livetogkampen

02082012

Hodet mitt er en merkelig konstellasjon.. I det ene øyeblikket er jeg helt på topp og alt er ekstremt bra, i det neste er jeg helt nede og har egentlig lyst til å rømme fra alt. I tillegg sliter jeg med smådeler som er ekstremt tilstede oppe under huden på meg, uten at de ser ut til å ville komme så tett opp at de vil ta over (Heldigvis).. Men jeg har de smås utrygghet, og usikkerhet med meg hele tiden.. Og jeg kjenner stadig på deres behov for trygghet.. Jeg prøver stadig å å trygge dem, og av og til hjelper det. Men så er det det lille fenomenet at det ikke bare er de små som har behov for trygghet, jeg savner og jeg trenger det også som voksenperson.. Og temmelig ofte sammenfaller deres utrygghet med min egen, og da kan ikke jeg trygge dem..

Det er nesten det samme med omsorg.. Ikke bare skal jeg være omsorgsperson for mine egne gutter, men jeg skal også være omsorgsperson for mine indre smådeler… Og midt i det hele lengter også den voksne etter den omsorgen den trenger… Og som er vanskelig å få, fordi det i hverdagen ikke finnes noen som kan gi meg nettopp det..

Men i det minste har jeg klart å føle den omsorgen for de små i meg nå. Jeg har fratatt den lille meg skylden. Og det var noe jeg strevde fælt med under oppholdet på Betania. På et vis føles det veldig godt å ha fratatt den lille skyld. Skylden er lagt på den som fortjener det.. Men skammen, den strever jeg enda med. Selv om det ikke bør være sånn.

Gutta mine kommer allerede idag. Jeg gleder meg til de kommer. Men jeg er også skeptisk. Fordi jeg vet det er så lite som skal til før jeg tipper over. Og det er ikke så veldig bra å bli disossiativ. Ikke når jeg blir sånn helt fjern, uten at smådelene tar over. Det er den disossiative delen ungene har sett mest. De har sjelden sett noen tatt over for meg, og da stort sett en annen velfungerende voksendel, så da fungerer det stort sett greit for DEM, men ikke for meg. Den voksendelen setter lite grenser, så da skjærer det seg innimellom.. Og de har sikkert også sett glimt av den lille, tenåringen og iallefall ti-åringen. Den lille blir så fortvilet om de tuller med kosedyrene, særlig kaninen.

Den kaninen har forresten vært til stor hjelp når jeg skal sove.. Det er de to minste i meg den roer ned, og det er de to som stort sett har boikottet søvn. Så jeg sovner med den i armene, og våkner også stort sett med den trygt klemt inntil meg.. Den er igrunnen gull verdt. Men gutta mine kan ikke la være å rappe den for å terge meg, de skjønner jo ikke helt at det da er en fem-åring de erter. Full uro i det indre… Men de har så smått begynt å skjønne litt, jeg prøver å forklare dem det i lettforståelige vendinger.. Men det er litt vanskelig å gjøre det lett forståelig…

Jeg er veldig innstillt på å gjøre det så greit som mulig all den tiden ungene er hos meg,, og jeg håper jeg kan holde meg selv sammen hele tiden. Så får jeg ta det som det kommer etterpå, da … Får håpe på en pusteromsrunde om knekken blir for stor…

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: