livetogkampen

Et liv-Et lite glimt av tid mellom to evigheter.

Innleggets tittel er et sitat av Thomas Carlyle. En Britisk/Skotsk forfatter og historiker. Han var også en stor filosof. En mann jeg har stor sansen for.
Men nå var det ikke meningen at innlegget mitt skulle handle om filosofer, men om livet.
Men mine innlegg har jo uansett en tendens til å fly sine egne veier. Altså livet. Så kort, så skjørt… Akkurat et glimt av tid mellom to evigheter. For tiden går og livet følger med. Fra fødsel til død. Mens evigheten består. Uforandret. Derfor er alt det samme. Men likevel ikke. Livets ansikt er aldri det samme, selv om vi ser på det i en hel evighet.
Vi kan ikke gjøre mye med lengden på livet vårt (Takk Gud), men vi kan forsøke å gjøre noe med dybden og bredden. Med innholdet. Vi forsøker å fylle livene våre. Gi det en mening. Jeg trenger ikke høre meningen med livet, jeg har allerede figurert ut svaret: det er meningsløst. Men vi higer iallefall fall etter å få fylt våre liv med mening. Og helst vil vi vel fylle det med de gode ting. Slik at våre liv ble gode. R.W.Emerson sa engang at de fleste av livets skygger skyldes at vi står i veien for vårt eget solskinn. Og av og til gjør vi vel det. Men det er ikke bare sånn. Livene våre består ikke bare av oss selv. Andre mennesker krysser også våre spor. Og vil med sine handlinger og sitt nærvær påvirke våre liv. På godt eller vondt.
Livet er ikke bare godt, det kan være hardt å være menneske.
Og der ble jeg jammen fristet til å ta med et sitat til. Et sitat jeg egentlig synes er rimelig teit, men som kanskje likevel har en sannhet i seg. Sydney J.Harris : «Når noen klager over at livet er hardt, blir jeg alltid fristet til å spørre:sammenlignet med hva?» Ja, hva sammenligner vi med? Livet? Andres liv?? For å sitere Ibsen:»Går de løs på livet, skal man se det går på livet løs. Man har jo kun det ene liv. ..
Men likevel… Livet ER hardt. Mange ganger. Det er vanskelig å være menneske. Skal ikke livet bli helt uutholdelig må vi venne oss til dets herjinger. Venne oss til menneskers urettferdighet. Vi må lære oss å utholde det uutholdelige og unnvære det uunnværlige. Lettere sagt enn gjort.
Livet er vanskelig å begripe. Men vi må forsøke å finne oss til rette med livet, for det er ikke livets sak å finne seg til rette med oss. Selv tror jeg aldri jeg kan begripe livet. Jeg forstår det ganske enkelt ikke. Men livet er ikke ord, livet er realiteter, og alle vil engang få slengt livets realiteter etter seg.
Honore de Balzac uttalte engang at det vakreste i livet er illusjonene om livet. Og det tror jeg på. Det vakreste i livet er illusjonen om det livet du ønsker deg. Illusjonen om livet slik det skulle ha vært. Alt du ønsker deg får du dessverre ikke. For slik er også livet. Det setter deg på plass.
Sorg og glede, glede og sorg. Det er livet. Noen får mer av det ene, andre får mer av det andre. Men de fleste vil få kjenne på begge deler. Og ikke kan man vel fullt ut forstå gleden uten å ha kjennskap til sorgen. Og ikke kan du vel sørge uten å vite hva glede er.
Jeg vet ikke jeg. Jeg har ikke alltid vært så glad i livet. Jeg er ikke så glad i livet heller. Jeg synes det er for vanskelig. Håpløst å forstå seg på. Livet mitt har vært som et bål, der jeg har vært min egen oppbrenning bevisst. Det sies jo at det er alle omveier, sidespor og forsinkelser som beriker livet. Tror det var Nils Kjær som sa det, men jeg er ikke sikker. Vel, Gud vet at jeg gjerne skulle vært alle disse sidesporene og omveiene foruten. Mine omveier, forsinkelser og sidespor har bare vært ved til bålet med flammene som fortærer meg. Livet mitt har ropt om hjelp. Sannsynligvis talte det et fremmed språk som ingen forstod.
Men ærlig talt. Nå vil jeg slukke flammene. Det er på tide. Hele mitt liv skal da ikke være et sorgens kapittel i glemmeboken. Et kapittel skrevet av andre enn meg selv?
Nei, jeg har fremdeles dager, uker, måneder og år igjen å sanke til et liv. Og jeg har neimen ikke tenkt å sitte på gjerdet som tilskuer til mitt eget liv. For velger man å være tilskuer til sitt eget liv må man jammen ikke bli forbauset over at det man ser er teater. Jeg vil bli skipper på egen skute.
Jeg styrer min egen båt. Og jeg ror alene. Og den skuta skal sette ferden mot roligere farvann. Det er på tide nå.
Alle disse dager som kom og gikk, ikke visste jeg at det var livet, sa Stig Johansson.
Og livet er jo idag. Livet er her og nå. Man søker stadig etter livsveien sin før man plutselig oppdager at det er jo faktisk den man går.
I livets spill kan vi ikke vinne så mye. Bare kunnskap og minner. Og kunnskap kommer av et levd liv. Kanskje hadde jeg ikke vært den jeg er uten mine opplevelser i livet. Minner er det ikke for sent å skape.
Jeg vil prøve å konsentrere meg mer om livet slik det faktisk er og ikke slik det skulle vært. Jeg sier ikke det blir lett. Jeg har enda en uendelig lang og vanskelig vei framfor meg. Jeg sitter enda på livet som en dårlig rytter til hest, og bare flaks gjør at jeg ikke blir kastet av. Men jeg skal nok bli en bedre rytter.
Det er kun to ting i livet man har garanti for. At tiden går og at livet engang tar slutt. Og jeg skal ikke gå ut av livet uten å sette spor. Vi er alle oppdagelsesreisende i livet, samme hvor veien går. En vei tar slutt, en annen begynner. En dør lukker seg, men en annen vil åpne seg. Vi vil nå toppen, men bak der er en høyere topp. Så er det kanskje helt greit at livet er som en berg og dalbane, bare man ikke blir sittende fast i en loop.
Jeg er på vei ut av loopen, så la det lysne eller skumre. Jeg henger med. Jeg skal ta den store kampen. Kom med det som er, hiv over meg alle fortidens spøkelser. Jeg er ikke redd. Jeg venter. For jeg skal si ja til meg selv. Ja til livet.
Og nå skal jeg sette spor i mitt eget liv. Forhåpentligvis kan jeg anvende det til noe bra. Noe som overlever meg. Etterhvert.
For som den godeste Karen Blixen sa: Vi må prege livet mens vi har makt over det, slik at det ikke skal lukke seg uten spor når vi går utav det.
Jeg vet ikke hvor jeg skal. Men jeg er på vei.

Et liv-Et lite glimt av tid mellom to evigheter.

Advertisements

Single Post Navigation

5 thoughts on “Et liv-Et lite glimt av tid mellom to evigheter.

  1. Jeg vil takke deg for dette innlegget! Virkelig!

    Godt skrevet, godt formulert og godt reflektert!

    Takk<3

  2. ♥♡♥ Takk♥♡♥

  3. Ingeborg on said:

    Fantastisk flott skrevet Berit! 🙂

    Jeg tar en liten videreutdanning i veiledning, og ble sittende å tenke på Kierkegaard sitt utsagn:

    «Hjælperen maa først ydmyge sig under Den, han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe er ikke det at herske, men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den Herskesygeste men den Taalmodigste, at det at hjælpe er Villighed til indtil videre at finde sig i at have Uret, og i ikke at forstaae hvad den Anden forstaaer» (kapittel 2.1.1 A **2 i http://www.bjornetjenesten.dk/teksterdk/sk-synspkt.htm)

    Jeg håper de hjelperne du møter på din vei har lest litt av både Kierkegaard, Løgstrup og Skjervheim 🙂 Og tatt det de sier inn over seg. Så de møter dine behov der du trenger å bli møtt, at du blir utfordret når du kan utfordres, at du får snakke når du trenger å snakke og tie når det er riktig for deg.

    En snakker ikke med hvem som helst om hva som helst når som helst på hvilken som helst måte – det lærte vi i fjor høst en eller annen gang iallefall… Så håper jeg at alle respekterer dette i møtene med de som strever med dette og hint i livet. ❤

    Klem fra Ingeborg

    • Takk 😉 Dette er nok den type innlegg jeg liker best å skrive. Filosofien lever nok også litt i meg.
      Søren Kierkegaard, ja. En stor filosof. Nordens Sokrates blir det hevdet av mange. Han hadde også noen betraktninger om livet…(Til syvende og sist handler vel alt om livet) «Akk, når man betrakter menneskenes liv, må man ofte si med sorg: De vet ikke selv hvilke krefter de har, de forhindrer seg selv i å få det å vite, fordi de med de fleste krefter arbeider seg selv imot.» Kierkegaard kom vel også med det kjente utsagnet om at livet kun kan forstås baklengs men må leves forlengs.

      Jo, jeg har møtt en del gode hjelpere. Mest på Betania. Men tror nok det er håp for psykologen jeg har nå. Selv om jeg fremdeles gjerne ville hatt henne jeg hadde aller først.
      Du har full rett i at man åpner seg ikke opp for alle. Det hjelper ikke hvor godt utdannet du er, om kjemien ikke stemmer.
      Om man forstår at det ikke går an å presse frem betroelsene. At det må komme naturlig, så har jeg ikke veldig vanskelig for å stole på hjelpere. Selv om det kan ta tid før jeg får til å prate om alt. Jeg mangler også ordene mine. Verbalt er de ganske forsvunnet. Så hurra for evnen til å skrive.
      Veldig enkel som pasient behøver jeg vel heller ikke være. Jeg kan for mye.

      Oi.. Dette ble visst et langt svar 😉

  4. Du er flink til å skrive. Det der var veldig bra skrevet ❤ Klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: