livetogkampen

Fjorten dager på Betania er over, for denne gang…

Herregud, så fort den tida går..
Mandag kom jeg hjem etter fjorten dager på pusterommet. Syns knapt jeg har vært der, liksom…

Men det var et godt opphold. et veldig godt opphold. Jeg hadde vel egentlig mest planer om å slappe av, og få ruska i sovemønsteret mitt igjen. Men helt sånn ble det jo ikke.. Skulle vel nær si selvsagt… Jeg jobber jo alltid der inne..

Denne gangen valgte jeg å bruke psykologen min på utsiden, når jeg nå har fått meg en psykolog på utsiden er det jo greit å opprettholde kontakten med han. Så psykologene på Betania brukte jeg ikke, men hadde to samtaler med psykodramaterapeuten som var der nå. Og det var vel like så matnyttig..

Men det var tøffe tak å være hos psykologen, jobba kanskje enda mer intensivt siden jeg var på Betania. Var gåen etter første timen, og fikk masse støtte på Betania etterpå… Iallefall etterhvert..

Var enda verre etter andre runde, og den siste tida jeg var på Betania gikk jeg mye og surret. Hadde mange overtakelser, men det er jo egentlig noe jeg har hele tiden. Fordi jeg er mange i en, så er det bare sånn. Men for de små var det da godt å være nettopp på Betania. Fordi vi var nettopp der, så får de den «voksen»omsorgen de trenger, og som det er veldig vanskelig for meg å få til å gi dem selv. Så de små har fått ligget i fanget, de har fått følge ned i sengen, og de har blitt møtt med en åpen favn når vi har kommet opp i panikk etter mareritt og flash-backs. Å bli strøket beroligende over ryggen eller over håret er godt når du er bare fem år… Når du er ni også… Å høre på en annen persons hjerteslag er også merkelig beroligende når du er lita…

Jeg er ikke bare lita for tiden, på et vis er vi tilstede alle i meg.. Så jeg er en sånn merkelig blanding av voksen og lita når jeg er der. Det er ikke noe som utløser vekslinga mi. Jeg har alltid vekslet. Før tok vi nok forskjellige situasjoner i livet, og de små kom jo for å avløse meg fra overgrep.. Men selv da vekslet vi litt også utenom det. Mest fordi jeg alltid var så sliten. Nå er det ikke noe som helst som trenger å utløse det, det bare skjer utifra behov de enkelte har. Jeg kan nok også trigges, men i de fleste triggersituasjoner må jeg ta kampen selv, egentlig.. Eller, de tar butikksituasjoner innimellom.. Siden ingen er tjent med at jeg går i frys.. Men av og til går jo også den som tar over i frys også, så….. Og  om natten i mareritt og flash er det som oftest de små……
Derfor er det også ganske vanskelig og slitsomt for meg når mange spør hva som utløste det, og hvorfor ble det sånn nå da?? FORDI DET TRENGER IKKE VÆRE NOE SPESIELT SOM UTLØSER DET. De små er en del av meg. De ER meg, med de behovene som sitter hos dem. Og de trenger å være der. De skal også få være der. Det sa nemlig lille-psykologen på Betania. At de hadde behov for å bli møtt på det de trenger. De er barn. Og foreløpig er det faktisk ikke noe mål å bli kvitt delpersonlighetene. Kanskje på sikt, men ikke nå. Ikke før barnas behov er noenlunde tilfredsstilt.
Jeg skjønner jo at de som har opplevd overgrep selv, men som ikke har denne omfattende splittelsen ikke kan forstå dette. Og da kommer også gjerne spørsmålet om at det må jo være noe som utløser det.

Det som kanskje er like vanskelig å forstå er vel at jeg veksler overalt. Det behøver ikke vises. Men jeg går aldri gjennom en hel dag uten at jeg veksler masse mellom de forskjellige. Før mistet jeg nok noe tid av det, men nå er vi mer samlet likevel, så jeg er med, og vi kan veksle frem og tilbake fra det ene minuttet til det andre. Uten at det nødvendigvis behøver å vises. I de fleste tilfellene vil det ikke vises. For vises gjør det bare når de små eller jeg er urolig, om angsten slår til, eller når de små skal få dekt et omsorgsbehov. Omsorgsbehovet opp mot andre mennesker får de bare dekt på Betania, så derfor vises det naturlig nok mye mer der.

På Betania vet de jo dette. De vet at det ikke trenger å være noe spesielt som utløser det. Men at det er et enormt behov som skal dekkes. Og de gir meg det. De er mammaer for harde livet ❤

Hodet mitt har nok jobbet hardt der inne og kanskje utløst enda mer omsorgsbehov enn vanlig. For jeg takler så dårlig at folk slutter der. Og mange er jo borte, allerede. Men nå skal en av mine aller beste dagvakter slutte og hodet mitt takler det VIRKELIG ikke… Småan min føler seg nesten sviktet, jo… Og det gjør drittvondt. For ja, jeg knytter meg fort til disse voksne på Betania. De er de tryggeste i verden for meg. Og når de forsvinner, plukker de jammen meg med seg en bit av hjertet mitt også. At ei av nattevaktene blir borte et år, gjør også vondt, men hun har i det minste lovt å komme tilbake… Pokker det er vondt å savne…Og, så er det kanskje litt godt også… Godt at man har knyttet seg sånn til noen at man kan savne.. Så kan man se på det man har fått av denne relasjonen..
Fordelen med meg er vel kanskje at jeg ganske fort blir trygg på de ansatte på Betania, også de nye.. Det er vel en fordel vil jeg tro, med de små i meg…

Hatt opplæring på vikar har jeg også… Siden jeg gikk i frys på Sparkjøp.. Men hun takla det veldig bra hun, det skal hun ha..

Det var i allefall et godt opphold for meg der inne denne gangen, (utenom noe grums som ikke har med selve Betania, eller de ansatte å gjøre..).Jeg savner dem allerede… Og nå er jeg virkelig klar for at det må bli ti-ukers snart..

Hjelpes, dette innlegget ble visst noe rotete… Jaja, sånn er det bare =)

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: