livetogkampen

Å ta imot hjelpen..

Det er nå engang slik at alt ikke er så forbasket enkelt.

Jeg sliter selvsagt en del. Med alle disse del-personlighetene skal det godt gjøres at jeg ikke strever litt. Og med den bakgrunnen jeg har, og med alle flashbackene og alle marerittene dette gir, skal det godt gjøres å bare gli gjennom livet. Og det gjør jeg da heller  ikke.

Så jeg trenger hjelp.

Og når jeg nå er kommet dit hen at jeg innser at jeg trenger hjelp, (For det har jeg benektet i mange mange år), ja, da blir veien fremover om ikke annet bittelitt mindre steinete.

Og så har jeg innsett en ting til: Det jeg har vært igjennom er ikke lett å forstå. Mine reaksjoner på dette er ikke lett å forstå. Del-personlighetene er iallefall ikke lett og forstå. Ikke for venner og familie. Men heller ikke for de som skal hjelpe.

Og hvordan skal de kunne forstå alt, egentlig?? Når de ikke har opplevd alt dette selv? For mine hjelpere har da ikke noen små del-personligheter å slite med. Ikke har de overgrepbakgrunn heller. Og da blir det jo temmelig urettferdig å forlange at de skal forstå fullt ut.

For de fleste av hjelperne, det være seg psykologer eller andre, prøver å hjelpe så godt de kan. På den måten de kan. Og da er det opp til meg, og alle de andre de forsøker å hjelpe, å ta imot den hjelpen. Ta imot den hånden de rekker ut. Ved å se at de forsøker å hjelpe etter beste evne, og ved da å ta imot det de kan gi, kan veien fremover bli bedre.

For fakta er at man kan ikke forvente eller forlange at alle skal forstå eller vite hva de skal gjøre til enhver tid. Så da får jeg  forsøke å ta imot den hjelpen de forsøker å gi  meg, istedet.

Alternativet til å akseptere at hjelpeapparatet ikke fullt ut kan forstå, er å avvise hjelpen som ikke god nok. Av og til kan det være på sin plass å kutte ut noe hjelp, bytte hjelp, eller noe sånt. Men man kan ikke alltid gjøre det. Og iallefall ikke hvis grunnlaget er bare at de ikke forstår alt en sliter med. For jeg tror ikke at noen i hjelpeapparatet kan forstå dette fullt ut.

Og hvis man da avviser alle, fordi man vil ha full forståelse, blir man gående der alene. Uten hjelp. Kanskje fordi man er redd for å bli såret. Men man blir jo aldeles ikke på noe sett og vis friskere av dette.. Den fella vil jeg ikke gå i. 

Så jeg velger for 2013 å ta tiden til hjelp. Jeg vil jobbe meg over hindringene ved hjelp av den hjelpen og de hendene som rekkes ut mot meg. Jeg skal ta imot, selv om de som skal hjelpe ikke forstår alt, alltid. Det er ikke så viktig om de forstår, bare de har vilje til å hjelpe, og et ønske om at jeg skal bli bedre. Og det har de fleste.

Og da tror jeg 2013 vil vise seg å bli et bedre år enn 2012. for så lenge man jobber fremover, blir det det. Om enn med museskritt. Om enn med store tilbakeslag enkelte ganger. Sakte men sikkert vil livet fortsette å bli bedre.

Om livet aldri blir så bra som jeg skulle ønske, det er ikke noe å bekymre seg over nå. For så lenge jeg kan jobbe meg fremover, og så lenge jeg tør ta imot hjelp, blir det bedre, og da er jeg på rett vei.

Dessuten.. Dengang jeg var barn var jeg nødt til å tåle at livet var uutholdelig. Idag trenger jeg ikke tillate at livet tråkker på meg. 

Essensen i dette rotete innlegget blir vel egentlig at: Man kan ikke forlange, ei heller forvente at noen skal forstå fullt ut, eller vite hva de skal gjøre til enhver tid. Men man må ta imot de utstrakte hendene og ta imot hjelpen der viljen til og ønsket om å hjelpe er tilstede. For kun da kan man bli bedre. 

Ikke noe menneske blir bedre av å gå alene. Det å bli såret er vondt, men ikke verre enn å være alene om alt.

Advertisements

Single Post Navigation

3 thoughts on “Å ta imot hjelpen..

  1. du har rett i at en kan aldri forvente at alle skal forstå absolutt alt. til en viss grad er det iblant viktig å bli forstått nok på det viktisgte. eller ihvertfall bli akseptert. og om en ikke blir det kan en gjøre det en kan for å forklare og fortelle og si ifra. så en ihvertfall gir de en sjanse. så lenge de gir en noe en trenger er de verdt holde på:) folk som ikke godtar en som en er trenger en ikke gi tusen sjanser. og om deres mangel på aksept gjør at du ikke får hjelp. men som regel har de fleste NOE de kan hjelpe med og gi. En trenger ikke stenge ute det nei:) alle må jo vurdere hva som er avgjørende bli akseptert på av hver og en, kjenne etter hva som blir best. men alt godt er verdt beholde. så lenge det gode veier opp for det andre. så får en bare prøve finne noen andre som forstår hvis det er noe som avgjørende bli forstått på. Men så lenge en blir akseptert trenger ingen være perfekt på absolutt alt: ingen er. kjenn etter og følg ditt hjerte vennen ❤ det aller viktigste er at du selv vet hva du vil og trenger, og at du selv aksepterer deg selv. en klarer ikke forstå seg selv 100% heller så da kan en ikke forvente at andre skal det heller. En må hele tiden gjøre vurderinger utifra sitt verdisystem. med mange små kan de endres hele tiden…:) bare godta deg selv og la de andre gjøre det de kan og bestem selv hvem som blir viktig og til hjelp for deg! <3<3 klem

  2. og en vil ALLTID være i fare for bli avvist og såret. så lebge en holder fast på hva ditt eget hjerte vet og står for kan en finne da trøst i det:) det er vel normalt for alle og enhver å trenge beskyttelse iblant om en trenger beskytte sitt hjerte for finne seg selv igjen. og er en blitt mye såret og avvist blir nok denne beskyttelsen både sterkere og kan bli både hinder og overlevelse. men en kan aldri forsikre seg fra bli såret eller avvist. folk ER forskjellig. et ordtak sier » om tjue år vil du være mer skuffet over ting du IKKE gjorde, enn over dem du gjorde. så kast loss. seil ut fra den trygge havnen… utforsk. drøm. oppdag.» av mark twain. vi går gjennom faser og perioder. om beskyttelsen hindrer deg hopp i det. om beskyttelsen trengs for overleve og beholde deg selv en liten periode er det heller ikke noe galt i beskytte seg. bare ikke for alltid. men oftest viser frykten seg være bortkastet. så hvis du er klar: kast loss! utforsk. oppdag:):) klem ❤

  3. puslebrikken on said:

    Tankevekkende og sant innlegg. Sender over en klem, jeg. ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: