livetogkampen

Uten forsvar

Dette er iallefall ikke dagen min… Jeg er skitsliten.. Og idag har jeg ikke maktet å ta meg sammen så veldig. Har jo gutta, men idag har det blitt ufrivillig sløvedag hjemme på oss alle. Jeg har hatt flash i våken tilstand. Og jeg har dissosiert masse. Som yngste sier: Det er creepy… Creepy når jeg bare stirrer i lufta eller ser undrende på dem når de snakker til meg, fordi jeg slett ikke aner hvem de er eller hvor jeg er..

De klarer å få meg ut av det riktignok, men det er ikke trivelig.. Og idag har det skjedd igjen og igjen.. Jeg har avvekslet med å krype under kuledyna, for å la tyngden av den holde meg litt mer på plass.. Det fungerer delvis…

Nei, idag har det ikke vært greit å være hverken barn eller mamma…

Ikke vet jeg helt hva jeg skal gjøre med det heller.. Jeg får ikke til å hindre det.. Alle de metodene som har brukt å fungere er visst verdiløse idag.

Jeg tror rett og slett det blir tidlig kveld, jeg.. Men det er jo også skummelt å sove.. Spesielt når jeg er sånn. Blir gjerne ikke god natta da..
Jeg vet ikke jeg.. Kjenner jeg er drittfortvila. Tårene jeg ikke kan gråte presser på. Men «noen» er der og stopper dem. Noen har full kontroll på tårene. For tårer er farlig. Tårer skaper mer smerte. Og tårer medfører straff. Det kan man ikke gi slipp på enda. Så jeg får ikke gråte. Selv om de presser på.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler meg rett og slett hudløs. Naken og sårbar. Selvskaderen er tett på, og trangen er enorm. Klarer jeg å stå imot nå, er det en bragd de færreste aner hva koster…

Trøsten er at jeg har plass på Betania når gutta har dratt. Femtende august drar jeg dit. Det måtte jeg ordne for at jeg skulle kunne samle meg etterpå. Og heldigvis skjønte de at det var nødvendig.

Jeg ser frem til det. Akkurat nå kjennes det ut som jeg skulle vært der hele livet. Og akkurat nå kjennes det ut som om jeg ikke kommer til å bevege meg fra området mens jeg er der. Er det som nå, blir det sikkert ikke å ta imot besøk heller, men det kan jo bedre seg. For det ER litt vanskelig å forholde seg til de utenfor når du er på Betania.. Det er anderledes med de som «hører» til der… Om de kommer på besøk, så er det liksom mennesker som kan og skjønner..

Men om formen bedrer seg, som den jo gjerne gjør etter noen dager der, stiller det seg anderledes, selvsagt =)

Men nå, nå er jeg ikke meg selv helt.. Skal krype under kuledyna igjen. «Noen» gråter etter kaninen så skal gå å finne den også…

Advertisements

Single Post Navigation

2 thoughts on “Uten forsvar

  1. Synnøve on said:

    Hei!
    Så trasig og vondt du har det. jeg håper du fikk sovet litt i natt og at dagen her kan bli litt bedre en i går.
    Klem Synnøve

    • Jeg vet ikke om jeg vil si det akkurat sånn.. Men akkurat igår var det trasig, ja… Det er mest fortvilt når ingenting virker, og dissosiasjonen ødelegger hele dagen…
      Og det er vondt når man flasher og skillet mellom der og da og her og nå ikke finnes…

      Det ble litt søvn, og det ER bedre i dag. Takk og lov

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: