livetogkampen

Og sånn er det vel bare

Jeg sliter som sagt.. Ikke bare med tårer.. Men i det hele tatt med denne splittelsen. Når jeg ikke har full kontroll. Det er vanskelig for ei som trenger kontroll, og så har man ikke kontroll på seg selv.. Jeg blir da like usikker som en vill full fanget i bur. Definitivt vanskelig. Ville fugler skal fly, høyt og fritt.
Men jeg, jeg har kaldblodige demoner i kroppen fremdeles, skapt av den største demonen av alle.. Og av og til er det som om jeg har vrangforestillinger laget av disse.. Sånn rent egentlig er det vel skikkelige flashbacks og vonde mareritt..
Disse kaldblodige demonene har gjort meg syk for en stund, men selv inni denne selvdestruktive verden vever jeg drømmer som tegner mot en bedre tid. Som en skjør sommerfugl suger jeg til meg alle tegn på bedring. Og vagt klamrer jeg meg til dette minnet, når alt ser ut til å stagnere, eller endog gå tilbake noen skritt.
Og nå er det et tilbakeslag, for kontrollen på de små er på et vis tapt. Jeg har hatt ganske bra kontroll, mens jeg nå er som tilbake til utgangspunktet. Der jeg ikke engang kan forutse når noen andre slår til og tar over, og heller ikke hvem av de små..
Så blir det inne-dager, der ingen tør sette foten utenfor husets fire vegger.. og jeg, jeg er ikke tilstede lenge nok til å få gjort noe med det. Tidvis kan det ta mange dager før det er overkommelig å bevege seg ute. Og trygt, det er det nær sagt aldri lenger.
Stort sett får jeg de små til å møte til det jeg må og skal, som selvhjelpgruppa og ellers andre viktige ting.. Men forrige uke ble nav-møtet avlyst, jeg var nesten ikke tilstede den dagen, og fikk så vidt kommet meg inn på dataen og avlyst i et lyst øyeblikk.. De/den som var tilstede da, hadde ikke gjort seg på et møte med nav. Ganske så sikkert ikke..
Så jeg tenker med gru på om noen har planer om å ta over når jeg skal til tannlegen.. Det er iallefall et ganske stort opprør på innsiden her. De er redde, og det er skremmende. Men jeg vet jeg må. Tennene begynner virkelig å bli ganske ødelagte.. Og da går det jo på helsa løs snart.
Etter å ha sovet og sovet over en tid, med masse Hannah-overtagelser, sliter jeg nå tidvis med dårlig søvn igjen. Fordi mine vener og arterier er infiltrert med soldater som aldri erklærer våpenhvile. Hodet jobber på høykant, og det å sove er dødsens farlig. Kroppen med dens søvnbehov blir uten rettigheter ovenfor mine ambivalente følelser som drar meg i ulike retninger med sin redsel for å tape kontroll, for å tape livet. Kroppen svarer tilbake, den reagerer med betennelser og opphovninger, allergi og kløe..
Men like fullt kan jeg ikke stoppe, mine tanker, mine tilbakeblikk er som gift i mine årer. Som et seigt, tyktflytende stoff som kjemper mot meg selv. Og nettene er dømt til å tilbringes tilbake i tid, med mine smertefulle erfaringer. Jeg tilbringer nettene i helvete, i vindusløse rom, der noen har kastet nøkkelen. Og jeg kan ikke komme ut, ikke tilbake til virkeligheten. Den virkeligheten som finnes nå. Jeg er fanget i en annen virkelighet, som like fullt er like virkelig. For meg.
Veien til helvete er kort og døren inn dit har skremmende lave terskler. Og jeg søker å bygge et forsvar, men vet ikke hvor jeg kan finne byggematerialene.
Og mennesker, hva er det med dem?? Er de kalde vesener med bisarre løgner alle ihop?? Finnes godheten? I nattens skremmende verden kan jeg ikke se at godhet finnes, og andre mennesker forekommer meg onde.. Men når dagen og lyset kommer vet jeg at fine mennesker likevel finnes. Selv om jeg ikke tør stole på noen. Nesten ingen får min fulle tillit.
Bare Betania’s ansatte har helt uforbeholdent fått min tillit, selv om de uforvarende og av og til ubetenksomt river den ned innimellom. Så er ikke de byggeklossene fullt så vanskelige for meg å sette sammen igjen, fordi konstruksjonen på den bygningen er mindre avansert enn det er i min relasjon med andre mennesker. De fleste andre som har den tilliten min er også relatert til Betania.
Men nettene, nok en gang.. De er virkelig noe for seg selv. Og nå tilbringer jeg ofte nettene med mitt nært bristende hjerte, svakt stirrende i taket. Uten mulighet til å gi kroppen den roen og hvilen den ganske visst trenger. Jeg trodde aldri jeg skulle si det… Men, jeg ønsker Hannah tilbake.. Hun sover iallefall.. Om enn for mye..
Nå kan jeg vel ha et håp om at det blir søvn den uka jeg er hos Hilde. Jeg sover gjerne der.
Og det å være i skyggene gir da alikevel håp.. For der det finnes skygger, må det være lys..

Advertisements

Single Post Navigation

2 thoughts on “Og sånn er det vel bare

  1. destgirl on said:

    ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: