livetogkampen

Sove…. Nei, det er visst ikke helt i min gate…

Som tittelen sier, jeg er temmelig lys våken… Falt noe tilbake til gammelt mønster, hvor soving delvis er en umulighet… Nå sov jeg natt til søndag, fordi gutta lå her da, og med stemmer som skulle være der… Men natt til igår sov jeg mye mindre..
Flashbackene er tilbake. Og siden de er så reelle og skremmende, tør jo ikke hodet mitt å sove… Selv om jeg godt kan ha lyst.. Men de små vil jo heller ikke sove, og hvis jeg tror jeg har sovet, viser det seg temmelig ofte at en av de andre har hatt full aktivitet på natta..

Psykologen min ville nok sagt at det bare er tanker. At det ikke er virkelig. Og at jeg ikke behøver bry meg om dem for at det ikke er virkelig…
Men.. ALT det der VET jeg faktisk, at det ikke er noe som skjer nå… At jeg eller den lille ikke forstår det når vi våkner, er en annen sak. Men det tar faktisk som regel ikke så innmari lang tid før vi skjønner hvor vi er, det er ikke det som er det verste problemet.. Problemet er at jeg alltid våkner med så reelle smerter… Altså, drømmer jeg at jeg blir, ja, altså… Ja, så har jeg de smertene som jeg hadde den gang. Og de forsvinner ikke, SELV om jeg er tilbake til år 2013.. De er der likevel, og de er faktisk temmelig reelle…
Jeg har født tre unger, og kan godt føde tusen ganger til fremfor dette. Jeg har brukket hånden, og smerten den gang fikk meg til å tro jeg skulle dø, gjør det også heller tusen ganger til fremfor dette….

Det er to vesentlige forskjeller på fantomsmertene nå og smertene da.. En: smertestillende hjelper ikke på fantomsmerter, dengang kunne faktisk smertestillende hjelpe, litt iallefall..
Og to: Nå kan jeg ikke dø av det, selv om det kjennes sånn ut..
At jeg ikke kan dø av det er selvsagt bra, men der og da hjelper det lite..

Og det er vondt når de små blir så redde.. Jeg kan trygge dem litt, men det er rimelig vanskelig å gi dem den nærheten de innimellom trenger.. Som en av nattevaktene sa sist: Det er vel tilnærmet umulig… Så, rart at jeg av og til savner «voksne»??…

Og når jeg nå sitter her og funderer..
Jeg kjenner meg sånn passe sprø innimellom.. Litt rar iallefall =) Skal inn på ny ti-ukers på traume i slutten av Juli. Jeg vet av de fleste som skal inn sammen med meg, som meg har de vært inne på ti-ukers før. Men føler at de kanskje har et litt mer nøkternt forhold til tiukers enn meg da… For jeg, jeg gleder meg sånn inn i granskauen. Selv om jeg vet det blir tøft. det er mye som skal jobbes med. Og av en eller annen grunn kjennes ti uker nå kort ut. Men uansett hvor tøft det blir, gleder jeg meg. Og de små jubler. Jeg vet hvorfor… Fordi det er det eneste stedet hvor vi alle er rimelig trygge… Bortsett fra de to aller minste, da.. De andre voksendelene vet jeg ikke, men antar de nok er det..
Og fordi slike netter som dette medfører mer søvn der likevel. Siden de små fortere finner trøst der…
Nå fant jeg lite ro på Fagerborg sist, var svært sjelden der inne, mens trivselen på avdelingen mye fortere kom på pusterommet.. Så det skal bli spennende og se… Jeg skal iallefall sove i senga, uansett hvor mange ganger nattevaktene må følge meg i seng. Har ikke tenkt å ha noe tilbakefall på det,altså..
Jada, jeg ER litt sprø, kanskje litt gal også.. Men galskap er ikke farlig, bare normalt.
Men hvem GLEDER seg til å legges inn på traume, liksom ??? Altså, ser frem til, skal bli godt, blir bra å få jobbet igjen.. Alt det der, men GLEDE seg??? I så stor grad at alt av eventuelt grue seg ikke merkes som et myggstikk engang ?? Meeen… Det forhindrer sikkert ikke at jeg får lyst til å rømme derfra både en, to og ti ganger… Når det hele blir litt for tøft..

Og så skal vi kanskje dra og «spytte» på en grav…. Ja, kanskje ikke helt bokstavelig da, for det er visst heller ikke i min gate.. Men oppsøke den, tror jeg kan være nyttig.. Pluss noen andre drittsteder… Det kan være noe det…

Advertisements

Single Post Navigation

8 thoughts on “Sove…. Nei, det er visst ikke helt i min gate…

  1. Huff, grusomt å ikke få sove!
    Jeg har ikke fått et minutts søvn engang selv. Sto opp halv 6, da gadd jeg ikke mer!

    Huff, sånne smerter er ikke lett å bli kvitt med en gang! De har en tendens til å bli type «stuck» i kroppen, fordet om det var en drøm og fordet om man vet hvilket år man er i!

    Jeg håper det roer seg for deg snart ❤
    Og at du har gode dager foran deg 🙂

    Hehe, du skriver på en artig måte nedi der, så da trekker jeg litt på smilebåndet 🙂 du er nå søt da 🙂 det er jo ikke rart i det hele tatt at du gleder deg 🙂 du vet jo at det er trygt der, og det er det trygge, som de små og en selv søker etter, så jeg skjønner godt at du gleder deg, til du skal inn på traumebehandlingen 🙂

    Jeg gleder meg alltid til å dra til legen 😛 fordi, for meg så er hun trygg og god og hun vet 🙂

    Klemmer ❤

    • Janne on said:

      Håper du får et vellykket opphold på Traume, og at du sakte, men sikkert jobber deg gjennom alle de vonde opplevelsene du bærer med deg. Ønsker deg en fin sommer , følger
      livet og kampen din og sender gode tanker. Klem, Janne

      • Takk for det =) Traumeoppholdet blir nok vellykket, og man tar da stadig noen steg fremover =) Ønsker deg og dine en fin sommer også )
        Klem/Berit

    • Ja, den der sovinga…. Men sånn er det bare akkurat nå.. =P
      Blir bedre, det gjør det alltid..
      Hehe =) Ja, du har jo helt rett =) Klart man gleder seg til å komme der det er helt trygt, selv om det vil være tøffere enn noe annet… Vi søker jo trygghet..

      Klemmer tilbake ❤

  2. Fantomsmerter er noe av det verste jeg vet. Jeg har ganske høy smerteterskel, men akkurat de smertene setter meg fullstendig ute av spill.

    Jeg kan på en måte forstå hvorfor du gleder deg, samtidig som jeg ikke skjønner det 😛 Siden jeg aldri har hatt en eneste positiv erfaring med innleggelse skjønner jeg det ikke helt, men jeg klarer å skjønne at andre har hatt positive opplevelser, og derfor kan glede seg 😛 Ehm… Det jeg skulle fram til var uansett: jeg håper du får godt utbytte av innleggelsen 🙂

    • Samme her, smerteterskelen ellers er veldig høy.. Men akkurat disse smertene…

      Traume ved Betania er helt spesielt, de som har vært innlagt flere steder sier at ingenting kan måle seg.. det er ikke en vanlig psykiatrisk avdeling, liksom… Vanskelig å forklare.. =P

      Jeg får jo alltid utbytte, bare av å være der, så det blir nok bra, tenker jeg ❤

  3. Ville bare legge igjen en liten kommentar. Kom tilfeldighet over bloggen din. Har lest litt og synes at du skriver utrolig bra. Kommer til å fortsette å lese. blant annet fordi at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver selv om jeg ikke har samme diagnose som deg.

  4. Synes du tar et steg at du har bestemt deg for å sove å i senga under oppholdet. Vet det ikke er lett, men bare det at du har bestemt deg for å gjennomføre det på forhånd viser at du har kommet et stykke. Jeg håper du klarer det, om du ikke klarer det hele tiden, så kanskje noen netter.

    Håper oppholdet blir som du har tenkt deg vennen ❤

    Klemmer ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: