å ta tilbake en barndom som er stjålet. for hver gang du prøver og mislykkes blir du bare mer ensom og forlatt.
Jeg er forresten også lei av at de gode minnene jeg tross alt har blir fullstendig satt i skyggen av alle disse vonde minnene. At mareritt og flashbacks fullstendig dominerer mitt liv.

Jeg er lei av å føle meg så merkelig unormal også. Dess mer oppmerksom på delpersonlighetene mine jeg er blitt, dess mer kjent med dem jeg er blitt dess mer unormal føler jeg meg. Selv om jeg vet at det ikke er så veldig unormalt. Men det føles unormalt. Og så lenge jeg er så splittet og så lenge jeg kjenner meg som mange personer i ett, så lenge vil det føles unormalt…

Jeg er lei av tårene også. Lei av å gråte. Men jeg klarer ikke la være. Jeg sørger. Sørger over skjebnen til Mali, Taran, Hannah, Rakel, Tilje, Tindra, Svea og Thea. Jeg sørger over dem alle, over det lille barnet som var meg. Og jeg kan ikke stoppe å gråte. Tårer er skummelt.

Jeg prøver å avveksle. Men det å ta kontakt med noen for å dra på besøk er for vanskelig nå. Eneste stedet jeg har greid det,, er der hvor en venninne først ba meg om å komme. etterpå har jeg selv greid å ta kontakt der og hørt om jeg kunne kommet. Så om jeg ikke er mye rundt, er det ikke nødvendigvis for at jeg ikke vil, men jeg greier ikke ta kontakt med noen selv.
Og så må jeg på butikken av og til. Men egentlig må jeg ikke det så ofte. Matlysten er forsvinnende liten. Så jeg spiser gjerne ikke i det hele tatt.

Jeg skulle ikke høre på pusterommet nå. Skulle vente til neste gruppe hadde startet opp, fordi det var så lite å gjøre på nå. Og så var jeg relativt sikker på at det var fullt også, jeg bruker å ha sånn noenlunde kontroll på sånt. Men jeg var så utslitt nå, at jeg sendte Hanne en mail likevel. Men rett hadde jeg jo, det var fullt. Men jeg fikk komme inn på tirsdag, og bli til torsdag neste uke. Og nærmere tre dager er likevel bedre enn ingenting. Og enda viktigere er de to nettene. Kanskje får jeg sove litt. Kanskje får jeg noe trygghet.
Men jeg kommer til å ta kontakt tidlig i neste gruppes første uke, for jeg trenger mer tid i trygghet sammenhengende.

Jeg er så lei av å være så sliten. Av å være så redd. Jeg er så lei av den utryggheten som sitter så dypt i meg. Den er så vanskelig å bli kvitt.

Mest av alt i hele verden ønsker jeg meg trygghet..

Jeg strever litt..

Jeg strever litt. Eller….. Jeg strever veldig.

Blant annet strever jeg veldig med de to nye barnedelene som kom opp. De er så vonde. Følelsene jeg kan kjenne de kjenner på er så overveldende. De har jo selvsagt vært en del av meg før også. Jeg skjønner jo det. Men jeg har nok ikke merket så mye av dem før. Og jeg har nok mistolket en del av deres følelser og tanker, deres væremåte for å være Rakel eller Tilje. Hannah trodde jeg jo også var Rakel i lang, lang tid.
Og så skrekkslagen og redd som Rakel er, er det jo ikke så rart at jeg har mistolket iallefall Tindra for å være Rakel. Men nå ser jeg jo forskjellen. Tindra er om mulig enda reddere enn Rakel.Hun har enda mindre tro på at trygghet finnes for oss. Og så er hun virkelig redd menn, på en helt annen måte enn de andre.For henne er ikke menn bare noen du må være forsiktig med og holde deg på avstand fra (Rakel, Tilje og Hannah)fordi de kan gjøre deg vondt. Nei, for Tindra er menn det samme som djevelen selv. Og hun mener at det ikke nytter å holde seg unna dem, fordi de uansett kommer til å komme etter henne for å gjøre hva de vil med henne. Og enligt henne er det ikke noe vits i å protestere. For protester har aldri og vil aldri nytte. I verste fall blir alt enda mer smertefullt da. Tindra er vettskremt. Så vettskremt at hun er nærmest apatisk.Men hun gråter ikke. Hun vet, som Svea, at gråt er farlig. Hennes gråt har aldri skaffet henne annet enn smerte. Hun er også redd når de andre gråter, og er glad for Svea’s beinharde kontroll på tårene. Tindra kjenner smerten på kroppen enda. Og hun sitter på minner minst like grusomme som Rakel’s. Rakel og Tindra er nok de som har tatt den verste støyten under overgrep. Tindra har nok i likhet med Rakel hjulpet de andre små (Og da meg) gjennom overgrepene. Det å kjenne på Tindra sin apati er vondt. Nesten uutholdelig vondt. Rakel gråter iallefall. Og Rakel og Tilje vil komme frem, de kan bli rolige av en klem og en trygg hånd. Tindra kan ikke trygges. Hun tør ikke titte frem. Men antagelig hadde hun hatt godt av en klem hun også..

Men enda verre er det med lille Mali. Se mitt indre som et rom, som disse barnas bolig. Da vil man se Mali sitte i et hjørne med knærne oppunder haken.. Eller liggende i fosterstilling, kikkende ut i luften. Det er faktisk ikke vettskremtfølelsen som er mest fremtredende hos Mali. Men resignasjonen, følelsen av overgitthet.Tristheten hennes er så massiv. Hun er så innmari sår.Følelsen hennes av å være sviktet er enorm. Det overvelder meg. Og så er hun bare tre. Altså er hun alt for lita, slik at alderen hennes rokker ved mine sannheter. Av og til kan jeg høre henne gråte. En sår, ensom gråt. Mali er der, men tar ikke over. Hun tror ikke på mennesker, men jeg tror nok hun kan ha veldig lyst til å våge. Våge å titte frem for en klem eller å bli holdt trygt rundt…Jeg tror ikke jeg har hørt henne si noe annet enn «vondt» og «nei».. Mali’s resignasjon og totale overgivelse til håpløsheten er verre enn alle de andres redsel og smerte… Og jeg svikter henne også. Jeg våger ikke se på Mali’s minner. Jeg tør ikke. Så selv nå, når det skal være trygt blir den lille der sviktet.

Så jeg strever veldig nå. Skjønner overhodet ikke hvordan jeg skal gripe an dette. Og i det hele tatt føles det ut som om jeg stopper opp. Jeg vet ikke opp ned på meg selv innimellom. Jeg har de fleste dagene under kuledyna, er temmelig dysfunksjonell til tider. Takk og lov kommer det en og annen brukbar dag innimellom. Der jeg iallefall er oppegående. Som på søndag, og igår.. Men de fleste dagene nå er håpløse.. Jeg sover lite, spiser lite og har det igrunnen stort sett så der…

Ikke klarer jeg helt å forstå om tenåringsdelen min heter Thea eller Tia, heller.. Det var Tia jeg oppfattet at hun het først, men av en eller annen grunn er det forandret til Thea…Og hun er så vag på det, selv om jeg fornemmer at Thea kanskje er feil, at jeg ikke helt vet.. Tia føles heller ikke helt riktig ut.. Men tror hun skal få fortsette å hete Thea, jeg, til hun eventuelt roper ut navnet sitt til meg…

Har tenkt på å kontakte Betania igjen, få en uke der før de har avsluttningsuke med gruppa.. Men så tenker jeg at jeg må da klare å holde ut til eventuelt neste gruppe… Jeg har liksom ikke så lyst til å bli en sånn gjenganger der heller… Men altså, heller Betania enn DPS… Og etterhvert blir det vel bedre også, tenker jeg. Akkurat nå HAR jeg bruk for å få være innlagt kanskje noe ofte, det er ikke gitt at det behovet skal vare evig. Jeg jobber jo for at det ikke skal være det.

Noe flink har jeg da vært… Jeg har sendt mail og meldt meg på landsmøtet til Blålys, og jeg har sendt Hanne en mail om bekreftelse på virkning av kuledyna pluss noe annet jeg skulle spørre henne om.

Og jeg har lett opp den psykologen jeg hadde først på DPS, den eneste utenom de på Betania jeg har følt tillit til, så imorgen skal jeg sende mail og forsøke å få time til henne. Og kanskje jeg klarer å få sendt en mail og ordnet meg fysioterapeut også, jeg har iallefall henvisningen…

Et litt forvirra innlegg

Jeg sitter enda fast i Betania.. Og ting som skjedde der.. Ble mye veksling og jeg føler meg temmelig forvirret egentlig..
Var enormt mye veksling på dagtid, selvsagt… Og måtte ofte gi tapt for Rakel og kosekaninen.. Sofaen på storstua, pekefingeren i munnen og den grå kaninen var god og ha.. Men det er ikke like moro å være baksetepassasjer da. Første gangen litja tok over gjorde Ruth Esther det så greit. Hun lot Rakel få ligge i fred, lot henne få lov å være til stede, uten at hun prøvde å snakke oss utav det.. Samtidig som hun ved å stryke over ryggen og håret osv når hun gikk forbi, viste at hun så oss begge to.. Det var veldig godt for den lille, tror jeg.. Og egentlig greit nok for meg også, selv om jeg helst ikke vil veksle.. Men jeg har lært meg at de små trenger det, av og til.

Jeg la meg jo nede på rommet når jeg skulle sove, og det er ei enorm forbedring i det hele tatt.. Men ikke hver natt jeg la meg særlig tidlig, og ikke hver natt jeg la meg i det hele tatt, men når jeg la meg, la jeg meg iallefall på rommet.. Og hver gang med følge ned, og hver gang med en som satt på sengekanten en stund.

Så våknet jeg endel i flash og mareritt, og panikken var selvsagt enorm.. Så den som eventuelt var til stede styrtet opp til de trygge voksne. Av og til fikk jeg være med som baksetepassasjer, som den natta Tilje styrtet opp med giraffen i handa, hvorpå hun dessverre ble skiftet ut med Rakel sånn halveis oppe.. Rakel hadde like mye panikk, så hun oppdaget ikke at hun hadde feil bamse… Ikke før hun var oppe.. Og da ble det større problem enn marerittet, som det tross alt var Tilje som hadde opplevd.. Så hun sto og mumla litt om feil bamse, og «følg meg ned igjen?? Nå??» Så hun kom seg fort i seng igjen, og var vel ikke oppe mer den natta..

Ellers hadde jeg flere runder der jeg IKKE var med selv.. Der de små tok helt over.. Som da jeg våknet av at Grete satt på sengekanten og holdt meg i handa.. «Men Grete?? Hva gjør du her?? Har jeg vært oppe nå??» «Ja, du har vært oppe ganske lenge du, har ligget i fanget mitt også» «Jammen Grete, jeg husker ikke det, jeg.. » Forrvirrende, jodda…Og da jeg kom til meg selv på sofaen og Jorunn akkurat hadde reist seg «Jorunn, hva gjør jeg oppe??» «Du ville opp» «Å?? Ville jeg??» Ja, du har sovnet i fanget mitt, jeg har nettopp reist meg» «Åååå, husker ikke DET jeg»… Og da var jeg egentlig temmelig lei av at sånt skjedde, så jeg bare «Går og legger meg der jeg SKAL ligge, jeg» Og det var nok eneste gangen jeg gikk ned uten følge…

Jeg har falt ut endel også, bare frosset i tid… Men mest har de små tatt over. Og det fortsetter hjemme. Nå er jeg så bevisst på at de tar over, er stort sett med som baksetepassasjer, men får jo ikke gjort noe med det.. Eldstemann her ser temmelig godt når jeg skifter, han ser også når det er Thea som tar over.. Men kanskje Svea lurer alle enda… Han sier Thea har mere irritasjon i seg enn meg, at det er derfor han ser det.. Og han hadde en runde der han gikk gjennom navna for å finne den rette.. Tror det er bra jeg har gutter… De godtar ting fortere, gjør ikke alt så komplisert. Men klart det er vanskelig for dem. Nå som jeg selv vet at dette skjer, er det vanskelig for meg også, at ungene opplever det. Men livet mitt, livet vårt er sånn. Dette er kortene jeg fikk utdelt, så skal jeg forsøke å spille dem rett, slik at jeg kan vinne på sikt.

Savner jeg

Fjorten dager går alt for fort… Jeg savner Betania med engang jeg skal dra derfra.. Rekker jo nesten ikke komme utav døra før jeg begynner å savne, så…

Jeg SAVNER virkelig nattevaktene mine, jeg… Selv om de jobbet på helt ulogiske tidspunkt for mine små denne gangen. Og selv om mine små var helt forskrekket over at en av de aller aller beste skal over på dag.. Det var i det hele tatt mye som var ulogisk for mine små denne gangen. Jeg fikk mange rare forvirra reaksjoner.. Men trygt var det vel alikevel, stort sett..

Tok lang tid før jeg kom meg derfra på torsdag. Måtte inn å samle meg etter selvhjelpsgruppa, fikk en litt grusom opplevelse der. Nå var det ikke selvhjelpsgruppa som var problemet, men heller det at jeg uforvarende fikk koblet et navn opp mot en fryktelig hendelse i min fortid.. Og fikk en kraftigere reaksjon enn jeg egentlig trodde jeg noengang kunne få. Heldigvis var Hanne med på gruppa denne gangen. Var greit egentlig å få sagt noen ord om det etterpå…Nå har jeg egentlig skrevet et innlegg på den opplevelsen. Foreløpig ligger den bare på kladd, kanhende forblir den liggende der. Om jeg skal legge den ut blir den iallefall låst…

Mye har skjedd på de fjorten dagene jeg var på Betania.. Jeg sov f.eks nede på rommet denne gangen. Ikke at det var lett, men jeg klarte det. Det var jo en av målsettingene mine. Men var mye oppe og fikk alltid følge ned og noen på sengekanten, slik at det skulle være trygt. Det er ikke alltid lett å være den fornuftige voksendelen når en har så mange redde små delpersonligheter.

Jeg har dessuten lært noen av disse delpersonlighetene å kjenne på en litt annen måte enn før. Thea, f.eks er ikke lenger bare en håpløs tenåring med et farlig sinne.. Vel, hun ER det, men hun har så mange andre sider også.. F.eks er rettferdighetssansen hennes stor. Og hun liker visst hester…

Og så dukket det jo opp en ny liten del.. Det vil si, helt ny for meg, det var nok Hannah IKKE… Jeg har kjent og følt på henne før, bare ikke fått helt tak på om det var Rakel eller noe annet… Men midt i min mest kaotiske kveld/natt dukket hun opp med navn, og var mye tydeligere enn før…. Så nå er det bare å prøve å få mer tak på henne.. Hun er litt mystisk, egentlig.. Virker redd, men ikke livredd, slik som Rakel.. Og så føles det ut som om hun bærer på en utrolig viktig minnebit, som om hun vet noe jeg ABSOLUTT burde vite….

Jeg vet om flere delbiter. Føler på en tre-fire til, to av dem kjenner jeg til, de andre kan være egne delbiter, eller det kan være at følelsene tilhører noen av de kjente bitene… Og så har jeg jo den før omtalte voksendelen, da.. Som tar over innimellom i svært vanskelige situasjoner.. Kristine, men jeg tror hun nesten er borte, er blitt mer en del av meg, hun. Disse to delbitene jeg kjenner til kan jeg foreløpig ikke nevne med navn. Det føles ikke bra å gjøre det, så da lar jeg være..

Så det er kaotisk inni mitt hode. Kaotisk at jeg liksom deler kropp og sinn med en haug andre. Som er meg, men som på et vis alikevel ikke er meg, siden de lever sitt eget liv.

Er ikke så rart at det er trygt og godt å være på Betania, og slettes ikke så rart at jeg savner den tryggheten når jeg ikke er der mer. For hjemme er det jo ikke trygt……..

Fjorten dager på Betania er over

Så er fjorten dager ferdig… På overtid.. Og så er det tibake til , ja gudene vet… De små er vel enda tydeligere nå, og det kan vel fort bli en pitteliten kamp om kontroll, også heime.. Men, jaja det meste vil nok gå.. ♥ Også etter bare fjorten dager er det som å forlate heimen min, stedet og menneskene her sitter virkelig hardt i midt hjerte, og det er jo tryggheten til de små.. ♥ Får med meg en avskjed for ei som skal slutte (veeldig trist), og så blir det selvhjelpsgruppe før avreise hjem.. Så skal nok stikke innom å hilse på annenhver torsdag fremover.. ♥

Jeg er slett ikke klar for å reise hjem. Men igjen; når blir jeg egentlig det?? Betania er det nærmeste jeg har som føles som hjemme, det eneste stedet der den utrygge klumpen i magen kan legge seg for en stund. Det stedet der menneskene er de aller beste i verden, stedet der alle forstår. ♥ Så hvordan skal jeg noengang bli klar for å forlate dette?? Hjemme er der hvor hjertet ditt ligger, og hjertet mitt er i all hovedsak her…

Nå har jeg mye av hjertet mitt plassert annet sted også, for hjertet mitt ligger jo også hos mine barn ♥ , og kanskje mest av alt hos dem. Men det hjelper lite mot utrygghetsfølelsen jeg har utenfor Betania. Barna mine har størsteparten av hjertet mitt, men resten ligger her på Betania og bare dette er liksom hjemme for tiden. ♥

De små delbitene mine har jo vært enormt synlige mens jeg har vært her denne gangen. Noe som selvsagt tyder på at de er veldig trygge her. Selv om deres fortvilelse og redsel har vært mest tydelig. Ane har sett både Rakel, Svea og Thea, Tilje har også vært mye fremme, og lille Lykke har fått lov til å komme frem litt også, særlig hos hestene ♥ (Der har også Thea skint godt igjennom).. Var nok godt for Lykke, for hun kommer som regel til kort med sin glede og barnlige lekenhet opp imot de andres massive følelser…

Og jeg har lært å forholde meg til de små på en helt annen måte enn før. Nå omtaler jeg dem som egne personer, men jeg VET selvsagt at de er en del av meg.. Cluet er bare å få delene til også å forstå dette engang. Men Ane har lært meg at akkurat nå trenger hver enkelt del å bli sett og anerkjent. Og de trenger å lære at alt ikke lenger er farlig. Og jeg har lært at dette faktisk ikke er farlig. At alle disse del-personlighetene oppsto var dengangen en normal reaksjon på en unormal situasjon. At det ikke er så hensiktsmessig lenger er ikke så lett for kropp og sinn og forstå, og det er også normalt.

Så det er jo ikke rart det er godt å være her… Når en er vant til å dele hode og kropp med en haug med «andre», og kanskje føler seg aldeles sprø innimellom, er det godt å være på et sted der de sier du er helt normal. Der de behandler deg likeverdig. Der du møter medmennesker og finner verdighet. Jeg er virkelig glad i Betania og i de som jobber her. De vil alltid ha en plass i mitt hjerte.

Nå blir det avskjed med ei som skal slutte om en og en halv time og det blir jo skikkelig trist. Men å så glad jeg er for at jeg får være her og får være med på avskjeden med henne ♥ Hun skal jo jobbe oppe på Rehab da, så det kan vel tenkes hun hilser litt på innimellom..

Mange sommerfuglkopper har jeg laget denne gangen også, men enda står det en del igjen før alle har fått.. Men får vel sjansen neste gang ♥

Blir til klokka fem her på traume. Men drar vel ikke fra Betania før i sju-åtte tida. vi starter opp selvhjelpsgruppe på sansehuset ikveld, kan bli godt å prøve ut det. Og da får jeg jo også anledning til å titte innom annenhver torsdag ♥

Jaja, i dag skal jeg hjem. Fjorten dager er til endes. Jeg har ikke noe lyst, for dette er det som er mest hjemme for meg. ♥ Men jeg skal tilbake igjen. Både på pusterom og ti-ukers. Jeg skal hit for trygghet og omsorg, og jeg skal hit for å jobbe beinhardt. Jeg kommer aldri til å slippe Betania ♥♥♥♥♥

Så får tiden vise hvordan det går hjemme. Litt av min tapte trygghet har jeg iallefall funnet igjen ♥♥♥♥♥

Helvetesnatta…

I natt har jeg ikke sovet. I natt har jeg absolutt ikke sovet. Alene om ikke å sove har jeg ikke vært, andre har også hatt ei for jævlig natt her. Men det gjør ikke denne natta mindre jævlig at vi er flere.

Hele går kveld fra ca halv ti og ut denne natta har vært preget av angst og uro fra de små. Kanskje kommer det av at det var uro på andre inne på avdelingene, slik at nattevaktene sprang mer enn de brukte, og dermed ikke var så mye i ro på storstua som de bruker. Dermed ble det utrygt for smådelene, som da iallefall ikke torte å legge seg.. Hadde jeg kommet meg i seng før, hadde de jo ikke visst noe, men nå ble det ingen legging.. De små var i opprør i natt, altså.. Og selvsagt var det ikke bare dette som var grunnen. Men de små er vanedyr, og de liker ikke at ting ikke er som de skal… De strever hardt nok med at det er to som er sykmeldte her, og ikke går på vaktene sine som de skal, og at ei her skal slutte.. Og i tillegg er det masse nye fjes, altså har det vært mange opplæringsvakter her, pluss ei som er ferdig med opplæringa og går som tilkallingsvakt.. Nå er tre av fire skikkelig flinke, og de små har erfart at det er trygt, men det er da så alikevel ikke slik det skal være… Og den ene som ikke var flink, var til gjengjeld skikkelig lite flink, og i tillegg helt uinteressert i de hun skulle jobbe med, pasientene… noe som skremte Rakel fra sans og samling, og de andre var vel ikke overhappy de heller…

Så inatt har de ropt og krevd.. I tillegg har jeg fått tak på en bitteliten del til, Hannah, som ikke kan være særlig eldre enn Rakel, altså rundt fem år…Hannah bærer på noe jeg burde forstå, noe jeg burde vite… Men jeg får ikke tak på det.. Det er et ubegripelig minne i en bitteliten kropp… Og det har jeg også slitt en del med i natt…

Jeg har ligget i fang et par ganger, men selv om det er godt, hadde det vært enda bedre om det faktisk hadde hjulpet… For jeg sovnet jo ikke, og har enda ikke sovet.

Skrevet litt har jeg derimot gjort, for å beskrive det kaoset som har vært i mitt hode i natt, og som forsåvidt er i mitt hode enda…

Tilje er fremme og vil ha giraffen
Mens Rakel forlanger en langøret kanin
Og pekefingeren vil hun ha i munnen
Mens Tilje forlanger tommelen sin

Og begge kan ikke få alt, og de gråter
Men da er det at Svea ligger på lur
Hun aksepterer så visst ingen tårer
og kjefter dem begge opp etter tur

Og uroen vokser mens tårene stopper
For Svea har de to vært ute for før
Og å trosse den bestemte ti-årige frøken
Nei, det er det ingen av dem som tør

For tårer for Svea betyr den strengeste straffen
og derfor er hun så usigelig redd
Så hun går rundt og passer de andres tårer
Men vet at skaden, den er allerede skjedd

Lille Lykke synes at man kan ha det litt moro
og mest av alt hun ønsker seg fred
Men her gir hun tapt og trekker seg tilbake
For DETTE kan hun ikke hamle opp med

Thea har største uroen i kroppen
og skadetrangen hennes er uhåndterlig stor
For Thea kan ikke takle alt dette
og tror ikke det finnes noen løsning på jord

For i kveld er alt utrygt midt i det trygge
Og det er fullt kaos i små barnesinn
Og alt det de små strever med og føler
Setter seg hardt i magen MIN

Midt i alt det vanskelige, men kjente rare
dukket en urolig Hannah opp
Og Hannah har et eller annet jeg burde skjønne
Et ubegripelig minne i en ganske liten kropp

Ja, som dere ser… Her streves det.. Og det er kanskje et tegn på at det jobbes. Mere urolig enn de har vært nå, har de små aldri vært.. Men de har vært der før, og jeg har kjent til dem ganske så lenge, jeg har bare ikke snakket veldig mye om dem før. De ville ikke at jeg skulle dele, og jeg ville ikke dele… Men nå er de iallefall enige om å dele meg.. Det er kanskje noe det også…

Sofaen på stua her er full av bamser, alle bamsene mine og hodeputa mi er oppe. Jeg får kanskje legge meg ned en liten tur. Og igår fikk jeg en pitteliten muse-bamse av Christina.. Og idag får jeg vel rekke sparkjøp slik at jeg får kjøpt meg en sånn blå smurf som en av de andre her har… Er nemllig en to/tre små som er rimelig sjalu på den smurfen, og nå har jeg lovet dem det…

Tur til hesten til Siv-Anita <3

Ble jo dag idag også. Selv om jeg sov lite i natt.. La meg litt på morgenkvisten, og sov til halv tolv..

Jeg og Christina tok en tur på shopping, og jeg fikk tak i en grønn genser med hvite stjerner på..Og var tilbake etterpå og spiste en salat.. Grete psykolog kom og satte seg ned, og jeg fikk en god samtale med henne. Det var faktisk veldig godt.. OG hun kunne faktisk ikke skjønne at unga var hos meg i fjorten dager, etter alt hun hadde sagt, og var ganske klar på at det ikke var bra for dem og meg.

Så ble det en tur med hun som går ekstravakter her, Siv-Anita, til hesten hennes. (Siv-Anita håper jeg de holder på her, og bruker henne masse til ekstravakter..) Hesten hennes er en vakker Haflinger, akkurat en sånn jeg ønsket meg som barn. Vi kan ikke ri på den for han godtar bare henne som rytter, men vi gikk med den, gjorde noen øvelser.

Først striglet vi han, jeg sto masse og koste med han fremfor han, og han sovnet faktisk med hodet på skuldra mi. Hesten snorket, faktisk en god del. Jeg vekslet en del mens jeg sto der, lot lille Lykke få komme frem fordi hun så gjerne ville… Og denne gangen var det helt greit å være med som baksetepassasjer, akkurat der og da.. Også fordi vi var venner og kompromisserte, slik at hun trakk seg tilbake når jeg trengte det..

Men så skulle vi da leie han, og gjøre det med noen øvelser, liksom.. Gjorde det oppoverbakken og det gikk fint.. Men så skulle jeg visst snu han rundt i ring, og i følge Siv-Anita greide jeg det fint, jeg… Men det husker ikke jeg, altså… Og jeg skulle leie han nedover, og startet i fint driv. Og kom til meg selv LANGT nede i bakken.. Hørte bare Siv-Anita bak meg: «Dette går fint, ja.. Det greier du bra.. Ros han når han gjør som du sier.. «.. Jodda, tenkte pent og pyntelig med meg selv, at dette gikk sikkert bra ja, liksom..

Visste jo at jeg hadde vært borte, vet også at det var selveste Thea som var fremme.. To av de andre som var med, så godt at jeg var forandret, så det var vel veldig synlig.. Men de sa ingen ting før jeg nevnte det selv da jeg var tilbake hit. Men nå vet jeg at Thea kan være fremme uten at noe galt skjer OG at hun liker hester… Det er jo også noe…

Time hos Ane, delene og forvirring….

Ja igår ble det altså en ny time til Ane.. Fikk ikke til å skrive noe innlegg om det igår, for jeg var rimelig dissosiert, og fikk liksom ikke til det der med skriving.. Små barn har litt problemer med datamaskiner og bokstaver, egentlig.

Men altså.. Jeg fikk i oppgave av Ane dagen før om å skrive om disse delene mine, om hva de liker, hvordan de er, og hvem de har mest tillit til på Betania. Så skal forsøke å legge inn den lista her også. Ja, alle kan jeg ikke gi oversikt over.. Noen kjenner jeg ikke, og noen blir det for farlig å snakke om…

Oversikt over delene mine:

Rakel er den som er foreløpig minst.. Hun er fem år liten.. Rakel er hovedsaklig bærer av redsel og utrygghet. Alt er i utgangspunktet skummelt, men hun har veldig lyst til å tørre ting, som å rutsje i rutsjebane osv… Rakel KAN trygges, hovedsaklig ved hjelp av kosekaninen, dessuten suger hun på pekefingeren om hun får ta over.. Hun har ikke lett for å få tillit til folk, men de hun får tillit til har nok hjertet hennes til evig tid.. Hun liker kos og klemmer, og å bli strøket over kinnet. Hun vil også gjerne ligge i fanget, men føler mye usikkerhet ved det. Rakel er den som bærer de aller vondeste og de aller fleste vonde minnene. På Betania er Rakel mest trygg på Grete M, Ruth Esther, Lene og Bente.. Og Hanne, som har lest eventyr for henne før… Hun liker eventyr =)

Tilje er sju år. Hun har glimt i øyet og en god porsjon humor, men hun er også veldig utrygg.. Hun er tilbaketrekt og ikke så mye fremme, noe som nok også kommer av hvordan de andre delene forholder seg til henne. Hun liker rutsjebaner og husker, og liker å leke med lego.. Om hun får det, er hun fremme og fornøyd til hun blir jaget innover igjen. Tilje synes egentlig at man kan le når noe er morsomt og gråte når noe gjør vondt eller man er lei seg, men dette blir selvsagt hardt slått ned på av Svea.. Derfor er Tilje ikke bare usikker på folk på utsiden, men enda mere på de som er på innsiden sammen med henne. Tilje er også bærer av noen av de vondeste minnene, men hun var sjelden til stede hele veien, fordi Rakel var der og tok over for henne også, når det ble for ille. Tilje vil helst sutte på tommelen når hun er usikker, men gjør det sjelden. Kosegiraffen er hennes favoritt, men hun gir som regel etter for Rakel sitt behov for kaninen.. Her på Betania er det Grete M, Bente og Ruth Esther hun er mest trygg på..

Lykke er seks år.. Hun er en glad del, som tok over der man helst skulle være uforbeholdent glad og lykkelig. Hun er som de fleste barn glad i leker og gøyale ting.. Og bamser og slikt er aldeles topp. Lykke er også veldig glad i alle slags dyr.. Hun er ekstremt tillitsfull.. Og her på Betania er hun like glad i alle.. Særlig Kari, som tar henne med til gården og dyra..

Svea er ti år gammel. Hun ordner opp de fleste situasjoner, helst med å komme seg raskest som mulig hjem. Hun bærer tårene, og hun kontrollerer dem, fordi det er ikke lov til å gråte. Gråting medførte alltid straff, og Svea venter fremdeles på straffen som hun VET kommer til å komme fordi det er både grått og fortalt her på Betania. Hun er veldig irritert på begge de minste fordi de sutrer for mye. Svea kan godt være med å leke, men kan like gjerne la være. Hun erter de små, kaller dem pysete, men er egentlig like flink til å unngå ting selv. Hun er sjelden usikker, men er hun det, kommer totten der også. Generelt er hun skeptisk. Hun liker heller ikke at vi er på Betania. Hun foretrekker Grete M, og er også den som har mest tillit til Grete psykolog…

Thea er tenåringen. Jeg tror hun er tretten år, sånn ca. Hun har masse sinne i seg. På hele verden, og på meg. Hun oppsto etter overgrepene opphørte, i ungdomskolealder, men er fullt klar over de overgrepene som har skjedd. Hun er ekstremt var på urettferdighet. Hun er veldig sint på omverdenen fordi ingen så og stoppet overgrepene.. Hun er også sint på meg fordi JEG ikke stoppet overgrepene, og hun er veldig irritert på de små. Hun vil ha oppmerksomhet, men avviser det ofte om hun får det. Hun er den som selvskader, sannsynligvis fordi hun ikke vet hvordan hun skal takle alt det vonde hun er nødt til å forholde seg til, selv om hun ikke har opplevd det selv. Jeg er redd Thea’s sinne, og har selv vondt for å forholde meg til henne. Dermed er vi stadig i konflikt. Og Thea får minimalt med positiv oppmerksomhet, slik at den vonde sirkelen er igang.
Thea liker egentlig heller ikke at vi er på Betania, men forholder seg bedre til det enn Svea. Hun bryr seg lite om personalet, men har litt sansen for de som tøyser.. Og har noe sansen for Grete M. Hun er også en av dem som har mest sansen for Grete Psyk, men hun er også blitt enormt begeistret for Ane, som har viet henne mye oppmerksomhet.

Ja, dette var de fem jeg tør skrive om.. Noen flere er det, men enten kjenner jeg ikke til dem, eller så er det for skummelt å skrive om dem.

Psykologtimen i går ble veldig tøff. Ane fokuserte mye på Thea, noe hun var fornøyd med, og det gav meg mye forståelse for Thea. Men det gjorde den lille urolig, siden hun er den som er vant til å få masse omsorg når hun er her på Betania. Så hun kom frem nede hos Ane, som heldigvis er flink til å både se når det skifter og å snakke med den delen som kommer frem. Ellers var den minste mer eller mindre tilstede i hele går kveld.. Lå masse i sofaen og sutta på pekefingeren.. For Rakel gjør jo det selv om det er folk tilstede.. Synes synd på nattevakta som tidvis hadde to av oss å ta seg av på samme tid…

Natt-turen til Midtsand..

Jeg lovte vel at jeg skulle lage eget innlegg på turen til meg og Christina, så får vel gjøre det nå =)

Det var altså på Søndag, da vi begge var så dissosiative tidligere på dagen. Vi bestemte oss plutselig for at vi skulle gå en tur, en liten tur altså, sånn kvart over elleve på kvelden.. Bente og Ellen var nattevakter, og vi fikk varsla dem.Egentlig gikk vi tur fordi vi trengte å komme bort litt. Været var sånn passe kjølig og det var fint å gå i..

Så når vi kommer ut døra lurer vi jo litt på hvor vi skal ta turen da.. Vi skal jo bare ta en «liten» tur..

«Skal vi gå langs veien da?» Sier Christina.. «Ja ja» sier jeg «Det kan vi».. Vel kommet ned på fortauet kommer det fra Christina «Skal vi gå til Midtsand, da??» «Ja, DET gjør vi» Kommer det fra meg, selv om jeg har gått turen før, riktignok i dissosiert tilstand, og VET hvor dryg den er på tilbakeveien (DA var jeg nemlig IKKE dissosiert..)

Men som sagt, så gjort. Vi legger i vei i fint driv, og turen går lett.. Snakker om at dette er en passende tur, og hvor godt det er å gå tur.. Friskt i sånt kjølig vær..

Når vi kommer til Storsand camping gjør vi første tabben, og velger å gå via campingen, fremfor å krysse over på hovedveien og følge fortauet…

Et stykke ned på campingen ble det jo mørkere, og vi visste absolutt ikke helt hvor vi skulle gå.. Omtrent samtidig med at Christina blir skremt av lyder i ei hytte, tror jeg det kommer bil… Så jeg sier til Christina; «det kommer bil» Og hu hyler til (Vi har allerede skremt oss selv opp med alt slags farlige folk som kan komme, og pekt ut merkelig oppførsel på enkelte kjøretøy) Heldigvis hylte hun ikke så høyt at de i hytta kom ut, og heldigvis var det bare toget som hadde så sterke lys at det virket som om en bil kom den veien vi gikk…

Vi visste ikke helt hvor vi skulle gå, men visste det skulle finnes et hull i et gjerde noe sted.. Bare at vi ikke fant det, så vi rota oss ned gjennom noen hus og gjennom et par innkjørsler/tun.. På det siste sto det så mye skrammel, og må huske at vi for lengst hadde skremt hverandre, at jeg begynte å tenke på Wrong Turn, og lignende grøsserfilmer.. Jeg SA ingenting til Christina, men etterpå viste det seg jo at hun hadde tenkt på slike skumle filmer hun også..

Etter det siste huset, kom vi oss gjennom et skogholt og gjennom et industriområde.. Jeg presterte å ta rundt ei brennesle og det gjør faktisk litt vondt enda.. Fra det industriområdet var det strake veien bort til Midtsand.. Men da var vi begge alt så slitne, ikke minst i hodet, at vi nok var litt dissosiative begge to…

Og hallusinerte.. «Veien bølger seg, Christina.. Jeg kan jo ikke gå på en sånn vei..» «Neida, veien går der den går den» sier hun.. Skikkelig på nett begge to..

Vi bestemte oss for å gå fortauet tilbake for der var det i det minste skikkelig opplyst. MEN vi torde ikke gå undergangen for å komme dit, så vi ventet til vi kom til et sted der gjerdet mot tog-skinnene var lavt nok og klatra over.. Begynte selvsagt straks å fundere på om det kunne komme et tog nå, og hva de ville sagt om vi hadde blitt overkjørt av toget.. Skremte oss selvsagt til å styrte over og opp skråningen for så og over hovedveien og trygt på fortauet…

Allerede da ante jeg at veien hjem ble lang nok, men vi holdt da motet oppe med at vi trøstet oss med at vi snart er ferdig med denne biten av veien og kommer ned på veien som går mot Betania.. Og det var vi jo.. Men pokker så dryg den var den andre veien, da.. =(

Da vi endelig kom så langt at vi så kirka, kunne vi ikke forstå at veien overhodet forandret seg.. vi kom liksom ikke fremover, iallefall kom hverken kirka eller skiltene noe nærmere.. Så da ble det i all galgenhumor og litt småalvor også, litt spøkt med at » Enn om vi faktisk er drept og bare er gjenferd som går og går og ikke kommer noe sted??» (Ja, vi HAR sett for mange grøssere..) Omsider nærmet vi oss da alikevel… Men vi holdt fremdeles litt fast på den tanken, «Enn om det faktisk er sånn, og ingen SER oss når vi kommer tilbake….??» Og så lurte vi litt på om de ikke skulle begynne og savne oss også da, når klokka var nesten kvart over ett og vi hadde vært borte i to timer..

Nesten vel fremme ville vi unngå hovedbakken opp, for den er uansett den verste bakken i verden, selv om du har gått dobbelt så lange og dobbelt så bratte bakker.. Så vi gikk opp andre bakken forbi husene der… Og noe fjerne var vi, så da jeg så en fyr stå utenfor et hus og stirre i veggen stoppa jeg bare og ble stående å se, og skvetter i av at Christina hyler for hun hadde fulgt blikket mitt, og oppdaget fyren… «Så sa du ingenting, og bare STO der» var kommentaren hennes etterpå…

Så kom vi oss opp siste biten, og fikk bekreftet at vi kunne sees da ei fra ti-ukers gruppa vinka til oss fra rommet sitt.. Satte oss bare ute så Christina fikk tatt en røyk.. OG det føltes akkurat da VELDIG godt ut at Bente kom ut og sa at hun hadde lurt på hvor det var blitt av oss, og at hun hadde begynt å savne oss..

Vi kommer nok aldri til å ta den turen så seint mer, og heller aldri på en dag da vi begge har vært i så dårlig form…

Post Navigation