livetogkampen

Små steg er også steg..

Jeg henger med.. Selv om det er mer enn en måned siden siste innlegg igjen..

Og jeg klarer meg ganske bra. Det er tryggere i huset her, noe som gjør en del hverdagsting enklere. Lettere å holde orden blant annet.

Jeg har i løpet av de siste fire ukene hatt unger omtrent halvparten av tiden, mye av tiden en og en. Det har gått bra, mye bedre enn forventet.. Noe veksling er det, men når de er her såpass mye, klarer jeg ikke å forhindre det. Guttene takler det godt, fordi de vet det er sånn.

Jeg har også våget noe jeg knapt har våget på åresvis. Jeg har hatt venner på kaffebesøk og det over flere timer. Nå har jeg hatt besøk her før, og det fantes unntak der jeg bodde før også, men allikevel… Og det gikk også over all forventning. Tross noe veksling, som allikevel ikke merkes.. For man skal være temmelig rutinert for å merke Livia. 

Det går bra å ikke kjøre bil også. Faktisk tror jeg at noe av grunnen til at det går såpass bra, er nettopp det at jeg ikke kjører bil. Mye press er borte ved det. Og selv om det av og til krever kreative løsninger for å komme fra a til b, går det aldeles utmerket. Jeg starter riktignok veldig tidlig på morgenen når jeg skal på selvhjelpsgruppe på  Betania, og blir da der nesten hele dagen. Men nå har det aldri gjort meg noe å være der, liksom. Og kanskje er det også med på å gjøre at jeg klarer meg såpass… For tross alt er det den tryggeste plassen fremdeles. Med de tryggeste «voksne».. 

En viss wordfeudchatting har også vært til stor hjelp.. Tidvis helt avgjørende.. Er veldig takknemlig for akkurat det ❤ Men… så er hun også mine småtroll sin verdensproblemløser =)

Til tross for at mye går bra er kanskje vekslingen periodevis større enn noen gang. Vi har vel kommet inn i et mønster der det er like naturlig som da jeg var barn. Av og til gjør de delene som jeg helst unngår seg gjeldende, og det er fremdeles skummelt. Siri er mye under overflaten for tiden.. Med hjelp av Livia har jeg klart å holde henne tilbake. De to er like gamle, og sånn ca like sterke.

Og.. Dessverre har jeg fått hele ungeskokken mot nav…. Jeg klarer ikke gå dit, for de klarer til stadig å hindre meg i det. Jeg finner liksom ingen løsning heller. Og jeg vet hvorfor de ikke vil, hvorfor det plutselig ble utrygt, men det er egentlig unødvendig… Er bare så vanskelig å forklare dem det…. Men, det kommer nok til å gå seg til .. Det bruker ofte det, når jeg har klart å nå igjennom.

At det finnes voksne delpersonligheter også i meg, er jeg klar over… At noen av dem tar over avogtil vet jeg også. En av dem, som var mamma-personligheten min for ungene mine da de var små, er borte vekk… Kan ikke kjenne henne mer, finner henne ikke igjen. Minnene hennes har jeg fått, og de er en del av meg… Men, det virker som om hun har stukket av med en del ferdigheter… Jaja… Ellers opptar de voksne delpersonlighetene meg lite, de er der, de har tatt over av og til, men de gjør lite av seg, og vi er ikke venner…. Det er de små jeg merker, og de hjelper meg ikke akkurat med og holde orden på de små… =P Det er det Livia som i hovedsak hjelper meg med, av og til Svea.. Livia er ni, men Livia er også voksen… Går det an, egentlig ?? Kjennes ut sånn, og det er merkelig, også for meg..

Men jeg tenkte egentlig ikke å skrive om delpersonlighetene nå… Har et eget innlegg om Siri som jeg har tenkt å skrive ferdig.. Det blir nok passordbeskyttet, det må nesten bli det. 

Men som sagt, det går altså fremover, om ikke så fort, så likevel.

Og nå blir det snart ti-ukers igjen.. Jeg er nok litt sprø.. For gleden over å skulle være noen uker på Betania igjen, overskygger fullstendig det faktum at det kommer til å bli hard, vond jobbing.. Jeg gleder meg langt mer enn jeg gruer meg, merkelig nok. Selv om jeg vet hva jeg går til. Og selv om jeg vet jeg kommer til å være så langt nede til tider, som jeg er på det aller  verste. Men, midt oppe i dette er jeg trygg. Tryggere enn noe annet sted i verden. De små får voksne de kan forholde seg til, og selv om de slipper mye mer fri der, er det også trygt. For de trenger voksne, og jeg klarer umulig å være det for dem hele tiden. Ja, jeg gleder meg langt mer enn jeg gruer meg. For motivert for å jobbe med tingenes tilstand er jeg iallefall.

Jeg ser frem til det. 

Advertisements

Single Post Navigation

2 thoughts on “Små steg er også steg..

  1. Ingeborg on said:

    Sterke flotte Berit! Jeg er mektig imponert over deg 🙂
    Sommerklem!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: