livetogkampen

Et bittelite utdrag av mailen jeg sendte til nattevakta «mi»

Tida etter pusterommet har vært enormt tøff. Det ble et mye tøffere opphold enn jeg hadde tenkt meg på forhånd, timene nede til Ane satte igang mye i meg i forhold til smådelene. Og jeg er enda mer oppmerksom på dem enn tidligere. Også noen nye deler er dukket opp. Av og til ønsker jeg at jeg aldri hadde blitt oppmerksom på dem. At de bare hadde fortsatt å ta over uten at jeg hadde vært klar over det, uten annet enn at jeg mistet tid. Det var faktisk enklere da jeg bare ikke skjønte hvorfor tida forsvant fra meg. Nå derimot vet jeg at om tida forsvinner har ofte Thea eller Svea vært fremme. Er det Thea merker jeg det ofte også på kroppen. Hun har forskjellige måter å selvskade på.
Kanskje er det enda verre når de små tar over. Da er jeg som regel bevisst det som skjer, uten å ha det minste kontroll. Og det er IKKE lett å være baksetepassasjer når de små skal putte fingeren i munnen og kose med kaninen. Og når de i tillegg driter i at det er folk rundt. (Altså du er med som 38-åring og har absolutt ikke kontroll på om du skal sutte på finger’n, og det er faktisk litt kjipt…) I tillegg er det et praktisk problem at den ene skal sutte på pekefingern og den andre på tommelen, de deler tross alt kropp…De er ikke fullt så ille ute blant folk hjemme, men så er jeg heller ikke mye ute, siden de er mye fremtredende.. Men jeg synes det er ille også når jeg er på Betania…

Jeg prøver å finne noen lommer der det er forholdsvis greit å være… Som da vi var på sansehuset i to netter nå. Det er greit å være sammen med Christina, hun takler både de små, og de tårene som til stadighet dukker opp nå for tiden. Og så fikk jeg noen klemmer ❤ Jeg maser visst fælt om klemmer når jeg er innom Betania, og det er like mye mitt eget behov som de delene sitt.. Jeg klemmer ikke mye til vanlig. Det er få folk som er trygge nok til å klemme, og gutta vil ikke klemme. Dessuten er det ikke bare klemmen, det er omsorgen i klemmen som er poenget, og behovet. Omsorgsbehovet til de små, og da også til meg er merkverdig stort… Nesten så det skremmer meg.. Og hjemme er det egentlig ingen…
Den store verden er ikke trygg. Mennesker er en skremmende rase….
Jeg synes også det er noe skremmende at den absolutt eneste plassen i verden jeg kjenner meg noenlunde trygg er på Betania. Det eneste trygge stedet som overhodet finnes.. Og også den tryggheten er skjør. Vi venter på at den skal falle.

Advertisements

Single Post Navigation

2 thoughts on “Et bittelite utdrag av mailen jeg sendte til nattevakta «mi»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: