livetogkampen

Natt-turen til Midtsand..

Jeg lovte vel at jeg skulle lage eget innlegg på turen til meg og Christina, så får vel gjøre det nå =)

Det var altså på Søndag, da vi begge var så dissosiative tidligere på dagen. Vi bestemte oss plutselig for at vi skulle gå en tur, en liten tur altså, sånn kvart over elleve på kvelden.. Bente og Ellen var nattevakter, og vi fikk varsla dem.Egentlig gikk vi tur fordi vi trengte å komme bort litt. Været var sånn passe kjølig og det var fint å gå i..

Så når vi kommer ut døra lurer vi jo litt på hvor vi skal ta turen da.. Vi skal jo bare ta en «liten» tur..

«Skal vi gå langs veien da?» Sier Christina.. «Ja ja» sier jeg «Det kan vi».. Vel kommet ned på fortauet kommer det fra Christina «Skal vi gå til Midtsand, da??» «Ja, DET gjør vi» Kommer det fra meg, selv om jeg har gått turen før, riktignok i dissosiert tilstand, og VET hvor dryg den er på tilbakeveien (DA var jeg nemlig IKKE dissosiert..)

Men som sagt, så gjort. Vi legger i vei i fint driv, og turen går lett.. Snakker om at dette er en passende tur, og hvor godt det er å gå tur.. Friskt i sånt kjølig vær..

Når vi kommer til Storsand camping gjør vi første tabben, og velger å gå via campingen, fremfor å krysse over på hovedveien og følge fortauet…

Et stykke ned på campingen ble det jo mørkere, og vi visste absolutt ikke helt hvor vi skulle gå.. Omtrent samtidig med at Christina blir skremt av lyder i ei hytte, tror jeg det kommer bil… Så jeg sier til Christina; «det kommer bil» Og hu hyler til (Vi har allerede skremt oss selv opp med alt slags farlige folk som kan komme, og pekt ut merkelig oppførsel på enkelte kjøretøy) Heldigvis hylte hun ikke så høyt at de i hytta kom ut, og heldigvis var det bare toget som hadde så sterke lys at det virket som om en bil kom den veien vi gikk…

Vi visste ikke helt hvor vi skulle gå, men visste det skulle finnes et hull i et gjerde noe sted.. Bare at vi ikke fant det, så vi rota oss ned gjennom noen hus og gjennom et par innkjørsler/tun.. På det siste sto det så mye skrammel, og må huske at vi for lengst hadde skremt hverandre, at jeg begynte å tenke på Wrong Turn, og lignende grøsserfilmer.. Jeg SA ingenting til Christina, men etterpå viste det seg jo at hun hadde tenkt på slike skumle filmer hun også..

Etter det siste huset, kom vi oss gjennom et skogholt og gjennom et industriområde.. Jeg presterte å ta rundt ei brennesle og det gjør faktisk litt vondt enda.. Fra det industriområdet var det strake veien bort til Midtsand.. Men da var vi begge alt så slitne, ikke minst i hodet, at vi nok var litt dissosiative begge to…

Og hallusinerte.. «Veien bølger seg, Christina.. Jeg kan jo ikke gå på en sånn vei..» «Neida, veien går der den går den» sier hun.. Skikkelig på nett begge to..

Vi bestemte oss for å gå fortauet tilbake for der var det i det minste skikkelig opplyst. MEN vi torde ikke gå undergangen for å komme dit, så vi ventet til vi kom til et sted der gjerdet mot tog-skinnene var lavt nok og klatra over.. Begynte selvsagt straks å fundere på om det kunne komme et tog nå, og hva de ville sagt om vi hadde blitt overkjørt av toget.. Skremte oss selvsagt til å styrte over og opp skråningen for så og over hovedveien og trygt på fortauet…

Allerede da ante jeg at veien hjem ble lang nok, men vi holdt da motet oppe med at vi trøstet oss med at vi snart er ferdig med denne biten av veien og kommer ned på veien som går mot Betania.. Og det var vi jo.. Men pokker så dryg den var den andre veien, da.. =(

Da vi endelig kom så langt at vi så kirka, kunne vi ikke forstå at veien overhodet forandret seg.. vi kom liksom ikke fremover, iallefall kom hverken kirka eller skiltene noe nærmere.. Så da ble det i all galgenhumor og litt småalvor også, litt spøkt med at » Enn om vi faktisk er drept og bare er gjenferd som går og går og ikke kommer noe sted??» (Ja, vi HAR sett for mange grøssere..) Omsider nærmet vi oss da alikevel… Men vi holdt fremdeles litt fast på den tanken, «Enn om det faktisk er sånn, og ingen SER oss når vi kommer tilbake….??» Og så lurte vi litt på om de ikke skulle begynne og savne oss også da, når klokka var nesten kvart over ett og vi hadde vært borte i to timer..

Nesten vel fremme ville vi unngå hovedbakken opp, for den er uansett den verste bakken i verden, selv om du har gått dobbelt så lange og dobbelt så bratte bakker.. Så vi gikk opp andre bakken forbi husene der… Og noe fjerne var vi, så da jeg så en fyr stå utenfor et hus og stirre i veggen stoppa jeg bare og ble stående å se, og skvetter i av at Christina hyler for hun hadde fulgt blikket mitt, og oppdaget fyren… «Så sa du ingenting, og bare STO der» var kommentaren hennes etterpå…

Så kom vi oss opp siste biten, og fikk bekreftet at vi kunne sees da ei fra ti-ukers gruppa vinka til oss fra rommet sitt.. Satte oss bare ute så Christina fikk tatt en røyk.. OG det føltes akkurat da VELDIG godt ut at Bente kom ut og sa at hun hadde lurt på hvor det var blitt av oss, og at hun hadde begynt å savne oss..

Vi kommer nok aldri til å ta den turen så seint mer, og heller aldri på en dag da vi begge har vært i så dårlig form…

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: