livetogkampen

Natta i natt, dagen i dag…

Natta i natt ble en litt «så der» natt. Jeg hadde de små så tett oppunder. Lå og kjente masse på følelsene deres. Og det var ikke nødvendigvis så godt. For de surrer så mye nå. De har jo prøvd å holde alt sammen, prøvd å holde livet sammen.. Og så har de ikke greid det… Vi har ikke greid det. Og de små er forvirret.
Vi er glade for å ha flyttet. For ingen var trygge der vi bodde før. Men så skjønner de ikke noe av denne flyttinga heller. De er trygge her, vi trives her. Jeg trives her. Hele meg. Det som er så skummelt nå, er hvilke mennesker som skal komme inn her. Psyk-tjenesten er vi ikke helt trygge på. Og hjemmehjelp vet vi jo ikke hvem blir. Så så klart det blir opprør. Det vil jo komme noen JEG ikke kjenner inn dørene her…
De aller minste tviholdt på kaninen og skjønte ikke så mye av opprøret. For denne gangen var det de større barna som lagde bråk… Svea skjønte jo ikke engang at vi hadde flytta da hun gikk heim fra butikken igår, så hun er totalt forvirret. Livia fungerer. Hun prøvde å være fornuftig sammen med meg. Men hun er bare ni år
Og hva skal hun gjøre når hennes alter ego setter igang.
Ni år gamle Siri var den som hyla høyest igår. Hun jeg er reddest for skal ta over. For jeg er redd den delen… Hun er ikke glad i livet, Siri-delen. Jeg vet ikke hva hun kan finne på. Men jeg har sett hva hun ønsker. Og DET er IKKE livet…
Svea-delen har klart å holde henne i sjakk før. Men hun er ikke så sterk mer, og i tillegg er hun totalt forvirret akkurat nå… Det endte med at jeg gav fra meg kontrollen til Thea. Hun slipper den nemlig ikke fra seg til noen av de andre delene hvis hun først er sjef. Typisk tenåring. Med Thea, selvskaderen, bak roret gikk det som det måtte gå. Men denne gangen godtar jeg det. For denne gangen tror jeg alternativet kunne vært verre.
Jeg tror jeg må sette litt fokus på disse to når jeg på nytt skal ha ti-ukers. Thea og selvskadingen. Vet den delen lar seg roe. Om vi bare har rette menneskene. Men også kanskje enda viktigere å sette fokus på Siri-delen. Den som vokter de styggeste hemmelighetene. De jeg ikke får tak på… Det jeg ikke tør å huske. Den biten som ikke ønsker livet.
Men det gikk altså bra likevel. Heldigvis.

Dagen idag er bedre. Delene har roet seg helt ned. Jeg er voksen. Kjente det da jeg våknet i ni-tida, etter å ha sovet siden ca klokka seks. Kjente at dagen idag var fin. Snakket med faren til gutta og fikk avtalt at idag var en fin dag for dem å komme. Så nå skal de være her til i morgen. Så nå er de her. Eller akkurat nå er de ute hos kompiser, men kommer vel snart tilbake. Jeg har vasket gulv idag, støvsugd.. Og bært de siste kassene med ferdigsortert ut på bua. Jeg er voksen. Jeg er meg. Jeg er MAMMA. Og det er herlig. Sola skinner. Og dagen er fin. Jeg har ikke tv, mangler tv-antenne, så vi skal koble minsten sin data opp mot tv’n og se film senere. Og kose oss med god mat. Og noe godt. Og jeg skal nyte det. Nyte at jeg får være helt voksen. Helt uten de små på lasset. Nyte at de tier stille en stund.

Ta vare på dere selv. Livet er skjørt. Klem<3

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: