livetogkampen

Ikke aller beste dagen og natta…

Det er ikke spesielt enkelt å være hjemme. Noen dager er helt dritt, slik som dagen idag (Eller strengt tatt dagen igår, siden klokka er snart fem neste morgen)

Alt er jo ikke bra fordi om jeg har vært på traume… Nå er det jo satt igang en kjempejobb på innsiden. Så jeg kommer ikke hjem, så er alt solskinn og jeg skal fungere igjen, Det er ikke sånn, og det kan ikke være sånn. Det verste er egentlig forventningene rundt og også fra ungene og faren, at jeg nå skal kunne ta meg sammen og fungere NÅR DET TRENGS at jeg gjør det, som om det kan skje på kommando.. Nå er det jo sånn at jeg sikkert virker verre for dem, enn før jeg begynte på behandling. For nå holder jeg ikke på den maska, og i tillegg har jeg starta en enorm jobb. Men alt dette er jo kjempevanskelig for andre å forstå…. Så på utsiden er jeg kanskje noe verre nå.

Men egentlig så er det bare forståelsen for meg selv som har våknet. Og selv om jeg da en periode må kjempe hardere for å holde meg oppegående, er det lettere å kjempe den kampen. Fordi jeg nå vet HVA jeg kjemper mot, og hva jeg har å kjempe med. Nå skjønner jeg mangelen min på tid, men det forhindrer jo likevel ikke at jeg også nå mister tid. Nå vet jeg at det er dissosiering, og jeg dissosierer fremdeles. Jeg dissosierer jo også ved at delbiter av meg tar over, og selv om jeg nå skjønner disse småungene på innsida, forhindrer det dem jo alikevel ikke å være der… Men alt dette er garantert kjempevanskelig for andre å forstå. Jeg trenger heller ikke at de skal forstå det, men det hadde vært greit at de hadde akseptert det. Akseptert at jeg ikke fungerer hver dag, og at jeg kanskje slett ikke fungerer akkurat den dagen det TRENGS at jeg gjør det.. Jeg kan ikke bestemme det selv, hadde jeg kunnet det, hadde jeg ikke hatt behov for å være innlagt noe sted, iallefall ikke stå på venteliste for å bli innlagt på nytt.

En venn av meg skrev dette til meg på face etter at jeg hadde klaget til henne på chatten over at det var så vanskelig idag:

«Jaa, det er nok vanskelig for de å skjønne det, men jeg forstår deg i alle fall. Og det tror jeg alle de felles medutsatte vennene våre gjør og. (:
Man kan ikke forvente at alt skal gå knirkefritt når man skal jobbe med traumene. Ikke noe menneske hadde klart det! Det er en grunn til at vi har dissosiert og fortrengt, og det er at det er helt for jævlige ting vi har opplevd! Og da kan man heller ikke forvente at det skal gå problemfritt når man skal jobbe med det 24/7.
Så jeg synes du er flink jeg. Når man bearbeider traumer må man nesten bare akseptere at det går nedover før det går oppover, og du er flink som står i det. Stolt av deg. »

Og sånne ord er det nettopp jeg trenger av og til. Og hun har rett. Det MÅ gå nedover før det går oppover. Vi har da dissosiert bort store deler av vårt liv, når vi nå skal se på det, og jobber med det døgnet rundt kommer det selvsagt reaksjoner. Kropp og følelser reagerer helt uavhengig av hodet. Og jeg vet at alle mine medutsatte venner iallefall forstår..

En annen venn av meg skrev på bloggen sin idag at alt er tungt for tida, og at hun kjemper med alt hun har. Og hun skriver at det er godt at hun har mange med seg, mange venner for livet som hun har fått ved Traume på Betania, Malvik. Venner som jobber med det samme som hun selv.

Hun skriver, og jeg klipper og limer :

vi forstår hverandre så utrolig godt, å det er bare fantastisk, endelig..
ingen av de som er redde for å prate,spørre osv.. trenger heller ikke forklare alt, de FORSTÅR!
Og : Det er nettopp sånn det er. Vi forstår hverandre, helt uten ord. Vi skjønner når den andre har det vondt. Og vi tørr spørre, vi tåler hverandres historier. Vi forstår hverandres reaksjoner.
Jeg har mange venner. De har alle en plass i mitt hjerte. Men en del av de vennene jeg har fått på Traume, Betania Malvik har en helt spesiell plass i mitt hjerte. De er venner for livet. Venner jeg aldri kommer til å gi slipp på om så verden står i brann. Jeg har fått noen til også, medutsatte venner, som også har en spesiell plass i hjertet mitt.
Og så er det noen andre mennesker som forstår. De ansatte på Betania. De er englene mine, mine små-delers voksne. Jeg savner dem, jeg savner tryggheten på Betania. Jeg savner det ekstra fordi jeg ikke klarer finne tryggheten hjemme. Jeg håper jeg er blitt litt tryggere i meg selv etter neste opphold. Vi snakket litt om denne utryggheten min mens jeg var på Betania. Jeg har jo aldri klart å finne skikkelig trygghet, eneste stedet jeg har vært skikkelig trygg, det var der, og det tok også tid.
Så det er ikke bare enkelt nå. Jeg sover ikke igjen, og jeg har mistet spisemønsteret igjen. Jeg vet jeg bør spise, men klarer ikke gjøre det. Og det er da aldeles ikke bra, nå som jeg begynte å få opp forbrenningen min. De siste tre dagene har jeg spist to brødskiver. Men neida, jeg har ingen spiseforstyrrelse jeg, jeg kjenner bare ikke sult…. Men jeg skal skjerpe meg, skal prøve iallefall.
Men sånn rent bortsett fra at jeg ikke spiser, har jeg ikke SELVSKADET.. Jeg har sommerfugler på armen, men jeg har IKKE brent, eller kuttet.
Og det er jeg litt stolt av, faktisk <3<3 Kanskje det er håp likevel <3<3
Og nå har jeg sperre på å få gjort ting jeg vet jeg skal gjøre. Jeg må få den bilen min EU-godkjent, blant annet. Akkurat nå virker det jammen meg uoverkommelig.
Håper de neste dagene nå vil bringe meg troen på litt blå himmel, slik at jeg kan ha ungene snart igjen. Denne helga klarer jeg det nok ikke, men kanskje neste helg..
Og oppholdet på Betania har iallefall gitt meg tro på at jeg BLIR istand til å leve med dette. At jeg BLIR frisk igjen. Det tar TID, men det kommer til å skje.

Advertisements

Single Post Navigation

6 thoughts on “Ikke aller beste dagen og natta…

  1. innom med en gooood klem 🙂 *klems* ❤

  2. Vet du, jeg opplever akkurat det samme….! Nå har jeg vært på Psyk i to omganger, og det er akkurat som om omverdenen venter seg at _NUH!_ skal alt være tipp topp! Funksjonell og fit for fight, klar for jobb eller skolegang, fatter ikke hva som tar sånn tid??? Du har jo fått så masse hjelp nå, og så takker du oss ikke ved å bli bedre!?

    Satt på spissen, men likevel…det føles sånn, gitt…*sukk*

    • Ja, det er rart det der.. Som om dette skal være gjort på et blunk?? Traumer som har pågått over år, først mens det faktisk skjedde, og senere i kroppen siden den ikke fikk hjelp til å bearbeide det… Tror nok mange skjønner at man ikke er frisk, men de samme personene skjønner heller ikke at man ikke bare kan ta seg sammen på kommando, når det trengs at vi gjør det.. Det er altså ok at vi ikke er blitt friske enda, men det må da gå an å ta seg sammen når det behøves, liksom..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: