livetogkampen

Bah…..

Sitter enda innpå til mamma jeg. Alt har låst seg, og jeg klarer absolutt ikke dra hjem. Guttungen er ikke kommet fra byen enda, og jeg drar iallefall ikke før han kommer hjem.

Jeg kjenner at det er destruktivt å være her. For å være sammen min mor er ikke bra for meg, det trigger mange vonde følelser, og jeg faller inn i dårlige mønster. Destruktive, gamle mønster.

Men, jeg  har fått fullstendig angst for å dra hjem. Klarer rett og slett ikke tanken på det heller. Skjønner ikke hva det er som rir meg, eller rettere sagt to av de små, som nå har helt panikk hver gang tanken på å dra hjem kommer opp. Så vi venter på eldste, så jeg slipper å være alene i huset.

Alt kan ha noe med at de små delene er så helt oppunder skinnet på meg hele tiden nå. Jeg kjenner stadig på disses følelser, på fem-åringens hjelpesløshet. På redselen og sårheten de bærer. Og jeg kjenner det er deres følelser, for jeg kjenner jeg blir liten som dem når jeg kjenner på det.

Behovet for omsorg er enormt, men akkurat nå er det uoppnåelig. Fem-åringer trenger trøst, et fang eller en hånd og holde i. En fem-åring trenger trygghet mest av alt, men det er ikke å oppdrive nå. Jeg klarer ikke trygge de små selv heller , for jeg er så overveldet av denne utrygghetsfølelsen selv. Og så har jeg enda ikke lært meg å gjøre akkurat det skikkelig. Selv om jeg er blitt noe bedre på innoverkommunikasjon. Akkurat nå er savnet etter personalet på Betania enormt. Savnet etter den type «voksen»omsorg skriker. Og det er sårt. For den delen av meg som er voksen, er det også litt vanskelig. Det er vanskelig å være voksen, med alle disse barnedelene inne i meg, og det er vanskelig å opprettholde den voksne delen i det hele tatt.

Jeg har jo vært mange steder de siste nesten fjorten dagene.. Hos Hilde, på tur med Toril og borte på venninnebesøk igår.. Og det har vært veldig trivelig, og veldig kost for den voksne meg. Men de små har vært mere med og mere fremme enn de noengang har vært når jeg har våget meg ut på besøk. Hos Hilde gjør det ingenting så der tenkte jeg igrunnen ikke så mye over det. Men jeg merket det endel igår, og jeg merket det definitivt på turen med Toril. Og jeg har bestemt meg for at det bare må få være sånn, for ellers kan jeg ikke på besøk nå. Men jeg syns det er vanskelig.

Heime i barndomshjemmet mitt er det ikke mulig å få den omsorgen jeg behøver heller, fordi jeg aldri har hatt det i forholdet til min mor. Jeg har aldri hatt den trygghetenn der. Men av en eller annen grunn er de små delene akkurat nå tryggere her enn hjemme. Spesielt på rommet der jeg sover, som tidligere var mitt rom. Nå var ikke det tryggeste stedet i verden da jeg var barn, men om natta var det alltid en trygg plass…

Og jeg disossierer masse, også uten at noen av delene er fremme og tar over. Sklir inn og ut av denne virkeligheten og over i en annen virkelighet. Jeg strever også fremdeles om natten. Ekstra mye nå. Mye flashbacks og mareritt-lignende virkelighetsdrømmer.. Fantomsmertene herjer uten at jeg kan dele det med noen, uten at jeg kan få trøst for det.

Huff, dette er vanskelig. Jeg har lyst til å gi meg over…

Sommerfuglen er på nytt tegnet på armen. Bare med vanlig penn i mangel av de fargepennene jeg vanligvis bruker… Ikke at den hjelper stort.. Men vi får se hvor det bærer av sted.

 

 

 

Advertisements

Single Post Navigation

9 thoughts on “Bah…..

  1. Huff, dette høres ikke godt ut.
    Hold ut kjære deg ❤

    Et tips: lukk øynene, se deg som voksen og se deg som bitte liten (den delen som er lengst fremme)
    Så ser du for deg at voksne deg åpner armene, så den lille kan komme opp i armene dine. Gi henne en god klem, send henne kjærlighet, si til henne hvor god hun er. Siden alle er deg, så kan dette gjøre underverker. Si til henne at hun er trygg. (for det er hun jo)
    Jeg har selv gjort dette før, og det hjalp ❤

    Klemmer til alle deg ❤
    dere er nydelige ALLE sammen ❤

    • Nei, det er ikke så godt…

      Jo, jeg har prøvd den metoden, med hell noen ganger før ❤

      Dessverre feilet det denne gangen.. Du skjønner, det er vanskelig å fortelle en liten en at hun er trygg, når jeg faktisk ikke tror på det som voksen… Jeg tror ikke på tryggheten akkurat nå… Og da er det vanskelig å formidle det til lille-meg også….

      Det er komplekst dette.. For alt er meg, men selv ikke den voksne meg har den viten som fornuften mener jeg skal ha…

      Jaja, det må jo komme bedre dager… <3<3<3

      Klmme på deg også, søte du <3<3<3

  2. Huff, kanskje du burde ringt betania og kommet inn der igjen nå? Alt er jo helt oppe nå, og det blir vel itte bedre av å vente? Kan itte gutta dine være hos andre de dagene? Nå var du jo godt i gang, så bedre å fortsette på det videre? Er jo investering i framtida til både deg og gutta det! Skjønner jo at du itte er trygg «heme» hvis det er der du bodde når alt skjedde.. masse klemmer til deg, du er sterkeste personen je kjenner. Du er en overlever ❤

    • Jeg burde det, Nina.. Jeg vet det så vel… Men nå velger jeg å være «slem» med meg selv, og å gjøre det som andre forventer av meg. Også for de to minste guttene sin skyld. For de vil så gjerne være hos meg, og jeg vet de trenger meg. Og denne gangen klarer jeg ikke å skuffe dem. Så jeg skal klare de dagene.. Så får jeg heller ta knekken etterpå…
      Men jeg har vel og merke enda ikke klart å dra hjem. Eldste kom hjem med masse kompiser seint i kveld, så jeg skal dra etter dem i morgen. Må få rydda noe hjemme også.
      Men mulig jeg drar tilbake hit, siden han har tenkt å ha festligheter hjemme, og det tror jeg knapt jeg takler, altså…

      • Unga dine trenger der etterpå. Når du har kommet deg opp igjen. Om de blir litt skuffet akkurat nå, så er de så store at de skjønner at du blir bedre etterhvert. Hadde det vært min eldste som hadde dratt huset fullt med folk når je egentlig hadde trengt ro, så hadde je jaget de ut.. og tru meg, ,, je har omtrent kjeppjaget hele nabolaget heme fordi je «bare» har hatt vondt i hodet. .. de kommer att siden når ting har roet seg. .. naboene er fortsatt itte redde for meg. .. du trenger itte, en haug ekstra tenåringer til å mase rundt huggu

      • Vet du har rett… Men tar det som det kommer.. Jeg vet de minste også er så store at de skjønner masse… Men så er det alikevel grenser for hva de skjønner… Og de er allerede blitt så mye skuffet. Så når jeg vet jeg antagelig klarer å holde meg sammen akkurat de dagene, så tar jeg heller en styggsmell etterpå. Jeg stikker hit, tenker jeg, når eldste drar heim folk… Bare folk jeg vet hvem er imorgen tror jeg, så jeg hadde sikkert kunne vært der… Men så er det det der med at jeg egentlig ikke vil være hjemme, da…

      • Du trenger itte være slem mot deg sjøl. . Du har vært det lenge nok. Nå må du tenke mer på deg sjøl

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: