livetogkampen

Javel ja. ..

Dette er en drittdag. Kjenner det i hele meg. Klokka er tre og jeg har ikke engang gidda stått opp av senga. Jeg tror ikke jeg skal stå opp idag. Ikke spise eller drikke heller. Gidder ikke. Trenger ikke. Jeg ORKER ikke.

Natta har vært et helvete. Det er et levende helvete å våkne opp og så er du fem år, blir holdt fast av en voksen kropp som gjør sitt. Så reelt er det.Og smertene sitter i kroppen min enda. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg makter ikke gjenoppleve dette stort mer. Jeg klarer ikke smerten jeg faktisk kjenner. Hva hjelper vel det da at jeg vet det er fantomsmerter når de gjør akkurat like vondt som de gjorde dengang? Forskjellen på reelle smerter og fantomsmerter er bare at ferske smerter kan du dempe med smertestillende. Det lar seg ikke gjøre med fantomsmertene.
Jeg skulle ønske jeg kunne slippe. Livet er noe helvetes dritt innimellom.

De små er jo også i opprør. Så klart. Rakel som gjenopplevde minnene sine inatt. Kattemyke Rakel som kom da overgrepene ble for brutale og vi trengte en smidigere kropp. Rakels minner er ubeskrivelige. Og Rakels minner afekterer flere av de andre delene. Hannah, Mali, Taran…Om mitt indre er disse barnas hjem ser mitt indre ut som et katastrofeområde akkurat nå.
Kanskje jeg er det. En katastrofe.

Og Siri er sinna. En sinna Siri er bare skummelt. Og de minste blir bare enda reddere. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med en sinna Siri. Jeg tror det er bra jeg ikke bruker medisiner. Faktisk. For da hadde det sikkert blitt tomt om Siri fikk bestemme. Bra det ikke er alkohol i huset også. Men hva hun ellers kan finne på…
Thea er også frustrert over livet. Selvskadertrangen er uutholdelig stor. Og det verste er at det er ikke bare Thea sin trang. Men min egen er også tilbake igjen. Så Siri, Thea og meg ville vel vært et superteam.
Livia holder skansen alene. Hun hjelper visst til når jeg skriver også. Savner faktisk at Svea var sterkere. Og mer tilstede. Selv om hun kontrollerte tårene. Da hadde ikke Livia vært så alene når det stormer som verst.
Av og til tror jeg at Livia er mer meg enn jeg er. Innimellom kjennes det ut som om det er hun som Er meg. Jeg er bare den delen som ble voksen.

Jeg vet sannelig ikke jeg. Hva dette livet er. Og hvorfor jeg faktisk er i det.
Bare dritt.

Advertisements

Single Post Navigation

4 thoughts on “Javel ja. ..

  1. hilde on said:

    Tenker på deg. Du er sterk og kommer deg videre. Alle i deg ♥♥♥

  2. Ingeborg on said:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: