livetogkampen

Av og til er det bare….

Av og til er det bare så innmari….. Så der…
Og hva skal en egentlig gjøre da, når alt er så innmari vondt og fortiden min leker spøkelse for meg hver dag og natt??
Når jeg strever med å være tilstede i meg selv og i her og nå??
Og når jeg ikke klarer å være tilstede i meg selv, er det saktens noen andre jeg som står klare til å ta over.. Ja, til tider krangler de om hvem som skal skyve meg tilside og styre skuta…
Og når jeg ikke klarer å styre skuta selv, fordi verden blir for skremmende, ja da må jo noen meg likevel være i verden…
Men de aller minste kan jo ikke få styre, for små barn kan jo ikke være i alene ute i verden…
Så de to som har brukt å ta over er ni og ti-åringen. Før hadde jeg en voksen del også, da ungene mine var små, men den har ikke vært aktiv på mange år, og nå er den blitt borte, antagelig integrert, for de minnene som lå på den delen er nå mine helt og fullt, Men altså, ingen voksen del til å styre, og da blir det ni eller ti-åringen. Men de er jo også barn. og burde fått være barn.
Akkurat nå er det mest Livia-delen som tar over. Hun er ni. Før delte hun oppgavene med Svea på ti. Livia tok foreldrene mine pluss en del andre relasjoner. Svea tok butikker og slike ting, pluss at hun hadde stort arbeid med å passe på tårene mine.
Men nå er hun litt trukket tilbake.Kanskje trengte hun også det. Hun har jobbet hardt med å fremstå som voksen i mange år, og hun har virkelig kjempet for å holde tårene i sjakk.. Det har vært veldig viktig for henne, som for alle delene, at vi skal fremstå som «normale» og «voksne» ute i verden.. Vi skal jo ikke skille oss ut, må vite.
Men etter en avtale gjort med henne av en av psykologene på Betania angående tårene, har hun skjønt at tårene ikke er så farlige nå. Og dermed har hun slappet av ganske mye. Svea hviler nå. Hun har skjønt at livet ikke er så uendelig farlig lenger..
Men dermed er det jo Livia som må ta alt jeg ikke takler eller klarer.
Spesielt alt som har med mine foreldre å gjøre.. Men det har hun vel sant og si alltid gjort.
Heldigvis har jeg god kontakt/kommunikasjon med Livia-delen. Så jeg får med meg det som skjer, selv om det er hun som tar avgjørelsene og har styringen.
Men om jeg vil, behøver jeg ikke få det med meg heller. Jeg kan blokke helt ut, fordi jeg vet at det kommer til å gå tilsynelatende greit. (Ikke at det hadde gjort så stor forskjell om jeg ikke visste det heller, fordi jeg har ikke kunnet gjort noe med det )
Men det er jo ikke helt rettferdig mot en liten ni-åring, akkurat… Men enn så lenge blir det sånn. Til jeg klarer alt dette selv..

Nok et litt rotete innlegg, ser jeg.. Men det får så være.. =)

Advertisements

Single Post Navigation

2 thoughts on “Av og til er det bare….

  1. ❤ alt til sin tid ja ❤ Viktigste er nok bare å akseptere at det er som det er:) klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: