livetogkampen

Tanker…

Jeg var en fugl som fløy min egen vei.. Vinden bar meg bort fra barndommens ondskap.. Og inn i regnbuelandet.. For en stakket stund var jeg fri, mens andre fikk ta over mitt liv og min smerte.. Jeg hadde et håp om vår og solskinn, men når sant skal sies kom jeg alltid tilbake til kulde og is..
Tilbake til en jord som skulle gi meg mat og vann.. Og som burde gi meg håp og levelige forhold. Fordi barn er små blomster som skal vokse og gro, til å bli det de er ment til å bli.. Men det eneste jeg vet, er at denne jorda også skal bli min grav.
Mye forandres etterhvert. Tidene kommer, og tidene skal forgå. Noe skal vi få, og noe vil vi for alltid miste. Men livet er ikke rettferdig, så noen får det ganske lett.. Mens andre ganger mister barn sin uskyld alt for tidlig… Og derfor skapes slike barn som meg.. Barn som deler kropp, men som etterhvert er mange i en… Jeg gjør meg noen tanker om en barndom i en merkelig verden, der ondskap vant. Og i min barndom kan noen berømmes, men langt flere dømmes. Selv en del som aldri gjorde meg noe direkte vondt kan klandres, fordi de aldri så, eller ville se. For min barndoms tragedie er ikke bare menneskers ondskap, men kanskje like gjerne gode menneskers unnfallenhet.. Fordi disse menneskene kunne gjort noe.
Det skal virkelig ikke gjøre vondt å være et barn. Barn skal springe og leke og leende slippe steiner ned i vannet. Barn skal skattes og beskyttes, ikke mot livets realiteter, men iallefall mot reel ondskap.
Og mennesker søker stadig sin fremtid. Men det er vanskelig å finne sin fremtid når du ikke klarer å bli kvitt din fortid. Jeg føler jeg står på kanten av et stup, der jeg prøver å rømme fra min fortid, mens dagen i dag bare glipper fra meg. Og mine morgendager er langt ute av syne.
Så mange ting skal dø og gjemmes i en sirkel der alt langsomt forandres. For tiden er en bok der hver side vendes sakte om, vår blir til høst, grønt til rødt, og siden brunt og dødt… Og alt blir kaldt. Jorden spinner rundt og rundt i en evig karusell, låst fast i en bane den fant. Selv det vi tror vi vet, skal engang iblant forandres. For gårsdagens sannhet, kan være dagens løgn.
Ja slik spinner mine tanker i en verden jeg ikke klarer å forstå. Fordi jeg ikke klarer å henge med. Jeg skal prøve å holde styr på meg selv, og det er ikke så lett, når jeg er så mange i en. Og hodet mitt er full av oss alle, som egentlig bare er en. Men alle har hver sin stemme og hver sine meninger og oppfattelse av verden. Ja, de som er så gamle at de mestrer skrivekunsten, har til og med hver sin skrift. Gjennomført forskjellig. Og vi kan snakke med hverandre. Men allikevel er vi en og samme person.. Og alle følelser og slikt er egentlig mine.. Men hvordan skal jeg skjønne det?? Jeg kan jo vite det.. Men skjønne det?? Og hvordan i all verden skal jeg få de små til å skjønne at de er en og samme person?? Og enda verre… At de også er meg?? Nei, jeg skjønner virkelig ikke denne verdenen.
Og verden beviser gang på gang at den ikke er god.. Barn drepes og tortureres, mennesker dreper dyr for gøy.. Det kriges for at noen vil ha det andre har.. Så jeg lurer på om Gud egentlig finnes. Da må han egentlig for lenge siden ha glemt oss her nede.. Eller ganske enkelt bare sluttet å bry seg.. Om Han finnes og har skapt oss tipper jeg at det Han angrer mest på var at vi ble skapt med den frie viljen.
Lyset må stadig gi tapt for mørket.. Men skogstjernets fortryllende makt brytes ved daggry. Og slik vil alt skje på ny og på ny når fryktens drakt forandres.
Og midt oppe i en verden jeg ikke forstår skal jeg også være mamma. Og voksen.. Omsorgperson når jeg selv helst vil krype opp på et fang og bli der til evig tid. Når jeg ofte føler meg som et forvirret barn som ikke kan finne hjem. Da hender det jeg må ta meg sammen, innmari. Og innimellom blir jeg en sånn latesom-voksen. Med masken på. Det er ikke alltid det fungerer. Det er ikke lett for barn å være voksen.
Av og til vil jeg bare sove og sove, og stå opp når verden har forandret seg. Men det gjør den sikkert aldri. Og dessuten får jeg jo aldri sove. Men jammen hadde det vært godt om det hadde gått an.
Følelsene er ofte avstengt.. Men innimellom våkner de til liv. Redselen er mest fremtredende. Men også sorgen og tristheten har våknet til liv. Og tårene jeg så lenge har fryktet er blitt en del av meg. Jeg frykter dem enda, men kan ikke helt stoppe dem mer.
Ilden som brenner kan plutselig dø. Så jeg vokter ilden i mitt hjerte så godt jeg kan. For om ilden i hjertet mitt dør, da er jeg ikke lenger i stand til å kjempe for livet. Men enda brenner den og viljen til å leve er sterkere enn lysten til å dø.
Som vinden kan blåse et frø avgårde er vi dukker i et spill der handlingen stadig forandres. Marionetter i spillet mellom godhet og ondskap, der ondskap som oftest vinner. Finnes det egentlig godhet på ordentlig? Eller er det bare en illusjon??
Jeg vet ikke jeg. Jeg vet virkelig ingenting. For jeg skjønner ikke denne verdenen. Den forvirrer meg helt grenseløst. Jeg skjønner ikke spillets regler. Det har jeg aldri gjort. Fordi det spillet jeg spilte som barn hadde regler lagd for voksne. Som gjorde meg ute av stand til å vinne. Og enda er jeg dømt til å tape livets spill, fordi reglene enda er uforståelige for meg. Jeg virrer enda rundt som et forvirret barn, tapt for denne verdenen.
Verden er kald og stygg.. Og menneskene haster avsted for å henge med. Tause mennesker som ikke snakker til hverandre, fordi de har nok med seg selv. Man skal helst snakke bare med de en kjenner fra før, og ikke bry andre. Og stilt går man inn bak sine egne dører og stenger verden ute. Det er ikke så rart at noen velger å hoppe av dette livet. At det blir for tungt å bære. Når verden er så kald som den er.
Jeg er ikke lenger så redd for å snakke til fremmede. For jeg har lært at det smilet jeg gir til en jeg ikke kjenner, kan bety mye for denne personen. For slike smil betyr av og til mye for meg. Og ofte får jeg gode smil tilbake. Men like ofte er det ille å være ute i folkemengder. Jeg vil bare bort. Men likevel prøver jeg smile til noen som ser ut som om de trenger det..
Men det er ikke så lett å leve i denne rare verdenen. Hvordan skal man henge med?? Og ikke får jeg noengang sove, ikke skikkelig. Jeg har for mange drømmer. Helvete åpner seg hver eneste natt. Og dagene er innimellom zombie-aktige.
Jeg føler meg gul og vissen.. Men har jeg noengang levd?? Jeg husker ikke livet mitt.. Jeg har mistet så mye tid. Tid som er forsvunnet for meg. Fordi verden har vært for skummel å leve i.
Om du ser meg med våte kinn, vil jeg hevde det har regnet. Men kanskje vil du likevel se at jeg har grått. For kanskje ser resten av verden mere enn jeg vet. Ja kanskje kan noen lese meg, bedre enn jeg kan lese meg selv. Og kanskje kan noen en gang finne ordene som er i mine øyne. Ordene som finnes i sjelen min. Men som jeg fremdeles ikke kan bruke. Fremdeles ikke tør si.
Ordene er som fugler. Og jeg kan ikke fange dem. For de ordene jeg ikke tør si høyt, er som kråker. Og kråker er skumle. Ordene er skumle. Og jeg kan ikke bruke dem. Jeg kan ikke si noe. For å si noe det er farlig det. Fremdeles. Og dessuten er ordene så stygge.
Så ordene blir hvite piler på en himmel der sommeren går mot høst. Som et fugletrekk fjerner de seg vekk fra meg. Og vinteren kommer med rimfrost og kulde. Og jeg kan ikke fortelle. Fordi ordene har rømt.
Livet er som en reise på et ukjent hav. Og om vi la ut fra samme havn engang, tok våre veier forskjellige retninger.. For der noens hav lå blikkstille i solskinn, der er mitt hav i stadig storm og opprør. Bølgene går meterhøye og båten er så liten. Vannet skvulper ofte over og båten er stadig i nærheten av å synke. Og jeg blir ganske ofte litt sjøsyk av å skulle holde båten på vannet. Jeg ønsker meg et litt stillere farvann. Jeg ønsker meg virkelig et stillere farvann.. Men jeg vet ikke hvor jeg skal styre båten min for å finne havn.
Jeg trenger litt ro. Jeg trenger gode dager. En gang må det vel være min tid også. Men enda seiler jeg i stormfullt farvann.
Det finnes sikkert mye her på jorden som forteller hvor lite jeg vet. For jeg vet ingenting. For mine sannheter blir til stadighet løgner. Og verden gjør løgner sant. Så hva skal jeg tro på?
Verden serverer sine iskalde løgner gang på gang. Og enda mister barn sin uskyld. Si meg, må det bare skje? Er det ingenting vi kan gjøre? Er det ingenting vi kan gjøre, vil jeg ikke være med mer.
Ingen kan hjelpe meg med å styre min båt. For enhver kaptein må styre sin egen skute. Men jeg har ingen vei der brukne kvister retter seg ut igjen. Og da jeg la ut med min skute blåste stormen stiv. Så jeg blir stadig våt der jeg står i storm og kuling. Kan jeg noengang få livsbåten min i havn? Eller vil jeg tilslutt gå ned med mitt liv?
Av og til ønsker jeg meg noen som forsto. Som kunne holde håpet mitt sammen med meg. Noen som visste hvordan det var å gå i mine sko.
Noen som forstår at de små barna i meg hungrer etter omsorg.
Jeg kjemper mine kamper hele tiden. Og hvem jeg kjemper mot?? Meg selv, ofte… Alltid i kamp med meg selv.. Og mot seg selv er det vanskelig å vinne. Så den kampen er jeg for evig dømt til å tape.
Og i kampen mot verden kommer jeg også skjevt ut. For verden spiller sjelden fair. Jeg slåss mot en fortid, som jeg likevel ikke kan forandre. Så jeg sloss mot vindmøller. Svart er sorgen i meg.
Og byrden av min sorg og smerte er ofte helt på grensen til å være for tung å bære.
Men innimellom kommer små lysglimt som kanskje gjør kampen min verdt det. Som viser at jeg ikke er så innmari svak. Som viser meg at jeg faktisk kommer litt videre. Og hvert lille musesteg er en lykkelig fremgang.
Og da bærer jeg videre på sommerfuglvinger.
Tankene surrer og natten går. Og fremdeles vet jeg ingenting. For jeg lever i en verden jeg som sagt virkelig ikke kan forstå som helst. Men sommerfuglen skal bære meg fremover. Og hjertet bærer ilden, som fremdeles brenner sterkt. Så jeg kjemper. Så kanskje, kanskje kan jeg en dag få ført båten min inn i roligere farvann… Ja kanskje kan jeg til og med komme til å legge i havn..

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: