livetogkampen

Nye tanker

Plutselig har dagene gått så fort, og jeg har ikke fått gjort noenting. Jeg har bare prøvd å ikke gjøre noe galt. Og det i seg selv er jo ikke enkelt. Ikke når du ikke helt har kontrollen og andre har regien. Og jeg skal ordne til jul, men jeg liker ikke at det er jul, slik at jeg ikke helt klarer å finne noe motivasjon til det.
Verden er fremdeles rar.. Rar, stor og skremmende. Og jeg er bare en bitteliten unge som ikke henger med. Jeg kan ikke finne veien hjem, er fortapt og alene. Men ingen ser at jeg er helt alene. At båten min er liten og jeg prøver å holde den på rett kjøl i stormen. For jeg er alene. Ror alene.
Alle andre haster omkring, og skal få alt klart til jul. Og de gleder seg til høytid og fest. Men jeg, jeg gruer meg. Så ser jeg frem til at jula er over, for da kan kanskje jeg få lappet meg sammen igjen.
Ute i verden spiller alle et spill, med alltid glippende brikker, og regler iallefall ikke jeg kjenner til. så blir jeg bare mer forvirret. Fordi jeg ikke skjønner hva verden vil. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør her. Og forvirringen vokser mens jeg desperat forsøker å finne meningen med det hele. Fordi alt er ikke alltid slik det virker. Og verden er en løgn. Gårdagens løgner er sannhet i dag, og dagens løgner var kanskje gårdagens sannhet. Og når det er sånn, er det vel ikke noe rart at forvirringen i mitt lille hode er total?
For jeg føler meg virkelig som et lite barn, som savner en voksen. For det er skummelt å være barn ute i livet på egenhånd. Så selv om de små delene ikke tar over så mye nå, er de virkelig meget tilstedeværende i meg. Jeg er meg selv, men samtidig kjenner jeg så godt følelsene deres.. Fortaptheten. Følelsen av å være forlatt og overlatt til seg selv. For å stå på egne bein når du ikke er klar for det..
Andre mennesker klarer godt å være på riktig sted til riktig tid… Men jeg, jeg er til stadighet i feil verden. Hvor lenge kan håpet mitt holde? Når jeg forsiktig forsøker å passe på det, men hendene mine skjelver og jeg er nært på å miste det.
Og jeg tror jeg skal klare meg, men så mye i meg vil gå i feil retning og om jeg går feil vei, vil jeg bare rote meg bort. Og alt blir enda verre. Tankene surrer og før jeg vet ordet av det har jeg nok engang virret meg avgårde og tatt et nytt steg i feil retning. Men jeg kjemper meg stadig tilbake til utgangspunktet, og innimellom klarer jeg å ta et lite barnesteg i mot riktig vei. Og hvert slikt pittelille steg mot det bedre er en seier. Men det er så vanskelig å finne den riktige veien, jeg trenger en ny vei. Så jeg står å lurer på hvor jeg skal gå. Den eneste veien som synes stå igjen er den som er mest vanskelig og kronglete. Jeg har nok prøvd alle de andre veiene og de ende bare ut i intet.. Så derfor står kun denne vanskelige veien igjen. Veien som ikke går rundt og forbi, men tvers igjennom det vonde. Men de små synes den veien er så vanskelig og lang, den har så høye hinder. Og de har så korte bein, og blir så slitne. Veien synes så skummel å starte på. Men jeg vet, at det er bare den veien jeg kan gå. For bare ved å gå igjennom, kan jeg bli hel.
Men det er en kamp. En kamp for livet. Skremmende, både for meg og de små. Og hvordan skal kampen vinnes når den jeg sloss mot er meg selv? Jeg kjemper til stadighet mot meg selv. Og de små er så redde. Hvor skal jeg gå, når de korte bena deres ikke tør ta den veien vi må ta, men til stadighet slår inn på den gamle, tilsynelatende trygge veien, fordi det er den eneste vi kan. Men den veien ender opp i intet.
Jeg skjønner ikke livet, og kartet mitt er uten alle tegningene. Jeg lukker øynene og synes jeg ikke orker kjempe mer. For når kartet mangler så mye er det så vanskelig å vite i hvilken retning jeg skal gå.
Alt det de andre sier høres sant ut. Og de hevder at deres ord er sannheten. Men jeg har hørt det tusen ganger før, og det har ikke hjulpet meg å finne min vei. For jeg vet ikke sannheten. Men for meg synes det feil. Og alle de lette veiene fører til en vegg, med mange merker etter gamle møter med meg. En vegg jeg ikke kan forsere.
Men jeg vil jo gå den vanskelige veien, fordi det kjennes riktig. Og jeg er igang. Men å, det er så vanskelig. Og det er vondt og konfrontere de gamle spøkelsene mine fra fortiden. Det er en hard og ensom prosess, som andre vanskelig kan skjønne fordi de ikke har gått en meter i mine sko. Og de fleste ville vel heller ikke ønske å gå i mine sko. Men så klart finnes det mennesker som skjønner. Fordi vi er mange som kjemper en nesten lik kamp. Men til syvende og sist er det jo bare meg selv som kan kjempe MIN kamp.
Men det er så lett å gi opp. Lett å høre på den hviskende stemmen som ber meg legge inn årene. For denne kampen er for tøff. Men på det verste er det en annen stemme som hvisker at belønningen kommer om jeg bare holder ut.
Puslespillet mitt mangler fremdeles så mange brikker, det er så mye jeg har glemt og fortrengt. Men jeg pusler sammen de brikkene jeg har, og for hver dag blir bildet mere helt. Men plutselig er den der, brikken jeg ikke skjønner hvor kommer fra. Og som ikke helt passer inn. Og istedet for at denne brikken må slipes for å passe inn, må alle de andre brikkene i puslespillet tilpasses den nye, og plutselig har bildet forandret seg, og jeg holder på å legge et helt nytt puslespill. Men før eller siden skal jeg komme i mål, og bildet skal være helt.
Det er som en melodi jeg vet jeg kjenner, men som jeg ikke helt får tak på. Og selv om jeg ikke kan helt huske den, synger kroppen min den hver dag og natt. Og jeg vil så gjerne kjenne den. Så gjerne være hel.
Livet burde jo være bra, men det er ingenting… Og marerittene herjer med meg, og jeg er fanget i en felle de sekundene fra jeg våkner til jeg husker hvor jeg er. Og innimellom tar det veldig lang tid til jeg husker hvor jeg er. Og det tar en evighet til jeg husker hvilket liv jeg lever…
Og jeg burde gjort så mye, før det er for sent. For jeg blir eldre, og jeg er ikke lenger et barn. Selv om jeg ikke helt er med på det, fordi så mye av meg faktisk er barn. Men allikevel er jeg ikke et barn ute i samfunnet. Og det er så mye jeg burde fått gjort. Jeg skulle ha jobbet, og jeg skulle ha reist.. Jeg skulle ha nytt livet. Men jeg får det ikke til for fortiden legger hinder i veien for meg. Den har gjort meg syk, men jeg vil så gjerne være frisk. Både i kroppen og sjelen.
Og grunnmuren min mangler så mange steiner. Så hvordan skal jeg skjønne konteksten i livet når jeg har så mange hull?? Fordi jeg rømte fra meg selv og lot andre barn legge sine steiner der istedet. Det er ikke lett å leve med en grunnmur full av hull.. Og en psykiatri som ikke helt skjønner at man må fylle disse hullene… Det er jo som å be noen bo i et trekkfullt gammelt hus full av råte det, for så å gi dem maling å si at de kan male over så mange strøk de vil, for da vil det bli bra… Men det finnes jo steder som hjelper meg å fylle hullene. Betania er et slikt sted.
Jeg vil fly, fritt og høyt som fuglen.. Men jeg kan ikke fordi jeg fremdeles ligger blødende på bakken. Mine sår vil liksom ikke gro. Men ingen kan se hvor mye jeg blør. Og ingen kan se hvor tung bagasjen jeg har med meg er. For jeg skjuler selvsagt mine sår. Man er jo opplært. Og holder hvor mye jeg er skadet for meg selv. Jeg tar på meg smilet og latesomomalterbra-maska mi og går ut i verden.
Men alt er jo ikke bra og det er så mye jeg vil dele så mye jeg vil fortelle. Men ordene er ikke mine. De kommer ikke ut av munnen min. Fordi de er for stygge og for skumle. Og jeg eier ikke ordene. For jeg skal jo ikke si noe. Jeg er da opplært. Og om jeg forsøker, kan jeg allikevel ikke, fordi ordene mine, de har rømt sin vei. Men jeg prøver å finne dem. Så lytt nøye når de kommer, de kan lett forsvinne igjen.
Men jeg har lett for å gjemme meg alene. Finne skjulested. For jeg kan å gjemme meg. De små kan å gjemme seg. Men i motsetning til meg vet de små at det er en dårlig strategi, for de ble jo alltid funnet. Men jeg, jeg ønsker kanskje å bli funnet. Men nå skjer det aldri.
Sjelen min er så skjør. Jeg ville så gjerne vært hel.
Jeg hører mine egne skritt, men kan ikke se hvor de går. Jeg kan ikke finne døren jeg må igjennom for å bli fri. Jeg føler meg skitten, så hva skal jeg gjøre for å vaske sjelen min ren? For å bli kvitt lenkene jeg henger fast i?? Finnes det noen som forstår. Så gjerne vil jeg at noen skal si at de forstår. Men da må de forstå, for jeg merker jo om det bare er ord.
Alt er ikke som man tror her i verden. Og temmelig ofte er ikke ting som jeg tror. Iskalde løgner forvirrer meg. Jeg skjønner ikke livets mening. Og skammen kan true med å drepe meg. Så hva skal jeg gjøre for å bli ren? Ikke snakk om himmelen, for jeg slipper nok aldri inn. For denne engelen er forvist fra lyset og ned til natten. Ikke gråt for meg, for det finnes uansett ingen vei å snu. Og jeg er uansett ikke verdt dine tårer.
Jeg kan ikke se gjennom veggene, ser ikke hvor stien min går. Jeg vet ikke om jeg tør å gå videre, men det er ingen vei tilbake. For de sier at eneste veien er igjennom.
Og det er så mye av livet jeg ikke skjønner. For hvordan kan man få blomster til å gro her hvor det er så kaldt? Eller å mate småfuglene som ikke tør komme meg nær? Slike små ting andre skjønner, slike enkle ting.Og hvordan i all verden skal jeg tro på kjærligheten?? Den er ikke-eksisterende i en kald verden. Selv om jeg tror på kjærligheten mellom foreldre og barn. For kjærligheten til mine barn er sterk.
Og hvordan kan jeg glemme det som ikke ville vært så vondt, om det ikke hadde vært så ugjenkallelig sant? Og fordi det stadig slår meg i ansiktet at det livet jeg holder på å pusle sammen er så sant, blir håpløsheten så stor.
Jeg vet at det er sånn som skjer. for det skjer fremdeles hver dag. Og kanskje burde jeg ikke tenke på det mer. Men hvordan kan jeg la være? For eneste veien ut, er igjennom. Og jeg trenger å høre noen si at også dette skal bli bra en dag.
Jeg vet at det er så tøft fordi jeg ikke kan forstå. for hvordan kan jeg forstå? Man kan ikke forstå som barn den voksnes svik. Og barna i meg kan overhodet ikke forstå hvorfor. Ja, ikke meg heller. Og jeg vet vel at en dag vil det, om jeg husker, bare være vagt. Men det kjennes alt for lenge til. Og jeg trenger fremdeles at noen kan si meg at denne kampen vil gå over. Og at jeg da står igjen som vinneren.
Jeg sitter her og prøver å styre skuta mi inn i trygge farvann. Og omsider har jeg forstått at det var galt å legge fra land. Men jeg finner ikke tilbake til havn. For det er ikke jeg som styrer bølgene, det er de som eier meg. Og jeg synker, men prøver å snu for å finne en annen vei.
Jeg trenger å få fortalt mine historier til de som tror meg, men jeg kan ikke fortelle så lenge stormen overdøver min stemme og ordene mine drukner i vannet. eller flyr av sted med vinden.
Og jeg kan lappe og dekke over. Jeg kan plukke biter fra alt som er knust. Men jeg kan ikke redde meg selv, hvis bølgene blir for store og slår overbord. Så det er alltid fare for at jeg drukner i dette livet.
Jeg har prøvd gang på gang å være så modig som jeg kan. Rodd meg frem i uvær og i storm. Prøvd gang på gang å få skuta inn til havn. Så kan noen si meg hvor jeg nå skal dra?? Nå når dagen legger ifra?? Kanskje trenger jeg noen som kan redde meg.
For hvordan kan jeg tro at jeg skal klare dette her?? Hvordan skal noen tro at jeg kan klare dette her? Helt alene på det store livshavet.. Hvordan kunne alt bli så forferdelig feil? På et vis føler jeg at jeg ikke hører hjemme noe sted..
Skyggene fra fortiden legger seg over meg. Men de skyggene, skyggene av alt jeg ikke forstår, gir også håp for det må være lys for å få skygge. Så en dag kan jeg kanskje tråkke ut av skyggene og inn i lyset.
Så det finnes håp, mitt i alt det håpløse er det små lommer av håp.
En dag vil kanskje stormen stilne av og jeg kan se tiden gå sakte videre. En dag skal jeg klare alt. Bare vent. Jeg kan klare det. En dag. Det vil nok ta tid. Men en dag er jeg der.

Advertisements

Single Post Navigation

2 thoughts on “Nye tanker

  1. Du er ikke alene om å grue deg til jula. Jeg har ikke orket å tenkt på jula i år selv om den har streifet hodet mitt flere ganger som en skygge fra en annen verden. Jeg har ikke gjort noe i leiligheten min til jul. Ikke har jeg vasket. Jeg orker ikke. Hvorfor skal jeg når jeg ikke liker jula.

    Jeg forstår deg så godt vennen. Sender gode tanker i natten ❤

  2. Håper du finner litt kjærlighet og varme selv om du gruer deg til den tiden vi står foran.

    Du beskriver ting så vakkert, så reflektert og billedlig. Jeg skjønner hva du mener og får nesten litt frysninger av noen av «bildene» du bruker i skrivinga di.

    Dessverre må man ofte ta mange omveier før man finner «riktig» retning. Men det definerer jo også hvem du er og hvilke kamper du kjemper.

    Sender en varm klem
    (Hvis du vil ha den)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: