livetogkampen

Å være hjemme..

Nå har jeg vært hjemme en stund. Det er tre uker siden jeg var ferdig på Betania, fjorten dager av dem har jeg vært hjemme.

Formen min varierer veldig. Jeg er oftere på bunnen av dalbanen enn jeg er på toppen. Til gjengjeld setter jeg umåtelig stor pris på de dagene jeg er noenlunde på topp. Og det å ha vært på besøk fire ganger på fjorten dager er ikke så ille til å være meg. Når jeg har fått fikset bilen min, skal det nok bli mere også, må iallefall utnytte de bra dagene…

Og over helga nå skal jeg treffe engelen min, og lillejenta hennes ❤ Det gleder jeg meg masse til ❤ Da blir det vel en tur til lekeland på Tiller også, tenker jeg. Moro for barnet, og moro for oss voksne <3<3

Og så blir det kanskje en tur til Hilde og Skarsøya igjen, hvis det passer for Hilde ❤ Og der er LUDO-gutten også<3 Tror den hunden har redda meg flere ganger. Både fra dissosiasjon og fantomsmerter.. Han er ganske enkelt utrolig <3<3

Det sies jeg har godt av å komme meg ut blant folk. Og det er sikkert helt riktig. Men det er ikke så veldig enkelt å besøke noen når du er på bunnen. For da kan jeg ikke lenger holde maska og PTSD`en tar over, eller dissosiasjonen setter inn. Det er jo ikke så veldig smart når en sitter blant andre folk, liksom. Så da er de eneste jeg kan være med, de som skjønner.. Har ikke gjort så mye om jeg er litt dissosiativ hos Hilde f.eks, eller sammen med engelen min <3<3 De kan jo dette og skjønner dette selv… =)

Kanskje blir det en tur til Sverige sammen med gutta mine også. Vi får se når de er tilbake fra Norway-cup ❤ Må jo prøve å kose meg sammen med dem så mye som mulig også <3<3

Joda, sommeren skal vel gå alikevel. Selv om jeg for øyeblikket stårr HELT uten hjelp i hjelpeapparatet. Jeg har gitt opp DPS og skal sette meg ned å få sendt mail til privatpraktiserende psykologer, fortrinnsvis i Trondheim. De må kunne dissosiasjon/PTSD og traumebehandling. Det må da være mulig å finne en sånn?? Meningen var å bruke helsestasjonen og helsesøster, men nå er det opprør på innsiden angående det. Så jeg kommer nok ikke til å gjøre det. De små føler seg ikke trygge der lenger, og for øyeblikket føler jeg heller ikke for å trosse dem. Men et par anbefalinger på gode traumepsykologer har jeg, så får ta kontakt med dem. Så må jeg vel ringe den psykomotoriske fysioterapeuten Nina koblet meg opp mot, eventuelt sende mail hvis jeg finner mailadressen hans..

Men alt sånt tar tid for meg. Selv om jeg vet det må gjøres, og selv om jeg vet det blir bedre for meg selv om jeg får alt på plass.. Dessverre virker hver minste ting uoverkommelig for tiden. Men jeg får ta en dag om gangen. Hvert minste museskritt er en seier ❤

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: