livetogkampen

En dag

Du tråkker til stadighet igjennom drømmene mine, setter meg tilbake til en gammel tid. Du gjør  meg ute av stand til å se at det er 2012 nå, og at jeg er blitt voksen. For hvordan kan jeg skjønne det?? Når du engang rev meg fra hverandre og gjorde meg splittet og delt?? Når små barnedeler enda henger igjen i barndommen, og frykter deg, selv om du for lengst er død og borte?? Når marerittene skremmer meg, og flasback’ene rir meg slik det at kjennes ut som dengang da, både med følelsene og rent fysisk?? Hvordan skal jeg i slike øyeblikk forstå at jeg er voksen?? Når selv den voksne delen av meg har problemer med å forstå at vi har en voksen kropp?? Så vanskelig har du gjort det, at selv den «bevisste» delen av meg, hoveddelen, er mye barn enda… Selv om jeg prøver intenst å være voksen nok… Men å bli revet fra hverandre slik at sjelen og minnene blir delt opp i små deler, det gjør verden mye vanskeligere enn den burde være.
Jeg ble født som et uskyldig barn.. Et lite barn.. Men du brukte meg som ditt leketøy, og jeg ble ikke lenger en, men mange. Jeg var et barn, en brikke i et spill. En brikke i ditt spill, din syke lek. Og spillet hadde voksne regler, som gjorde barnet meg ute av stand til å vinne.
Og kroppen min og følelsene mine kjenner enda etterdønningene av dette spillet ditt. De små delene i meg spiller fremdeles dette spillet. Fordi de ikke kan forstå at vi kan stoppe å spille det nå. Fordi jeg ikke helt forstår det selv heller..
Så jeg gråter i natten, hver gang jeg kommer over spor etter deg. Hver gang du merkes i meg. For det er jeg som må leve med smerten fra det som engang var.
Hvorfor ble mitt liv slik som dette?? Hvorfor måtte du gjøre meg så vondt?? Hvorfor var jeg så totalt verdiløs for deg?? Eller hvorfor var jeg kun av verdi ut ifra hva DU kunne bruke meg til??
Kan du fortelle meg hvor lenge siden det er siden jeg har vært fri?? Og hvor lenge vil det vare før jeg nå kan bli fri??
Du var mitt mareritt da du levde, og enda er du like virkelig for meg. Enda er marerittet like stort og vondt, inn i mitt voksen liv.
Så om jeg ble født til verden som et lite uskyldig barn, som en liten Guds engel, ville skjebnen at jeg ble en engel falt ned fra nåden. Så jeg er en engel med brukne vinger, en engel i mørket, holdt borte fra lyset. Jeg er en engel som tilhører natten..
En engel med brukne vinger, som sitter alene med mine tårer. Jeg trenger  tid for å gråte,  tid for å sørge.. Og det er en ganske ensom prosess å skulle konfrontere alle mine spøkelser fra fortiden. De er alle skapt av deg. Du brøt ned sjelen min, skadet meg for livet. Gav meg aldri sjansen til å vokse og gro til det jeg skulle ha blitt. Jeg blir fremdeles holdt nede av ondskapen din, den forgifter mine netter og ødelegger mine dager. All denne smerten og sorgen min er en tung sekk å bære med seg. Selv om du for lengst er død, kan jeg aldri få hvile..
Ofte hater jeg meg selv. Fordi jeg ikke kan legge fortiden bak meg. Og jeg hater meg selv når jeg så merkbart er delt i mange delbiter. Og så hater jeg meg selv fordi jeg svikter barna i meg gang på gang. Jeg hater meg selv fordi skylden kjennes ut til å ligge på meg og skammen blir for stor. Byrden av alt dette er ofte på grensen til for tung å bære.
Men jeg tar på meg masken for verden, og selv om den har sprekker, kan de ikke se helt igjennom den. Så jeg smiler. Like falskt som livet mitt er.
Jeg lurer på om det finnes en Gud.. Og tror at om denne Gud finnes, og han titter ned på denne gale verdenen, har han for lenge siden sluttet å bry seg. Så om jeg da engang var født som hans barn, som hans engel, er jeg nå overlatt til meg selv. Til å kjempe på egenhånd. Og er for alltid dømt til å tape kampen. Kampen mot meg selv. For jeg kjemper alltid mot meg selv. Og mot seg selv kan ingen vinne.

Men.. Selv en engel med brukne vinger, kan alltid huske hvordan det var å fly. Og vil alltid lengte mot himmelen.
Så i denne merkelige verden, der ondskap sloss for sin plass, og vinner.. Er det en ting ingen kan ta ifra meg. Lengselen etter et fritt liv, etter å bli fri fra disse lenkene fra min fortids spøkelser. Lengselen etter godhet.
For midt i redselen hungrer barnet etter omsorg, etter å bli holdt rundt. Å få bli strøket over håret eller ryggen. Etter å få være trygg.

Og jeg vet jeg ikke er svak. Jeg vet jeg er tøff som få. I mitt hjerte brenner en ild som skal holde meg levende. Fremdeles klar for å kjempe.
Jeg lengter etter fred. Og en dag skal jeg komme dit. En dag vil min belønning være frihet.

Advertisements

Single Post Navigation

8 thoughts on “En dag

  1. Sterkt å lese. Synes du er sterk! Samtidig som jeg forstår din smerte nå. Skulle ønske jeg kunne ta litt av din smerte! Men jeg deler ditt håp om engang å få et bedre liv! Stor klem til deg ❤

  2. sterkt å lese!
    klem ❤

  3. destgirl on said:

    Uff det er mye ondskap i verden og mennesker og så mye de ødelegger for uskyldige barna, de tar til og med skyldigheten, skammen og selvhat. Så vondt å lese det du har måtte gå gjennom, ingen skulle ha oppleve det, og det var aldri din skyld <3<3<3

    legger igjen gode klemmer og gode tanker om en fremtid som du fortjener, en fremtid som gir deg smil, lykke og trygghet, men også rettferdighet.<3<3<3

  4. Tom for ord, så legger igjen en klem og to ❤ ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: