livetogkampen

Jadda

Gutta mine kom igår ❤ Jeg henger foreløpig med, selv om jeg ikke nødvendigvis gjør det enkelt for meg selv heller. Eldstemann har overnattingsbesøk fra telemark, siden jeg tydeligvis hadde lovt han at det var greit i et overmodig øyeblikk. Det kunne jo fort gått helt galt, men det går faktisk helt ok, og er iallefall ikke utløsende til noen dissosiasjon… Jeg har ikke dissosiert veldig mye heller, litare når jeg blir sliten.

Midterstemann hadde vondt i kneet etter Norway-cup. I natt var det så vondt at han gråt, og det gjør han absolutt aldri, selv ikke da han brakk armen gråt han, så idag var vi hos legen. Så han fikk utskrevet noen sterke smertestillende og beskjed om å bruke ibux-gel itillegg. Og han skulle bruke krykker. Heldigvis hadde vi et par krykker stående fra før.

Ellers tagg gutta seg til middag hos mormora idag, og det er der dette med å ikke gjøre det enkelt for seg selv kommer inn… For det er jo greit å slippe å lage middag til en hel bøling. Og det frister å kunne ha et godt nett på dataen. For hjemme fungerer ikke nettet så godt akkurat nå.
MEN… Jeg faller jo litt i staver når jeg er her… Evig mas og jeg kjenner jeg har lyst til å falle ut, eller JEG har jo IKKE lyst, men det føles som om det lett kan skje. Og mor mi skjønner jo ikke klar tale engang når jeg prøver å varsle at det er nok småprat om ting som ikke engang omhandler meg, og som hun like gjerne kan spørre den det gjelder, nemlig eldste.. Nok blir det nemlig fordi det blir for mye til hodet mitt. ALT for mye til hodet mitt.

Småungene i meg er også ambivalent angående min mor. Jeg var jo her en hel uke nesten fordi de små heller ikke ville hjem, det låste seg helt da også.. For der er de ikke trygge på HUSET.. Her er de ikke trygge på min MOR… Helt sikkert fordi jeg ble så sviktet da det gjaldt.

I morgen kommer visst min far, og det liker de heller ikke. Og når han i tillegg skal ha med min mor, ja da er jeg redd det kan skjære seg. Jeg har bedd om at han må ha med samboeren sin, som mine små er trygge på, men siden han ikke kan forstå dette med deler og dissosiering, skjønner han vel ikke hvorfor liksom. Og av en eller annen merkeliog grunn virker det som om han alltid er lite villg til å ha med seg samboeren sin, han tar heller med seg min mor, enda han vet om mitt anstrengte forhold til henne.

Jeg får vel gjerne advare de minste om at det sikkert kommer til å skjære seg, så blir det vel en løsning. De skjønner såvidt det dissosiative. Og de kan ofte se det også.

Det skal virkelig ikke være enkelt… Men er på et vis glad for at ungene har fått full innføring i ting da… Eldstemann har lest litt i bloggen også, riktignok ikke med min velsignelse, men det er sikkert min feil.. At han har funnet den iallefall. Men han tåler det, da.. De små, derimot… De trenger ikke få det annet enn slik jeg forteller dem det der og da.. Og slik faren forteller dem det..

Jadda… Må vel dra hjem med dem nå, siden de små er i opprør på innsiden her og jeg vil helst kjøre hjem som meg, og ikke som en opprørt fem-åring…

Advertisements

Single Post Navigation

4 thoughts on “Jadda

  1. <3<3<3 be om å få komme på pusterommet <3<3<3

  2. Jeg synes det er utrolig sterkt at du har klart å snakke med ungene om lidelsen din, her er det stikk motsatt: skjerme skjerme skjule skjule.
    Hvor gamle er de minste, og hvordan tar de det?
    *klem*

    • De er ikke så små lenger, de er tretten og femten, og de tar det veldig bra. Unger merker jo at noe er galt, og psykologen min på Betania mente vi skulle bruke helt rene ord..

      Klem til deg også <3<3<3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: