livetogkampen

Forvirret og sliten…

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gå.. Veien fremfor meg er så kronglete, så vanskelig å se. Jeg vet ikke hvor jeg skal sette føttene mine. Hvor kan jeg tråkke trygt uten å snuble? Jeg må alltid kjempe meg frem. For når veien omsider synes rett frem, kommer det alltid et hull jeg faller ned i. Og når jeg omsider får kjempet meg opp igjen på andre siden er veien på nytt like ufremkommelig som før. Full av svinger, bakker og hull.

Sola er gjemt bak skyene. Kanskje har den aldri vært min. Kanskje var solens stråler aldri ment for meg. Og kanskje vil den aldri skinne helt på meg. Men alikevel, jeg strekker meg etter den. Nyter synet av den og varmen i utkanten. Og jeg lengter. Lengter etter det enkle. Det gode. Lengter etter en lettere måte å leve livet på.

Jeg vet ikke hvem jeg skal støtte meg på når stormene setter inn. Hvem er sanne?? Hvem kan jeg tro på? Jeg prøver å tro at noen vil meg godt. Men min mistillit til mennesker sitter alikevel så dypt at selv de jeg våger å slippe inn voktes på. Og jeg lurer på når de skal svikte meg. Det gjelder alle vennene mine. Også de jeg kunne gitt alt for. Og det gjelder hjelperne mine. Troen på at noe skal vare, er rett og slett ikke tilstede. Erfaringsmessig varer ikke gode ting. Derfor er det også så vanskelig å være i det gode. Fordi jeg alltid vet det tar slutt. Og derfor skal det også så lite til for å vippe meg av pinnen.

Så hva skal jeg gjøre da? Hvem kan jeg tro på? Kan jeg tørre å tro på utstrekte hender? Kan jeg tørre og ta imot støtte??

Jeg ror alene over mitt opprørte skremmende hav. Nær ved å drukne. Jeg kvier sånn for å slippe noen til. For jeg vet ikke hva jeg skal tro på. Vet ikke hva som er sannhet.

Jeg er en forvirret sjel med mange stemmer. Og de små i meg roper så høyt. De vil så gjerne være trygge. Kan noen se dem? Kan noen hjelpe meg med å trygge dem? Slik at jeg kan bli trygg nok til å møte verden.. Jeg trenger det. Jeg trenger at noen ser hvordan de små hungrer etter omsorg. Etter å bli holdt. Etter aksept. Barna trenger å bli holdt av og til. Men egentlig tør de ikke.

Jeg er så sliten for tiden at det er vanskelig å holde masken. Det har vært så alt for mye. Og selv om mye er positivt, er det likevel tøft. Livet mitt er snudd på hodet. Det er ristet sønder og sammen, og nå skal vi pusle det sammen igjen. Til et helt nytt puslespill. Og jeg vet det er positivt på sikt.Jeg vet det er til hjelp for meg. Uten ville jeg ha gått under. Men jeg klarer ikke forholde meg til alt som skjer. Og selv om det er meningen at dette skal gjøre alt tryggere, fungerer det ikke sånn akkurat nå.

For de små er utrygge. De forstår ikke hva som skjer. Og vi har ikke full oversikt over menneskene vi skal forholde oss til. De små vet ikke om de kan stole på disse menneskene. Jeg stoler ikke på dette. Jeg tør ikke stole på at dette går riktig vei.

Jeg er sliten. Jeg takler ikke dette. Det trigger dissosiasjonen. Verden er forvirrende. Jeg tør ikke være her. Jeg takler det ikke.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å tørre å høre på pusterommet heller. Det har vørt for mye styr. Og et avslag kan få større konsekvenser enn ikke å spørre.

Jeg vet virkelig ikke, jeg. Jeg er forvirret. I hele meg.

Advertisements

Single Post Navigation

5 thoughts on “Forvirret og sliten…

  1. Tenker på deg. Håper ting ordner seg til det bedre snart. Jeg er her selv om jeg kanskje blir litt mer fraværende mens jeg er på Betania. Men det vet du jo alt om. Du har jo vært der selv. Hør på Pusterommet når de åpner du. Det styret som var der er over og de har jo innrømmet at det ikke skulle være slik. Er jo ett alternativ å høre på DPS’en å da.

    Tenker masse på deg…skulle vel begynnt å tenke litt på å pakke osv…men det haster jo ikke såååå mye…er jo fortsatt 5 dager til jeg skal dra. Klem

    • Ting blir alltid bedre. Før eller siden. Tror jeg…

      Innerst inne vet jeg at dere er der. At du er der. At hjelperne mine vil meg vel.
      Men hele meg er ikke trygg nå. Fordi de små delene ikke helt forstår. Og fordi alt ikke er på plass enda. Vi har jo enda mennesker vi kommer til å måtte forholde oss til, somvi ikke vet hvem er enda…. Og så mye av meg er jo skeptisk til nye mennesker… Men når ting kommer på plass blir det nok bedre.

      Natta i natt ble en litt sånn der natt. Hadde de små tett oppunder huden, og kjente mye på deres følelser. Endte med at Thea skar igjennom og tok styringa. Det gikk som det måtte gå. Men det var greit. Denne gangen kunne alternativet vært verre.

      Klem til deg ❤

  2. Tilbaketråkk: Forvirret og sliten… | Ta hendene til din kjære – se på dem og hold dem hardt Disse hendene skal du følge, leie og lede. Du skal få føle på varmen fra dem og kjenne en inderlig glede. De skal stryke deg og de skal holde rundt deg – de er i

  3. lisaelskerarvid on said:

    Mange klemmer til deg;) inspirerende å lese bloggen din. Virkelig flink til å skrive og utrykke følelser;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: