livetogkampen

Archive for the category “Delene”

Beskyttet: Og jeg forsto ingenting

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Advertisements

Natta i natt, dagen i dag…

Natta i natt ble en litt «så der» natt. Jeg hadde de små så tett oppunder. Lå og kjente masse på følelsene deres. Og det var ikke nødvendigvis så godt. For de surrer så mye nå. De har jo prøvd å holde alt sammen, prøvd å holde livet sammen.. Og så har de ikke greid det… Vi har ikke greid det. Og de små er forvirret.
Vi er glade for å ha flyttet. For ingen var trygge der vi bodde før. Men så skjønner de ikke noe av denne flyttinga heller. De er trygge her, vi trives her. Jeg trives her. Hele meg. Det som er så skummelt nå, er hvilke mennesker som skal komme inn her. Psyk-tjenesten er vi ikke helt trygge på. Og hjemmehjelp vet vi jo ikke hvem blir. Så så klart det blir opprør. Det vil jo komme noen JEG ikke kjenner inn dørene her…
De aller minste tviholdt på kaninen og skjønte ikke så mye av opprøret. For denne gangen var det de større barna som lagde bråk… Svea skjønte jo ikke engang at vi hadde flytta da hun gikk heim fra butikken igår, så hun er totalt forvirret. Livia fungerer. Hun prøvde å være fornuftig sammen med meg. Men hun er bare ni år
Og hva skal hun gjøre når hennes alter ego setter igang.
Ni år gamle Siri var den som hyla høyest igår. Hun jeg er reddest for skal ta over. For jeg er redd den delen… Hun er ikke glad i livet, Siri-delen. Jeg vet ikke hva hun kan finne på. Men jeg har sett hva hun ønsker. Og DET er IKKE livet…
Svea-delen har klart å holde henne i sjakk før. Men hun er ikke så sterk mer, og i tillegg er hun totalt forvirret akkurat nå… Det endte med at jeg gav fra meg kontrollen til Thea. Hun slipper den nemlig ikke fra seg til noen av de andre delene hvis hun først er sjef. Typisk tenåring. Med Thea, selvskaderen, bak roret gikk det som det måtte gå. Men denne gangen godtar jeg det. For denne gangen tror jeg alternativet kunne vært verre.
Jeg tror jeg må sette litt fokus på disse to når jeg på nytt skal ha ti-ukers. Thea og selvskadingen. Vet den delen lar seg roe. Om vi bare har rette menneskene. Men også kanskje enda viktigere å sette fokus på Siri-delen. Den som vokter de styggeste hemmelighetene. De jeg ikke får tak på… Det jeg ikke tør å huske. Den biten som ikke ønsker livet.
Men det gikk altså bra likevel. Heldigvis.

Dagen idag er bedre. Delene har roet seg helt ned. Jeg er voksen. Kjente det da jeg våknet i ni-tida, etter å ha sovet siden ca klokka seks. Kjente at dagen idag var fin. Snakket med faren til gutta og fikk avtalt at idag var en fin dag for dem å komme. Så nå skal de være her til i morgen. Så nå er de her. Eller akkurat nå er de ute hos kompiser, men kommer vel snart tilbake. Jeg har vasket gulv idag, støvsugd.. Og bært de siste kassene med ferdigsortert ut på bua. Jeg er voksen. Jeg er meg. Jeg er MAMMA. Og det er herlig. Sola skinner. Og dagen er fin. Jeg har ikke tv, mangler tv-antenne, så vi skal koble minsten sin data opp mot tv’n og se film senere. Og kose oss med god mat. Og noe godt. Og jeg skal nyte det. Nyte at jeg får være helt voksen. Helt uten de små på lasset. Nyte at de tier stille en stund.

Ta vare på dere selv. Livet er skjørt. Klem<3

Oppdatering

Sitter på Skarsøya nok en gang og skal prøve å begynne på et innlegg i denne bloggen igjen. Vet det er lenge siden sist. Men det har rett og slett skjedd så mye med og rundt meg at jeg rett og slett ikke har hatt det minste overskudd.
Jeg fikk etterhvert ny psykolog. De tok omsider hintet og jeg fikk en psykologspesialist istedet for en klinisk sosionom. Og det ble suksess. Jeg har vært der noen ganger nå, og han er lett å bli trygg på. Og så tror han på å skynde seg sakte. Han takler at de små finnes der, uten å gjøre noe vesen utav det. Og han skjønner at tillit tar tid. I tillegg er han ikke så opptatt av symptomer, så han mener at man bare kan forvente at symptomer kan forverres under behandling, uten at det betyr at behandlingen ikke hjelper. Så jeg har sansen for denne mannen. Virker som om dette blir en bra relasjon.
Midt oppi alt har jeg flyttet.. Jeg måtte da nette på så mye at jeg selv kunne se hvor dårlig jeg hadde vært, og det ble en alvorlig nedtur. Det pluss noen episoder til har gjort at jeg har til tider vært temmelig langt nede. Snille Hilde kom og hjalp meg, og når hun måtte heim i første runde tok hun meg med. Siden det nok ikke hadde vært bra å la meg være hjemme alene.Før vi dro fikk hun røska masse tak i kommunen min, som nok ikke har gjort jobben sin. Og hun fikk mere til å skje på to dager, enn det hadde skjedd på 15 år….Hun hjalp meg med å flytte til det bitter end, og i løpet av fjorten dager hadde vi flytta det vi skulle, og rydda og sortert alt rot og rask. Kommunen tok hivinga og vaskinga. Reelt brukte vi jo ikke fjorten dager, for vi har vært mye av tida her på Skarsøya også.
Og i løpet av denne tida har jeg hatt to runder til til tannlegen. Stort sett har jeg klart å holde meg til stede, men ikke hele tiden. Det er innmari tøft å være der.
Så har jeg vært heime i leiligheten ei uke for meg selv, det har også vært fullt av opp og nedturer.. Jeg er tryggere i nye leiligheten, fordi den er mindre, mer oversiktlig og ikke så full av kaos. Og i tillegg er ikke risikoen for at noen bare kan låse seg inn hos meg tilstede, så det er jo en kjempestor faktor som gjør det tryggere.Men allikevel har det vært tøft. Jeg har vært alene, og jeg har øvd på å sove i soverom. Kjempevanskelig, men det har gått. Verst var det at jeg hadde glemt kaninen min på Skarsøya.. Og å være uten bamsen sin, det har vært dritt-tøft for både smådelene og meg selv..
Nå er jeg altså tilbake på Skarsøya, skal på nytt til tannlegen etter helga. Denne gangen skal jeg rotfylle. Så gjett om jeg gruer meg..
Stort sett har jeg kontroll på de små, men det glipper innimellom, kjenner jeg. Bamsen er iallefall her =)
Jeg skal prøve å holde bloggen noenlunde oppatert, men det forutsetter at jeg holder meg noenlunde tilstede i min egen verden. Jeg makter ikke når det blir så tøft som det har vært nå.

Ta vare på dere selv og hverandre. ❤

Jula så langt..

Joda… Jula kom den… Uansettt hvor gjerne jeg skulle ønske den hadde holdt seg unna. Jula er ikke min beste tid, akkurat..
Tjuvstarta litt lille julaften, med pinnekjøtt og god dessert sammen med gutta, siden de hadde mest lyst til å være hos faren julaften  i år.. Vi kosa oss max, og når de på nytt var kjørt hjem til far ble det nok litt tomt her hjemme…
Men julaften skulle jeg feire hos min mor. Min far skulle også komme dit… Ikke akkurat den aller beste løsningen.. Og aller helst ville jeg nok bare vært hjemme, men da ville gutta fått dårlig samvittighet..
Dro da innover, og jeg klarte meg da bemerkelsesverdig bra. Selv om jeg har et meget anstrengt forhold til min mor, noe som gjør at jeg veksler mye når jeg er der. Det er stort sett Livia-delen som har regien når jeg er sammen med min mor. Rent bortsett fra når jeg flykter inn i dataen.. Men nå takler jeg ganske godt at akkurat denne delen tar kontrollen. Vi samarbeider godt, kanskje den eneste delbiten min jeg virkelig samarbeider med, og jeg er iallefall til stede nok til at jeg husker dagene.. Men det er best at hun tar regien, for da kommer vi igjennom det med litt mindre bråk..
(Livia har hjulpet meg nede hos litjpsykologen på Betania også, hun, og da ba jeg henne om å ta over. DET gjør jeg iallefall IKKE med noen av de andre delbitene…)
Men, altså.. Jeg fikk jo litt sånn dejavu fra barndommen, da… Mamma og pappa er fremdeles like flinke til å finne feil på hverandre og å hakke på hverandre.. Livia er vant, hun hadde regien hjemme i store deler av min barndom. (Ja, jeg var lite tilstedeværende fra jeg var bitteliten… Men nå begynner iallefall minnene å komme på plass og jeg holder på å pusle sammen livet mitt.. )
Min far dro hjem på kvelden, mens jeg lå over til idag, og kom heim i kveldinga… Godt å være litt aleine egentlig. Gutta kommer vel tilbake hit fjerde eller femtedag. Og imorgen skal jeg besøke engelen min, som er på Stjørdal for tiden…

God Jul til alle mine lesere..

Nye tanker

Plutselig har dagene gått så fort, og jeg har ikke fått gjort noenting. Jeg har bare prøvd å ikke gjøre noe galt. Og det i seg selv er jo ikke enkelt. Ikke når du ikke helt har kontrollen og andre har regien. Og jeg skal ordne til jul, men jeg liker ikke at det er jul, slik at jeg ikke helt klarer å finne noe motivasjon til det.
Verden er fremdeles rar.. Rar, stor og skremmende. Og jeg er bare en bitteliten unge som ikke henger med. Jeg kan ikke finne veien hjem, er fortapt og alene. Men ingen ser at jeg er helt alene. At båten min er liten og jeg prøver å holde den på rett kjøl i stormen. For jeg er alene. Ror alene.
Alle andre haster omkring, og skal få alt klart til jul. Og de gleder seg til høytid og fest. Men jeg, jeg gruer meg. Så ser jeg frem til at jula er over, for da kan kanskje jeg få lappet meg sammen igjen.
Ute i verden spiller alle et spill, med alltid glippende brikker, og regler iallefall ikke jeg kjenner til. så blir jeg bare mer forvirret. Fordi jeg ikke skjønner hva verden vil. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør her. Og forvirringen vokser mens jeg desperat forsøker å finne meningen med det hele. Fordi alt er ikke alltid slik det virker. Og verden er en løgn. Gårdagens løgner er sannhet i dag, og dagens løgner var kanskje gårdagens sannhet. Og når det er sånn, er det vel ikke noe rart at forvirringen i mitt lille hode er total?
For jeg føler meg virkelig som et lite barn, som savner en voksen. For det er skummelt å være barn ute i livet på egenhånd. Så selv om de små delene ikke tar over så mye nå, er de virkelig meget tilstedeværende i meg. Jeg er meg selv, men samtidig kjenner jeg så godt følelsene deres.. Fortaptheten. Følelsen av å være forlatt og overlatt til seg selv. For å stå på egne bein når du ikke er klar for det..
Andre mennesker klarer godt å være på riktig sted til riktig tid… Men jeg, jeg er til stadighet i feil verden. Hvor lenge kan håpet mitt holde? Når jeg forsiktig forsøker å passe på det, men hendene mine skjelver og jeg er nært på å miste det.
Og jeg tror jeg skal klare meg, men så mye i meg vil gå i feil retning og om jeg går feil vei, vil jeg bare rote meg bort. Og alt blir enda verre. Tankene surrer og før jeg vet ordet av det har jeg nok engang virret meg avgårde og tatt et nytt steg i feil retning. Men jeg kjemper meg stadig tilbake til utgangspunktet, og innimellom klarer jeg å ta et lite barnesteg i mot riktig vei. Og hvert slikt pittelille steg mot det bedre er en seier. Men det er så vanskelig å finne den riktige veien, jeg trenger en ny vei. Så jeg står å lurer på hvor jeg skal gå. Den eneste veien som synes stå igjen er den som er mest vanskelig og kronglete. Jeg har nok prøvd alle de andre veiene og de ende bare ut i intet.. Så derfor står kun denne vanskelige veien igjen. Veien som ikke går rundt og forbi, men tvers igjennom det vonde. Men de små synes den veien er så vanskelig og lang, den har så høye hinder. Og de har så korte bein, og blir så slitne. Veien synes så skummel å starte på. Men jeg vet, at det er bare den veien jeg kan gå. For bare ved å gå igjennom, kan jeg bli hel.
Men det er en kamp. En kamp for livet. Skremmende, både for meg og de små. Og hvordan skal kampen vinnes når den jeg sloss mot er meg selv? Jeg kjemper til stadighet mot meg selv. Og de små er så redde. Hvor skal jeg gå, når de korte bena deres ikke tør ta den veien vi må ta, men til stadighet slår inn på den gamle, tilsynelatende trygge veien, fordi det er den eneste vi kan. Men den veien ender opp i intet.
Jeg skjønner ikke livet, og kartet mitt er uten alle tegningene. Jeg lukker øynene og synes jeg ikke orker kjempe mer. For når kartet mangler så mye er det så vanskelig å vite i hvilken retning jeg skal gå.
Alt det de andre sier høres sant ut. Og de hevder at deres ord er sannheten. Men jeg har hørt det tusen ganger før, og det har ikke hjulpet meg å finne min vei. For jeg vet ikke sannheten. Men for meg synes det feil. Og alle de lette veiene fører til en vegg, med mange merker etter gamle møter med meg. En vegg jeg ikke kan forsere.
Men jeg vil jo gå den vanskelige veien, fordi det kjennes riktig. Og jeg er igang. Men å, det er så vanskelig. Og det er vondt og konfrontere de gamle spøkelsene mine fra fortiden. Det er en hard og ensom prosess, som andre vanskelig kan skjønne fordi de ikke har gått en meter i mine sko. Og de fleste ville vel heller ikke ønske å gå i mine sko. Men så klart finnes det mennesker som skjønner. Fordi vi er mange som kjemper en nesten lik kamp. Men til syvende og sist er det jo bare meg selv som kan kjempe MIN kamp.
Men det er så lett å gi opp. Lett å høre på den hviskende stemmen som ber meg legge inn årene. For denne kampen er for tøff. Men på det verste er det en annen stemme som hvisker at belønningen kommer om jeg bare holder ut.
Puslespillet mitt mangler fremdeles så mange brikker, det er så mye jeg har glemt og fortrengt. Men jeg pusler sammen de brikkene jeg har, og for hver dag blir bildet mere helt. Men plutselig er den der, brikken jeg ikke skjønner hvor kommer fra. Og som ikke helt passer inn. Og istedet for at denne brikken må slipes for å passe inn, må alle de andre brikkene i puslespillet tilpasses den nye, og plutselig har bildet forandret seg, og jeg holder på å legge et helt nytt puslespill. Men før eller siden skal jeg komme i mål, og bildet skal være helt.
Det er som en melodi jeg vet jeg kjenner, men som jeg ikke helt får tak på. Og selv om jeg ikke kan helt huske den, synger kroppen min den hver dag og natt. Og jeg vil så gjerne kjenne den. Så gjerne være hel.
Livet burde jo være bra, men det er ingenting… Og marerittene herjer med meg, og jeg er fanget i en felle de sekundene fra jeg våkner til jeg husker hvor jeg er. Og innimellom tar det veldig lang tid til jeg husker hvor jeg er. Og det tar en evighet til jeg husker hvilket liv jeg lever…
Og jeg burde gjort så mye, før det er for sent. For jeg blir eldre, og jeg er ikke lenger et barn. Selv om jeg ikke helt er med på det, fordi så mye av meg faktisk er barn. Men allikevel er jeg ikke et barn ute i samfunnet. Og det er så mye jeg burde fått gjort. Jeg skulle ha jobbet, og jeg skulle ha reist.. Jeg skulle ha nytt livet. Men jeg får det ikke til for fortiden legger hinder i veien for meg. Den har gjort meg syk, men jeg vil så gjerne være frisk. Både i kroppen og sjelen.
Og grunnmuren min mangler så mange steiner. Så hvordan skal jeg skjønne konteksten i livet når jeg har så mange hull?? Fordi jeg rømte fra meg selv og lot andre barn legge sine steiner der istedet. Det er ikke lett å leve med en grunnmur full av hull.. Og en psykiatri som ikke helt skjønner at man må fylle disse hullene… Det er jo som å be noen bo i et trekkfullt gammelt hus full av råte det, for så å gi dem maling å si at de kan male over så mange strøk de vil, for da vil det bli bra… Men det finnes jo steder som hjelper meg å fylle hullene. Betania er et slikt sted.
Jeg vil fly, fritt og høyt som fuglen.. Men jeg kan ikke fordi jeg fremdeles ligger blødende på bakken. Mine sår vil liksom ikke gro. Men ingen kan se hvor mye jeg blør. Og ingen kan se hvor tung bagasjen jeg har med meg er. For jeg skjuler selvsagt mine sår. Man er jo opplært. Og holder hvor mye jeg er skadet for meg selv. Jeg tar på meg smilet og latesomomalterbra-maska mi og går ut i verden.
Men alt er jo ikke bra og det er så mye jeg vil dele så mye jeg vil fortelle. Men ordene er ikke mine. De kommer ikke ut av munnen min. Fordi de er for stygge og for skumle. Og jeg eier ikke ordene. For jeg skal jo ikke si noe. Jeg er da opplært. Og om jeg forsøker, kan jeg allikevel ikke, fordi ordene mine, de har rømt sin vei. Men jeg prøver å finne dem. Så lytt nøye når de kommer, de kan lett forsvinne igjen.
Men jeg har lett for å gjemme meg alene. Finne skjulested. For jeg kan å gjemme meg. De små kan å gjemme seg. Men i motsetning til meg vet de små at det er en dårlig strategi, for de ble jo alltid funnet. Men jeg, jeg ønsker kanskje å bli funnet. Men nå skjer det aldri.
Sjelen min er så skjør. Jeg ville så gjerne vært hel.
Jeg hører mine egne skritt, men kan ikke se hvor de går. Jeg kan ikke finne døren jeg må igjennom for å bli fri. Jeg føler meg skitten, så hva skal jeg gjøre for å vaske sjelen min ren? For å bli kvitt lenkene jeg henger fast i?? Finnes det noen som forstår. Så gjerne vil jeg at noen skal si at de forstår. Men da må de forstå, for jeg merker jo om det bare er ord.
Alt er ikke som man tror her i verden. Og temmelig ofte er ikke ting som jeg tror. Iskalde løgner forvirrer meg. Jeg skjønner ikke livets mening. Og skammen kan true med å drepe meg. Så hva skal jeg gjøre for å bli ren? Ikke snakk om himmelen, for jeg slipper nok aldri inn. For denne engelen er forvist fra lyset og ned til natten. Ikke gråt for meg, for det finnes uansett ingen vei å snu. Og jeg er uansett ikke verdt dine tårer.
Jeg kan ikke se gjennom veggene, ser ikke hvor stien min går. Jeg vet ikke om jeg tør å gå videre, men det er ingen vei tilbake. For de sier at eneste veien er igjennom.
Og det er så mye av livet jeg ikke skjønner. For hvordan kan man få blomster til å gro her hvor det er så kaldt? Eller å mate småfuglene som ikke tør komme meg nær? Slike små ting andre skjønner, slike enkle ting.Og hvordan i all verden skal jeg tro på kjærligheten?? Den er ikke-eksisterende i en kald verden. Selv om jeg tror på kjærligheten mellom foreldre og barn. For kjærligheten til mine barn er sterk.
Og hvordan kan jeg glemme det som ikke ville vært så vondt, om det ikke hadde vært så ugjenkallelig sant? Og fordi det stadig slår meg i ansiktet at det livet jeg holder på å pusle sammen er så sant, blir håpløsheten så stor.
Jeg vet at det er sånn som skjer. for det skjer fremdeles hver dag. Og kanskje burde jeg ikke tenke på det mer. Men hvordan kan jeg la være? For eneste veien ut, er igjennom. Og jeg trenger å høre noen si at også dette skal bli bra en dag.
Jeg vet at det er så tøft fordi jeg ikke kan forstå. for hvordan kan jeg forstå? Man kan ikke forstå som barn den voksnes svik. Og barna i meg kan overhodet ikke forstå hvorfor. Ja, ikke meg heller. Og jeg vet vel at en dag vil det, om jeg husker, bare være vagt. Men det kjennes alt for lenge til. Og jeg trenger fremdeles at noen kan si meg at denne kampen vil gå over. Og at jeg da står igjen som vinneren.
Jeg sitter her og prøver å styre skuta mi inn i trygge farvann. Og omsider har jeg forstått at det var galt å legge fra land. Men jeg finner ikke tilbake til havn. For det er ikke jeg som styrer bølgene, det er de som eier meg. Og jeg synker, men prøver å snu for å finne en annen vei.
Jeg trenger å få fortalt mine historier til de som tror meg, men jeg kan ikke fortelle så lenge stormen overdøver min stemme og ordene mine drukner i vannet. eller flyr av sted med vinden.
Og jeg kan lappe og dekke over. Jeg kan plukke biter fra alt som er knust. Men jeg kan ikke redde meg selv, hvis bølgene blir for store og slår overbord. Så det er alltid fare for at jeg drukner i dette livet.
Jeg har prøvd gang på gang å være så modig som jeg kan. Rodd meg frem i uvær og i storm. Prøvd gang på gang å få skuta inn til havn. Så kan noen si meg hvor jeg nå skal dra?? Nå når dagen legger ifra?? Kanskje trenger jeg noen som kan redde meg.
For hvordan kan jeg tro at jeg skal klare dette her?? Hvordan skal noen tro at jeg kan klare dette her? Helt alene på det store livshavet.. Hvordan kunne alt bli så forferdelig feil? På et vis føler jeg at jeg ikke hører hjemme noe sted..
Skyggene fra fortiden legger seg over meg. Men de skyggene, skyggene av alt jeg ikke forstår, gir også håp for det må være lys for å få skygge. Så en dag kan jeg kanskje tråkke ut av skyggene og inn i lyset.
Så det finnes håp, mitt i alt det håpløse er det små lommer av håp.
En dag vil kanskje stormen stilne av og jeg kan se tiden gå sakte videre. En dag skal jeg klare alt. Bare vent. Jeg kan klare det. En dag. Det vil nok ta tid. Men en dag er jeg der.

Tanker…

Jeg var en fugl som fløy min egen vei.. Vinden bar meg bort fra barndommens ondskap.. Og inn i regnbuelandet.. For en stakket stund var jeg fri, mens andre fikk ta over mitt liv og min smerte.. Jeg hadde et håp om vår og solskinn, men når sant skal sies kom jeg alltid tilbake til kulde og is..
Tilbake til en jord som skulle gi meg mat og vann.. Og som burde gi meg håp og levelige forhold. Fordi barn er små blomster som skal vokse og gro, til å bli det de er ment til å bli.. Men det eneste jeg vet, er at denne jorda også skal bli min grav.
Mye forandres etterhvert. Tidene kommer, og tidene skal forgå. Noe skal vi få, og noe vil vi for alltid miste. Men livet er ikke rettferdig, så noen får det ganske lett.. Mens andre ganger mister barn sin uskyld alt for tidlig… Og derfor skapes slike barn som meg.. Barn som deler kropp, men som etterhvert er mange i en… Jeg gjør meg noen tanker om en barndom i en merkelig verden, der ondskap vant. Og i min barndom kan noen berømmes, men langt flere dømmes. Selv en del som aldri gjorde meg noe direkte vondt kan klandres, fordi de aldri så, eller ville se. For min barndoms tragedie er ikke bare menneskers ondskap, men kanskje like gjerne gode menneskers unnfallenhet.. Fordi disse menneskene kunne gjort noe.
Det skal virkelig ikke gjøre vondt å være et barn. Barn skal springe og leke og leende slippe steiner ned i vannet. Barn skal skattes og beskyttes, ikke mot livets realiteter, men iallefall mot reel ondskap.
Og mennesker søker stadig sin fremtid. Men det er vanskelig å finne sin fremtid når du ikke klarer å bli kvitt din fortid. Jeg føler jeg står på kanten av et stup, der jeg prøver å rømme fra min fortid, mens dagen i dag bare glipper fra meg. Og mine morgendager er langt ute av syne.
Så mange ting skal dø og gjemmes i en sirkel der alt langsomt forandres. For tiden er en bok der hver side vendes sakte om, vår blir til høst, grønt til rødt, og siden brunt og dødt… Og alt blir kaldt. Jorden spinner rundt og rundt i en evig karusell, låst fast i en bane den fant. Selv det vi tror vi vet, skal engang iblant forandres. For gårsdagens sannhet, kan være dagens løgn.
Ja slik spinner mine tanker i en verden jeg ikke klarer å forstå. Fordi jeg ikke klarer å henge med. Jeg skal prøve å holde styr på meg selv, og det er ikke så lett, når jeg er så mange i en. Og hodet mitt er full av oss alle, som egentlig bare er en. Men alle har hver sin stemme og hver sine meninger og oppfattelse av verden. Ja, de som er så gamle at de mestrer skrivekunsten, har til og med hver sin skrift. Gjennomført forskjellig. Og vi kan snakke med hverandre. Men allikevel er vi en og samme person.. Og alle følelser og slikt er egentlig mine.. Men hvordan skal jeg skjønne det?? Jeg kan jo vite det.. Men skjønne det?? Og hvordan i all verden skal jeg få de små til å skjønne at de er en og samme person?? Og enda verre… At de også er meg?? Nei, jeg skjønner virkelig ikke denne verdenen.
Og verden beviser gang på gang at den ikke er god.. Barn drepes og tortureres, mennesker dreper dyr for gøy.. Det kriges for at noen vil ha det andre har.. Så jeg lurer på om Gud egentlig finnes. Da må han egentlig for lenge siden ha glemt oss her nede.. Eller ganske enkelt bare sluttet å bry seg.. Om Han finnes og har skapt oss tipper jeg at det Han angrer mest på var at vi ble skapt med den frie viljen.
Lyset må stadig gi tapt for mørket.. Men skogstjernets fortryllende makt brytes ved daggry. Og slik vil alt skje på ny og på ny når fryktens drakt forandres.
Og midt oppe i en verden jeg ikke forstår skal jeg også være mamma. Og voksen.. Omsorgperson når jeg selv helst vil krype opp på et fang og bli der til evig tid. Når jeg ofte føler meg som et forvirret barn som ikke kan finne hjem. Da hender det jeg må ta meg sammen, innmari. Og innimellom blir jeg en sånn latesom-voksen. Med masken på. Det er ikke alltid det fungerer. Det er ikke lett for barn å være voksen.
Av og til vil jeg bare sove og sove, og stå opp når verden har forandret seg. Men det gjør den sikkert aldri. Og dessuten får jeg jo aldri sove. Men jammen hadde det vært godt om det hadde gått an.
Følelsene er ofte avstengt.. Men innimellom våkner de til liv. Redselen er mest fremtredende. Men også sorgen og tristheten har våknet til liv. Og tårene jeg så lenge har fryktet er blitt en del av meg. Jeg frykter dem enda, men kan ikke helt stoppe dem mer.
Ilden som brenner kan plutselig dø. Så jeg vokter ilden i mitt hjerte så godt jeg kan. For om ilden i hjertet mitt dør, da er jeg ikke lenger i stand til å kjempe for livet. Men enda brenner den og viljen til å leve er sterkere enn lysten til å dø.
Som vinden kan blåse et frø avgårde er vi dukker i et spill der handlingen stadig forandres. Marionetter i spillet mellom godhet og ondskap, der ondskap som oftest vinner. Finnes det egentlig godhet på ordentlig? Eller er det bare en illusjon??
Jeg vet ikke jeg. Jeg vet virkelig ingenting. For jeg skjønner ikke denne verdenen. Den forvirrer meg helt grenseløst. Jeg skjønner ikke spillets regler. Det har jeg aldri gjort. Fordi det spillet jeg spilte som barn hadde regler lagd for voksne. Som gjorde meg ute av stand til å vinne. Og enda er jeg dømt til å tape livets spill, fordi reglene enda er uforståelige for meg. Jeg virrer enda rundt som et forvirret barn, tapt for denne verdenen.
Verden er kald og stygg.. Og menneskene haster avsted for å henge med. Tause mennesker som ikke snakker til hverandre, fordi de har nok med seg selv. Man skal helst snakke bare med de en kjenner fra før, og ikke bry andre. Og stilt går man inn bak sine egne dører og stenger verden ute. Det er ikke så rart at noen velger å hoppe av dette livet. At det blir for tungt å bære. Når verden er så kald som den er.
Jeg er ikke lenger så redd for å snakke til fremmede. For jeg har lært at det smilet jeg gir til en jeg ikke kjenner, kan bety mye for denne personen. For slike smil betyr av og til mye for meg. Og ofte får jeg gode smil tilbake. Men like ofte er det ille å være ute i folkemengder. Jeg vil bare bort. Men likevel prøver jeg smile til noen som ser ut som om de trenger det..
Men det er ikke så lett å leve i denne rare verdenen. Hvordan skal man henge med?? Og ikke får jeg noengang sove, ikke skikkelig. Jeg har for mange drømmer. Helvete åpner seg hver eneste natt. Og dagene er innimellom zombie-aktige.
Jeg føler meg gul og vissen.. Men har jeg noengang levd?? Jeg husker ikke livet mitt.. Jeg har mistet så mye tid. Tid som er forsvunnet for meg. Fordi verden har vært for skummel å leve i.
Om du ser meg med våte kinn, vil jeg hevde det har regnet. Men kanskje vil du likevel se at jeg har grått. For kanskje ser resten av verden mere enn jeg vet. Ja kanskje kan noen lese meg, bedre enn jeg kan lese meg selv. Og kanskje kan noen en gang finne ordene som er i mine øyne. Ordene som finnes i sjelen min. Men som jeg fremdeles ikke kan bruke. Fremdeles ikke tør si.
Ordene er som fugler. Og jeg kan ikke fange dem. For de ordene jeg ikke tør si høyt, er som kråker. Og kråker er skumle. Ordene er skumle. Og jeg kan ikke bruke dem. Jeg kan ikke si noe. For å si noe det er farlig det. Fremdeles. Og dessuten er ordene så stygge.
Så ordene blir hvite piler på en himmel der sommeren går mot høst. Som et fugletrekk fjerner de seg vekk fra meg. Og vinteren kommer med rimfrost og kulde. Og jeg kan ikke fortelle. Fordi ordene har rømt.
Livet er som en reise på et ukjent hav. Og om vi la ut fra samme havn engang, tok våre veier forskjellige retninger.. For der noens hav lå blikkstille i solskinn, der er mitt hav i stadig storm og opprør. Bølgene går meterhøye og båten er så liten. Vannet skvulper ofte over og båten er stadig i nærheten av å synke. Og jeg blir ganske ofte litt sjøsyk av å skulle holde båten på vannet. Jeg ønsker meg et litt stillere farvann. Jeg ønsker meg virkelig et stillere farvann.. Men jeg vet ikke hvor jeg skal styre båten min for å finne havn.
Jeg trenger litt ro. Jeg trenger gode dager. En gang må det vel være min tid også. Men enda seiler jeg i stormfullt farvann.
Det finnes sikkert mye her på jorden som forteller hvor lite jeg vet. For jeg vet ingenting. For mine sannheter blir til stadighet løgner. Og verden gjør løgner sant. Så hva skal jeg tro på?
Verden serverer sine iskalde løgner gang på gang. Og enda mister barn sin uskyld. Si meg, må det bare skje? Er det ingenting vi kan gjøre? Er det ingenting vi kan gjøre, vil jeg ikke være med mer.
Ingen kan hjelpe meg med å styre min båt. For enhver kaptein må styre sin egen skute. Men jeg har ingen vei der brukne kvister retter seg ut igjen. Og da jeg la ut med min skute blåste stormen stiv. Så jeg blir stadig våt der jeg står i storm og kuling. Kan jeg noengang få livsbåten min i havn? Eller vil jeg tilslutt gå ned med mitt liv?
Av og til ønsker jeg meg noen som forsto. Som kunne holde håpet mitt sammen med meg. Noen som visste hvordan det var å gå i mine sko.
Noen som forstår at de små barna i meg hungrer etter omsorg.
Jeg kjemper mine kamper hele tiden. Og hvem jeg kjemper mot?? Meg selv, ofte… Alltid i kamp med meg selv.. Og mot seg selv er det vanskelig å vinne. Så den kampen er jeg for evig dømt til å tape.
Og i kampen mot verden kommer jeg også skjevt ut. For verden spiller sjelden fair. Jeg slåss mot en fortid, som jeg likevel ikke kan forandre. Så jeg sloss mot vindmøller. Svart er sorgen i meg.
Og byrden av min sorg og smerte er ofte helt på grensen til å være for tung å bære.
Men innimellom kommer små lysglimt som kanskje gjør kampen min verdt det. Som viser at jeg ikke er så innmari svak. Som viser meg at jeg faktisk kommer litt videre. Og hvert lille musesteg er en lykkelig fremgang.
Og da bærer jeg videre på sommerfuglvinger.
Tankene surrer og natten går. Og fremdeles vet jeg ingenting. For jeg lever i en verden jeg som sagt virkelig ikke kan forstå som helst. Men sommerfuglen skal bære meg fremover. Og hjertet bærer ilden, som fremdeles brenner sterkt. Så jeg kjemper. Så kanskje, kanskje kan jeg en dag få ført båten min inn i roligere farvann… Ja kanskje kan jeg til og med komme til å legge i havn..

Tanker i natten…

Gjort er gjort.. Og det kan aldri glemmes eller gjemmes bort. Det som er skjedd det har skjedd. Og det som er tapt er tapt for alle tider. Så min tapte barndom er forlengst forsvunnet og borte. Og jeg kan da vel aldri få den igjen.
Og det vet jeg så inderlig vel. Men allikevel prøver jeg gang etter gang. Håper på at et under skal skje. Så blir jeg bare mer fortapt for hvert mislykkede forsøk.
Jeg vet jeg burde legge den barndommen jeg aldri kan få tilbake bak meg. Og ikke glemme, men akseptere at jeg ikke kan få den gode barndommen jeg så gjerne ville hatt. Allikevel går jeg på gamle stier. Jeg vandrer i barndomsriket som stort sett gir meg vonde minner. Om enn ikke bare det. Nei.. Ikke bare det. Men i all hovedsak, slik at det overskygger det som var godt.. Og der jeg går blir jeg hver gang like forbauset over hvor mye som er uforandret.. Trærne er de samme, husene, veiene, ja selv steinene er de samme. Men alt er likevel forandret. Og alle hus, alle trær, veier og steiner som så en liten redselslagen jente, de husker ingenting. Det står ikke skrevet i dem at de var vitne til så mye vondt. Så jeg burde nok la alt være, kanskje unngå de gamle stiene, mitt gamle barndomsrike. Men en trekkfugl vender alltid tilbake, om ikke annet så på trass, som Lillebjørn Nilsen synger..
Og det er veldig mye trass i meg. Så innmari mye vilje til å forsøke å vinne. Om igjen og om igjen. En dag skal jeg virkelig komme dit. At jeg kan si jeg er vinneren.
Men sannelig er det vanskelig. For jeg strever med å være voksen. Selv hoveddelen min strever med det. Heldigvis er det noen ganger det faktisk fungerer. Og jaggu er det bra.
Ofte har det vært vanskelig å slippe vennene innpå meg. Slippe dem skikkelig nær, det har vært skummelt det. For hvordan skal jeg tørre det?? Når alt det jeg bærer på kjennes så stygt ut?? Når skyldfølelsen og skammen har vært for stor, har jeg heller holdt en god avstand til andre. Slik at de skulle slippe å se, slippe å vite. Men å, så alene man føler seg da. Når man står der helt alene, alene om alt.. Så ensom man er da. Men den maska tar man på, og tenker at man må ta seg sammen. Ta seg riktig sammen, og det ganske så snart. For jeg har da vel ingenting å sutre over, mange som har det verre.. Barn dør hver dag. Fordi verden er forferdelig. Så tar jeg på smile-maska mi.. Spiller skuespill, er verdens beste skuespiller. Fordi jeg ikke har tort å slippe noen nær. Før nå.
For det har forandret seg etter oppholdet på Betania. Jeg har fått gode venner der. Venner jeg tør slippe nær. Fordi de forstår, fordi de tør snakke om det, men allikevel kan tie når det trengs. Fordi de skjønner uten ord.
Og fordi jeg har erfart at det går an, har jeg også tort å slippe andre venner litt nærmere. Ikke så nære, men maska er ikke så nødvendig lenger som før..
Men så kommer den usikkerheten. Man vet ikke om man strekker til. Tror ikke at jeg strekker til. Jeg vet ikke om jeg helt klarer følge med på livet. Om jeg henger med på livets karusell. Den går så innmari fort. Og det er ikke så vanskelig å falle av den karusellen. Men jammen er det vanskelig å hoppe på igjen i fart.. Blir nesten som den barndommen du ikke kan ta tilbake det, nesten umulig..Men jeg prøver.. Bestemmer meg, men så kommer den lille tvilen. Greier jeg det? Og så er jeg så sliten… Ungene sutrer og har så korte bein. Hvordan skal jeg henge på?? Når jeg trenger å sette meg ned og hvile.. Men kanskje makter vi det seinere en gang… Å være med på livets karusell..
Å ja jeg vet… Livets mål er ærlighet. I et og alt er det det jeg vet. Og aller først må man kanskje være ærlig mot seg selv??

En dag

Du tråkker til stadighet igjennom drømmene mine, setter meg tilbake til en gammel tid. Du gjør  meg ute av stand til å se at det er 2012 nå, og at jeg er blitt voksen. For hvordan kan jeg skjønne det?? Når du engang rev meg fra hverandre og gjorde meg splittet og delt?? Når små barnedeler enda henger igjen i barndommen, og frykter deg, selv om du for lengst er død og borte?? Når marerittene skremmer meg, og flasback’ene rir meg slik det at kjennes ut som dengang da, både med følelsene og rent fysisk?? Hvordan skal jeg i slike øyeblikk forstå at jeg er voksen?? Når selv den voksne delen av meg har problemer med å forstå at vi har en voksen kropp?? Så vanskelig har du gjort det, at selv den «bevisste» delen av meg, hoveddelen, er mye barn enda… Selv om jeg prøver intenst å være voksen nok… Men å bli revet fra hverandre slik at sjelen og minnene blir delt opp i små deler, det gjør verden mye vanskeligere enn den burde være.
Jeg ble født som et uskyldig barn.. Et lite barn.. Men du brukte meg som ditt leketøy, og jeg ble ikke lenger en, men mange. Jeg var et barn, en brikke i et spill. En brikke i ditt spill, din syke lek. Og spillet hadde voksne regler, som gjorde barnet meg ute av stand til å vinne.
Og kroppen min og følelsene mine kjenner enda etterdønningene av dette spillet ditt. De små delene i meg spiller fremdeles dette spillet. Fordi de ikke kan forstå at vi kan stoppe å spille det nå. Fordi jeg ikke helt forstår det selv heller..
Så jeg gråter i natten, hver gang jeg kommer over spor etter deg. Hver gang du merkes i meg. For det er jeg som må leve med smerten fra det som engang var.
Hvorfor ble mitt liv slik som dette?? Hvorfor måtte du gjøre meg så vondt?? Hvorfor var jeg så totalt verdiløs for deg?? Eller hvorfor var jeg kun av verdi ut ifra hva DU kunne bruke meg til??
Kan du fortelle meg hvor lenge siden det er siden jeg har vært fri?? Og hvor lenge vil det vare før jeg nå kan bli fri??
Du var mitt mareritt da du levde, og enda er du like virkelig for meg. Enda er marerittet like stort og vondt, inn i mitt voksen liv.
Så om jeg ble født til verden som et lite uskyldig barn, som en liten Guds engel, ville skjebnen at jeg ble en engel falt ned fra nåden. Så jeg er en engel med brukne vinger, en engel i mørket, holdt borte fra lyset. Jeg er en engel som tilhører natten..
En engel med brukne vinger, som sitter alene med mine tårer. Jeg trenger  tid for å gråte,  tid for å sørge.. Og det er en ganske ensom prosess å skulle konfrontere alle mine spøkelser fra fortiden. De er alle skapt av deg. Du brøt ned sjelen min, skadet meg for livet. Gav meg aldri sjansen til å vokse og gro til det jeg skulle ha blitt. Jeg blir fremdeles holdt nede av ondskapen din, den forgifter mine netter og ødelegger mine dager. All denne smerten og sorgen min er en tung sekk å bære med seg. Selv om du for lengst er død, kan jeg aldri få hvile..
Ofte hater jeg meg selv. Fordi jeg ikke kan legge fortiden bak meg. Og jeg hater meg selv når jeg så merkbart er delt i mange delbiter. Og så hater jeg meg selv fordi jeg svikter barna i meg gang på gang. Jeg hater meg selv fordi skylden kjennes ut til å ligge på meg og skammen blir for stor. Byrden av alt dette er ofte på grensen til for tung å bære.
Men jeg tar på meg masken for verden, og selv om den har sprekker, kan de ikke se helt igjennom den. Så jeg smiler. Like falskt som livet mitt er.
Jeg lurer på om det finnes en Gud.. Og tror at om denne Gud finnes, og han titter ned på denne gale verdenen, har han for lenge siden sluttet å bry seg. Så om jeg da engang var født som hans barn, som hans engel, er jeg nå overlatt til meg selv. Til å kjempe på egenhånd. Og er for alltid dømt til å tape kampen. Kampen mot meg selv. For jeg kjemper alltid mot meg selv. Og mot seg selv kan ingen vinne.

Men.. Selv en engel med brukne vinger, kan alltid huske hvordan det var å fly. Og vil alltid lengte mot himmelen.
Så i denne merkelige verden, der ondskap sloss for sin plass, og vinner.. Er det en ting ingen kan ta ifra meg. Lengselen etter et fritt liv, etter å bli fri fra disse lenkene fra min fortids spøkelser. Lengselen etter godhet.
For midt i redselen hungrer barnet etter omsorg, etter å bli holdt rundt. Å få bli strøket over håret eller ryggen. Etter å få være trygg.

Og jeg vet jeg ikke er svak. Jeg vet jeg er tøff som få. I mitt hjerte brenner en ild som skal holde meg levende. Fremdeles klar for å kjempe.
Jeg lengter etter fred. Og en dag skal jeg komme dit. En dag vil min belønning være frihet.

Et litt sånn rotete innlegg… =)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, jeg.. Jeg er syk enda, kjempetett i brystet og sår i halsen.. Spiser halspastiller til den store gullmedaljen, så kan jo hende det hjelper…. =)

Så den fysiske formen er sånn passe dritt, men bedre enn for noen dager siden.. Den psykiske formen er…..Jeg vet ikke, jeg… Den er ikke p, JEG er ikke på bunn, iallefall.. Ikke på topp heller, kanskje mer sånn avflatet… Mer sånn; «jeg gidder ikke kjenne på følelsene»-form.. Kanskje kan det være greit å stenge av litt nå.. Selv om det erfaringsmessig da gjerne blir en kjempesmell siden… Men da syns jeg den smellen kan vente til jeg får psykolog på plass, jeg..

Jeg er litt irritert på systemet også, kanskje.. På den urettferdigheten som finnes der, også på MIN trygge plass… Og når du opplever urettferdigheter på det som er din trygge plass, blir det litt mindre trygt, og så er runddansen igang… Og SÅ har jeg mye fornuft i hodet mitt, slik at jeg vet at det meste tullet nå er skapt i nettopp mitt hode, men kan ikke si at det hjelper meg å vite akkurat det…Så pusterommet er nok litt uaktuelt fremover en stund.. Men igjen, nå har jeg antagelig heller ikke bruk for pusterommet akkurat i nærmeste fremtid.. Og jeg kjenner at lysten til å starte opp ny ti-ukers likevel er der.. Og DET håper jeg blir om ikke så alt for lenge…

Så det er en del som surrer rundt i meg for tiden. Mye tull og tøys og fandens oldemor, tror jeg… Telefonen irriterer livskiten utav meg, siden min mor ringer til alle døgnets tider, og jeg ikke gidder ta den…. Den telefonen er hevet ganske masse, igrunnen… Meeen, den KAN jo være grei å ha også….Så, får vel prøve og ikke ødelegge den helt… Det er en god grunn til at jeg har en gammel telefon som tåler en del, seh…

De små er aktive nok. Hodet mitt er aldri stille, og de diskuterer og protesterer på alt. Men akkurat nå vinner jeg de fleste kampene, og det har jeg sannelig tenkt å nyte så lenge jeg kan.. Og nei, jeg ER IKKE Schizofren… Hører rykter om at mange tror nettopp det. Men dette og Schizofreni er to temmelig vidt forskjellige ting… NEMLIG.. Men klart, mennesker skjønner ikke det uforklarelige, og det ligner vel nok på hverandre til at de trekker sine egne vridde konklusjoner…

Nå har da vel jeg aldri vært særlig redd for rykter heller, men skjønner ikke helt poenget med å slenge utav seg alt mulig uten hold i virkeligheten. Og schizofreni er jo en diagnose, tror det holder for meg at lege og psykolog setter mine diagnoser… Og de diagnosene jeg har fått derfra, inneholder altså IKKE denne …

Og det var kanskje dagens pekefinger =)

Tja… Kanskje jeg visste hva jeg skulle skrive likevel.. Det ble iallefall et sånn litt rotete innlegg ..

Så er jeg tilbake, kanskje…

Jeg har vært.. Eller… Jeg ER sjuk… Men jeg er ikke helt sengeliggende lenger, noe jeg har vært siden onsdagen..Jeg har hatt så innmari vondt i halsen, i kroppen og virkelig vært uttafor.. Fysisk sjuk, liksom… Feber oppi førti..
Ble vel ikke akkurat bedre av at jeg ble med eldstegutten på kino på onsdagen, da.. Jeg ble iallefall liggende etterpå… Men kinoen var bra, vi så Twilight og det var verdens beste avsluttning på en enorm serie..
Leverte Ludo på Onsdagen også, fordi jeg var i så dårlig form.. Men jeg SAAAVNEEER han… Sov jo ganske greit når jeg hadde han, og jeg holdt meg greit på nett…
I går hadde jeg en tenåringsovertakelse.. Tea har vært rolig ganske lenge, ja alle smådelene har egentlig holdt seg forholdsvis rolige og håndterbare en god stund nå, siden jeg kom ut av Betania iallefall… Sånn rent bortsett fra at det er sendt noen mailer som ikke skulle sendes og sånn.. (Tror jeg må kansellere den ene mailadressa mi, den eneste smådelene kommer seg innpå..) Men nå var det tydeligvis vært greit lenge nok…
Tea var sikkert frustrert, kanskje fordi den generelle utryggheten bare økte på Betania, sikkert fordi vi var så slitne på forhånd. Små episoder ble etterhvert veldig store i hodet mitt, og det ble rett og slett ikke bra… Så Tea tok gamle mestringsstrattegier i bruk.. Selvskading, altså…
Bare det at tenåringsrebellen har glemt noe vesentlig…. Det er en grunn til at selvskadinga mi aldri har innebært kutting… Så egentlig er tenåringsdeler som selvskader generellt noe herk…. Og SÆRLIG når de glemmer at hovedelen ikke tåler blod… Og da særlig ikke mitt eget blod….Jeg BESVIMER av blod, jeg.. Nemlig…
Vi har da aldri brukt å kutte… Andre metoder som har vært «vår» eller MIN form for selvskading…
Kan tenke seg da, når jeg kommer til «meg selv» igjen og det er blod OVERALT??? Jo, selvølgelig… Jeg BESVIMER… Og når jeg våkner igjen, er det fremdeles blod overalt…. Ikke at hun/jeg har kuttet dypt, det blir sikkert ikke de verste arrene (Har nok verre arr fra andre metoder) Men det var kuttet mye, og det var masse blod…
Dessuten e det jo VELDIG forsmedelig at det måtte bli selvskading igjen nå da, når jeg har vært skadefri i flere måneder… Hadde ikke skadet siden ti-ukersen, faktisk…
Men jeg får vel bare starte på nytt, målet er jo å bli helt skadefri. Da skal jeg spandere på meg en premie… Når jeg har vært skadefri et helt år… =)
Jeg fikk forresten nettopp brev fra Betania om at jeg nå omsider er inne på venteliste til ny ti-ukers igjen… Søknaden min var datert 4 juni, så jeg synes igrunnen det er greit å være inne på venteliste nå… Forhåpentligvis blir det ny gruppe på meg i mars da, får krysse fingrene for det… Ellers blir det vel etter sommerferien, men DET kjennes litt lenge til….
Men, vi får se hva tiden bringer.. Til tross for litt overtaking og selvskading, er jeg relativt bra nå… Jeg har hatt få overtakelser, selv om de er aktive når det skjer, og jeg er generellt noe mer ovenpå enn jeg har vært på en stund… Jeg har fått lovnad fra DPS om et tilbud innen 29 januar neste år, noe som vil si at jeg sannsynligvis har en psykolog på plass før neste ti-ukers… Forhåpentligvis en god en, som jeg har kjemi med…
Ellers ser ting også ut til å falle på plass ellers i hjelpesystemet, noe som gjør livet en smule enklere…
Og da får jeg bare ta sånne tenåringsopprør med ro… Egentlig VAR det jo litt komisk også, da… Galgenhumor er viktig… =)
Og.. Kanskje er jeg tilbake som blogger også… =)

Post Navigation