livetogkampen

Bygdedyr….

Bygdedyret… Vi kjenner vel kanskje alle til det.

Bygdedyret er allergisk mot annerledeshet. Hos de aller fleste er evnen til å gjøre godt, større enn evnen til å gjøre ondt. Menneskene er altså «gode på bunnen» men også ganske onde.
Bygdedyret er et slikt menneske. Det er ikke direkte ondskapsfullt, men enfoldig , irriterende uvitende. Bygdedyret er et konservativt dyr, og dessuten meget opptatt av fasade, av hva som sømmer seg. Det rakker gjerne ned på andre som ikke lever «riktig» og etter disse verdiene. Bygdedyret er skummelt fordi det ødelegger. Og fordi det faktisk kan ta fra mennesker retten til å være den de faktisk er.

Jeg skriver altså et blogginnlegg om bygdedyret. Jeg lurte lenge på om jeg skulle våge. Våge å konfrontere dette dyret som jeg selv og mange har levd med i mange år. For jeg vet selvsagt at jeg har vært snakket om. Det kan ikke skjules, om noen tror det. Og nå skal jeg våge å komme med en påstand: Bygdedyret er også dem som velmenende forteller deg at folk snakker om deg. Det er nemlig ikke nødvendigvis en viten man behøver å ha. Det er en viten som kan få en til å legge unødvendige føringer på en selv.

Men jeg kjenner så klart menneskenaturen. Ergo kan jeg forstå at praten går når alt går på tverke i et liv. Når rot og faanskap tar overhånd, da snakker folk. Fordi de tar det som latskap. Fordi de ser ikke, eller vil ikke se og skjønne at det ligger psykiske problemer bak.
Når man opptrer irrasjonelt og ikke som andre, trår bygdedyret frem og du får et stempel på deg. En sannhet som andre har laget.
Slik har det alltid vært, og slik vil det vel kanskje alltid være.
Jeg skulle ønske at folk heller trådde til og grep inn. Selv om den det gjelder ikke søker hjelp selv, eller om det synes som om vedkommende ikke vil. Ikke gi opp. Den som sliter med psyken, behøver ikke skjønne det selv, at ting er så gjennomsynlige.

Det å drukne er ikke slik som på film, med høye rop og veivende hender. Det å drukne er en stille affære, fordi den som drukner ikke har krefter til å rope og armer og bein blir brukt til å holde seg oppe. Derfor er det mulig at noen drukner bare en meter unna deg, uten at du vil merke det før det er for sent.
Det å slite med psyken er på et vis som å drukne. Alle krefter blir brukt til å holde deg oppe. Til å forsøke å skjule at ting er forferdelig galt. Man klarer ikke be om hjelp. Enten fordi man ikke har krefter til det, eller fordi skammen er så uendelig stor.
Derfor hadde det vært innmari fint med noen som tok tak. Selv om jeg ganske sikkert ikke hadde satt pris på det der og da. Men det er selvsagt vanskelig. Det er lettere å snakke. Selvsagt er det lettere å snakke, enn å blande seg i andres liv.

Nå skal jeg ikke påstå at absolutt alle som snakket om meg, eller som snakker om andre har bygdedyret som bakgrunn. Noen mente ikke mye vondt med det. Andre, venner jeg hadde omgåttes mye opp igjennom, var oppriktig bekymret. Noen forsøkte faktisk også. Dem har jeg all verdens respekt for.

All denne snakkingen bak ryggen min, som noen fra tid til annen fortalte meg om, bar lenge preg av å være en Holberg-komedie. Sånn ala » Man sier vel i herredet at Jeppe drikker. Men det er ingen der taler om hvorfor Jeppe drikker.» For folk lager egne sannheter. Latskap, ikke helt god og sånn i den dur…

Sånn sett tjener jo åpenheten min en god sak. Det er blitt lettere nå. Fordi de fleste vet hva som ligger bak. Men tro bare ikke jeg ikke får høre at det fremdeles snakkes en del. Men det er greit. På et vis gjør jeg det til meg selv nå. Jeg skjuler for eksempel ikke arrene mine. Jeg kommer aldri til å gjøre det mer.
Og for å si det ettertrykkelig: Selvskading handler ikke om oppmerksomhet. Men den fysiske smerten kan i øyeblikket ta bort litt av den vonde smerten du hele tiden bærer med deg på innsiden.
Og snakket har det vel vært etter at jeg faktisk flyttet til trygdebolig. Tenk det da.. Trygdebolig. Boligen er forøvrig perfekt for meg. Ikke bare fordi det er lite å holde i orden. Det er ikke sikkert jeg klarer helt alene likevel. Men fordi den er så liten at jeg hele tiden kan holde full oversikt over alt. Den er dermed trygg.
Og snakket ble det da jeg sluttet å kjøre bil.  Jeg har faktisk både førerkortet og bilen enda. Men gudene skal vite at jeg ikke har mye bak et ratt å gjøre akkurat nå. Og det er det nok mange i bygda som også vet. For det har vært snakket om kjøringen også.
Åpenhet er ikke så dumt. Men jeg måtte falle dypt før jeg våget å være åpen. Jeg måtte ha hjelp først.

Og nå får jeg hjelp. Så kan jeg kanskje komme meg videre. Steg for steg.

Bygdedyret har ikke vært verst for meg. Jeg er meg jeg, uansett. Men det har ikke alltid vært lett for ungene mine. Og det bebreider jeg bygdedyrets formidlere. Fordi voksne mennesker i det minste kan holde snakkingen sin unna sine barns ører. Slik at det ikke går utover de som er uskyldige, barna mine.
Nå har de lært seg å sortere. De vet hva som er sant eller ikke. Barna kan også grunntrekkene i historien min. De forstår hvorfor ting har blitt og er som de er.
Her i huset spøkes det med at mamma er «sprø»..
Og med Ptsd og denne splittelsen i bunnen, kan jeg føle meg temmelig sprø innimellom.
«Galskap» er ikke farlig.
Og A-4 kommer jeg aldri til å bli. Jeg vil ikke være det.
«Malen for normalitet er forøvrig at normalitet knapt finnes. Så alle kan med rette kalle seg normale»

Jeg har en livserfaring ingen ville byttet til seg på noe som helst vis. Den har også formet meg. Jeg er den jeg er i dag på grunn av mine erfaringer. Jeg er sterkere enn jeg ville vært uten dem.
Og jeg blir sterkere for hver dag som går.

Jeg er annerledes. Jeg vil alltid være det. Men jeg er meg. Og jeg er ekte.

Avslutter med nok et Holbergsitat: «Når man vil gjøre noe, så må man gjøre det så, at det kan høres og spørres»
Det er kanskje det jeg forsøker. Med dette. Med denne bloggen.

Og jeg setter pris på bygda mi. Men jeg legger meg ikke under for bygdedyret. Jeg har lært meg at jeg har rett til å gå med hevet hode.

Advertisements

Single Post Navigation

6 thoughts on “Bygdedyr….

  1. hilde on said:

    Bra skrevet 🙂

  2. Virkelig flott skrevet, det er så sant, så sant.
    Jeg har selv kjent på følelsen av at andre tror det er latskap, når det egentlig er noe annet som ligger til grunn. Åpenhet er viktig, og må tas når man er klar for det. Selv, er det mange av mine nærmeste som vet sannheten og forståelsen er en helt annen nå enn tidligere.

    Bygdedyret er utrolig irriterende, spessielt når de ikke vet sannheten og tror de kjenner deg bedre enn en selv, forståelsen kommer heldigvis frem når de faktisk begynner å forstå.

    Stå på videre ❤

    Jeg holder med deg at A4 vil man ikke bli! Man er som en er med det perfekte og uperfekte, som du sier så er man hvertfall ekte ❤ en fasade tjener ingen i det lange løp!

    Klemmer til deg ❤

  3. hopemeg on said:

    Så sant det du skriver. Bra du tar det opp. Det er trist at folk dømmer hverandre. Verden hadde vært en så mye bedre sted om folk kunne være hyggeligere. Klem ❤ Stå på !

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: