livetogkampen

Ti uker er over….

Mine ti uker på Betania er over.. Ja, over var de for to dager siden. Nå sitter jeg hos Hilde på Skarsøya, og skal liksom ta innover meg at det er over. Jeg har ikke greid å skrive noe i bloggen før nå, og siden det er en stund siden sist jeg skrev, skal jeg gi et lite sammendrag av mine siste dager der. Ikke på samme måte som jeg har skrevet sammendragene før, riktignok, men plukke frem noen ting, kan jeg vel gjøre..

Forrige uke gikk sånn som vanlig. Vi var noen flere på uttrykksgruppa fredagen, og gjorde leirefigurer. Rakk å male et bilde også.. Et vondt et, men fikk snakka litt med Ingrid om det bildet etterpå. Flere burde prøvd å prate med Ingrid om bildene og det vanskelige, hun er virkelig god å snakke med.

Forrige ukes psykodrama ble traumatisk nok for meg. Egentlig tegnet vi nettverkskart, og med bare tre stykker til stede skulle vi alle være protagonister på det. En av oss rakk å være det før pausen, og så gikk vi pent og pyntelig til pause. Gikk innom stua og møtte å grøss og gru en haug med store leirfigurer uten ansikt. På grunn av en del ting, bla ansiktsløse minner, ble de en kjempetrigger og jeg ble helt frika ut. Altså alle smådelene i meg og egentlig hele meg ble livredd, og jeg skulle virkelig hjem. Både Hanne og Turid fikk høre hvor ille jeg syntes de var, og at det var dem eller meg.. Ikke at de klarte å berolige meg med ordene » De skal stå til tredje oktober de der, så du må finne en løsning.. » Ehhhh.. Finne en løsning?? Når hele meg var direkte livredd og satt ut?? Så jeg ga beskjed om at da kom jeg til å dra, etter psykodramagruppa, og så stakk jeg bare fra dem, inn på utsikten igjen.. Begynte å tegne sommerfugler. Panikksommerfugler kan vi kalle dem, var det som ble det offisielle navnet på dem senere også… Hørte folk kom inn på psykodramarommet, hørte Aud. Så kom Tove etter meg også, og alle kom inn på rommet jeg satt og tegnet. Vi var bare to igjen i gruppa pluss Aud og Kari, så de tok over for Tove når de hadde funnet meg.. Jeg tegnet fortsatt sommerfugler og svarte med enstavelsesord. Så da fikk jeg gjøre det.. Var ikke tid og rom for mer nettverksarbeid, siden den andre i gruppa som skulle ta det etter pausen var blitt 89% slapp og og hadde kapitulert for sin vonde hals, og jeg var jo ikke i stand til det.. Så Aud prøvde forsiktig å nærme seg det å snakke om disse damene og redselen for dem da… Selv om hun var redd for at jeg var helt låst.. Til slutt klarte jeg å sette noen ord på det, finne ut hva det var som gjorde meg så redd, og jeg fikk selv bestemme at vi tok oss en tur og så litt på dem… Det gjorde vi, og dermed var problemet nesten løst.. Jeg bestemte meg iallefall for å være videre.. Heldigvis.. Og jeg sov på stua sammen med den som sto der.. Og nå ER ikke de kystkvinnene til Ingun Dahlin så skremmende lenger… Stakkars Ingun Dahlin, forresten, som var i rommet da jeg friket ut og vrengte ut av meg hvor ille jeg syntes disse figurene hennes var.. Jeg gikk bortpå utsikten igjen på kvelden og tegnet ferdig panikksommerfuglene mine og laget en slangetegning, en av de fæle…

Den torsdagen hadde jeg monodrama. Tok utgangspunkt i den slangetegningen jeg hadde laget kvelden før. Grete nattevakt måtte forresten komme å hente meg på utsikten kvelden før.. Jeg var nok litt fjern der borte for meg selv, så tida ble litt borte… Men altså.. Monodrama.. Et ganske interessant monodrama, som kom fram til at de slangene ikke bare var negative.. de var på et vis barnets beredskapstropp (Og før en eventuelt drømmetyder sier noe. Jeg TEGNER slanger, som et symbol, jeg DRØMMER IKKE om dem).. Det å skulle bytte rolle med skyggen i døra ble derimot for tøft. Jeg fikk til litt, men så måtte jeg si stopp. Men det interessante var at jeg greide å sitte å prate med Aud om en del minner. Og jeg fikk også snakket litt om delene mine. Og det endte med at vi plasserte dem på en stol. Hver sin. Den på fem, den på ti og den voksne.. Ikke den på sju…(Stakkar lille sjuåringen blir alltid oversett hun… ) Aud ville ikke at jeg skulle bytte rolle med dem, men at de skulle få komme fram å snakke selv… Akkurat DET ville ikke jeg, og femåringen torde ikke heller.. Men vi fikk til et kompromiss der jeg slapp dem så langt frem jeg kunne uten å selv mistet kontrollen, så fikk jeg videreformidlet noe av det de hadde å si… Og det var litt interessant.. En livredd femåring… En redd, men tapper ti-åring, og en voksen helt uten minner om overgrep. Aud ville vite navnene, men det fikk hun ikke.. Unntatt på den voksne delen, som heter Kristine. Hun er mitt alter ego.. Kristine er også det andre navnet jeg skulle ha hett.. Har vært mye snakk om å gi meg det navnet også opp igjennom barndommen. Og det hender jeg bruker det som andrenavn nå også. Kanskje skal jeg formelt ta det en dag.

Men delene har faktisk navn… Den lille på fem heter Rakel..Kanskje ikke å rart, siden det var yndlingsnavnet mitt på den tiden. Sjuåringen heter Tilje og hun på ti bærer navnet Svea… (Kjenner hun ikke helt liker at navnet kommer frem, er visst ikke helt trygt det).. Hvordan de to siste fikk navnene sine, aner jeg ikke.. Kan ikke komme på at jeg selv noengang hadde hørt de navnene.. Men det er iallefall det de heter…

Etter monodramaet hadde jeg psykologtime, (Jeg startet forøvrig med å være hjelpeego for ei annen ei i en og en halv time, før jeg gikk rett på mitt eget monodrama i en og en halv time, så hadde jeg en halv times pause, før to timer psykolog… ) Brukte bildene fra uttrykksgruppa, pluss det jeg hadde gjort i psykodramaen.. fikk snakket en del om mye som trengtes å snakkes om. Grete fikk meg til å SI navnet på overgriperen for første gang, i monodramaen SKREV jeg det… Så de stakkars små ble rimelig redde… MEN vi overlevde…I løpet av timen ringte far til mine barn.. Jeg tok den ikke, men sendte melding tilbake.. Men da han sendte melding på nytt igjen ble jeg enig med Grete om å ringe han opp, vi skjønte da utav meldingen så smått hva han ville.. Så da ble vi enige om at han og kona kunne være med meg i mandagens psykologtime…

Den før omtalte uttrykksgruppe er tøff for meg. Jeg får ut så mye der, og selv om jeg snakker godt med Ingrid om det, kverner det videre utover helgene. Så er det nattevaktene som får det, og denne fredagsnatta var det Bente.. Jeg sov overhodet ikke denne natta, selv om jeg lå i fanget, ingenting hjalp. Men aldri hadde vel et fang vært bedre å gråte i… For ungene måtte gråte, de var redde og fortvilte… Og sjelden har vel jeg hatt minstebarnet lenger fremme, uten at det helt har tatt over…

Lørdagen ble det selvsagt ingen konfirmasjon på meg, kunne ikke kjøre så langt uten å ha sovet noe som helst.. begynnelsen av dagen gikk tålelig greit, var på Europris og på sparkjøp og fikk handlet litt.. Malte på utsikten. Men ble etterhvert ganske lydsky, så utpå kvelden måtte jeg trekke meg bort fra de som herjet og flirte. for høyden på latteren smalt i ørene mine. Men andre må jo få ha det moro selv om ørene mine ikke er helt med, så jeg satte meg i gangen. Camilla kom ofte ut, og det satte jeg pris på.. Kom inn igjen da de hadde roet seg ned og satt å så film.. Ble nok en urolig natt sammen med Bente, men sov likevel mer denne natta.

Søndagen våknet jeg av at dørene smalt gang etter gang, så angstnivået mitt steg til nye høyder. I tillegg dekket en av de andre på gruppa frokostbord.. Jeg er vant til å våkne til lyden av at de ansatte dekker bord, men de gjør det stille og rolig, uten særlig mange lyder i det hele tatt.. Her var det klirr og klang så det sang.. Til slutt maktet jeg ikke mer, og fauk opp, slengte utav meg noe og sprang ut, helt innpå avdelingens stue… Og Camilla kom etter… Hun skjønte heldigvis problemet, og det føltes godt…Kom og sa fra når de hadde roet seg, gjorde hun også…Ruth Esther og Jorunn var på natt og jeg sovner som rege greit når Ruth Esther er på vakt, hun er så rolig av seg, så det smitter.. Men jeg var rimelig fornærmet da jeg våknet av mareritt og jeg våknet av mine egne lyder, uten at de hadde vekt meg… Sto opp en stund, da, for når de ikke vekker meg, blir det heller ikke trygt å sovne igjen..men sovnet litt til, etter en stund.

Mandagen var dagen… Først bevegelsesgruppe med oppsummering, gikk greit som vanlig… Og SÅ.. Psykologtime.. Kom før gjorde de også så jeg måtte bytte time med en annen… Stressa og rakk ikke spise lunsj, noe som ikke var smart siden jeg heller ikke rakk å spise frokost… De fikk iallefall svar på det de lurte på. Mange svar. Og en forståelse av hvor dårlig jeg faktisk er. Slik at de også skjønte hvor vanskelig det er for meg å ha guttene mine for lenge i gangen. Og angående det fikk Grete fortalt dem en del om dissosiasjon, og alt det trøbbelet det kan medføre..Fikk en del utav det møtet faktisk. Vet de har bekymret seg masse for unga også. Og vi ble enig om at de skulle sette seg skikkelig ned med ungene og fortelle dem akkurat hvorfor jeg var syk, og hvorfor jeg var innlagt. Midterste visste mye fra før, han hadde spurt en del.. Så det skulle de gjøre når de kom hjem… Møtet jeg hadde grudd meg sånn til gikk altså ganske ok.. Var litt tøft å se faren til unga grine, men likevel..

Etterpå løp jeg rett bort på Kreare, til avsluttning med Ingrid. (Fortsatt hadde jeg glemt å spise).. Var ei der da jeg kom, men hun holdt på å avslutte… Fikk vite det triste at Ingrid ikke får være uttrykksterapeut ved Betania mer. De vet ikke hva de gjør, det er helt sikkert. for den dama er bare GOD. Kjempegod å prate med etter en tøff økt, innsiktsfull på det meste, hennes fortjeneste at jeg har så god kontroll på dissosiasjonen min i selvhevdelsesgruppa.. Og hun er en UTROLIG dyktig uttrykksterapeut, hun er nemlig terapeut..At Ingrid ikke er der når jeg kommer tilbake, det kommer til å være FÆLT. Ble sittende over middagstid, så jaggu ble det null middag på meg også… Tok en salat til kvelds og det var den dagens måltid…

På tirsdagen ble jeg sannelig intervjuet i selvhevdelsesgruppa.. Det handlet om å grue seg til å reise hjem. Til å ikke vite hvordan ting var og hvordan ting blir. Det handlet om tøffe ting for meg, og det var veldig vanskelig. Men jeg sto den av, og greide meg hele økta uten å dissosiere.. Ingrid sin fortjeneste, fordi hun har lært meg noen grep.. Monami var på besøk.. Men alle forsvant og jeg sovnet. Våknet da Christina mi kom… Etterhvert fikk vi med oss Mona og havnet først på Nidar sitt fabrikkutsalg og handlet sjokolade, og tok noen sprø bilder med stratoskua.. etterpå var vi på Tyholttårnet og spiste, bakt potet, kjempegod. Tok selvsagt ballonger med oss da vi dro =) Barna liker det.. Surra oss ned på solsiden en tur også .Fikk kjøpt et kosedyr de to minste ville ha.. Og noe til å henge på nøkkelringen.Så kjørte vi Mona hjem, og skyndte oss tilbake. Ellen nattevakt holdt løftet sitt og gikk for å bade, med meg og Christina på slep.. Jaggu meg tøff, den dama, og bada gjorde hun. På natta var det Grete og Ellen.. Og jeg måtte si ha det til begge to på morgenen..Ha det til Grete =( *Lei meg* Sju-åringen min var aller mest lei seg, hun hadde elsket Grete mest av alle..

Onsdagen kom og det var avsluttning på psykodramaen.. Fikk masse oppsummeringer, og gikk gjennom mye. Masse latter. Og så ble det pause, jeg skulle hente salat, men ble var min beste medisin og tok en usving… LUDO var der jo.. Ble ti minutters kos med han, så ti minutters intens leting etter monodramaskjemaet jeg skulle levere Aud, og så rakk jeg å hente salat, men jeg rakk ikke å spise den…Etter pausen skulle vi bruke noen minutter på å hente den «tingen» som ropte på oss.. Jeg trengte ikke mange minutter, for jeg visste hva som sto og ropte på meg… Og det var ikke en ting, men en hund.. Kunne ikke godt ta med Ludo, så jeg tok bilde av han og tok med.. Så fikk vi skrive noe positivt om hverandre, og etterpå var vi hver vår tur konge og dronninger, og fikk dette opplest av hver enkelt.. Litt gøy..

Så ble det Ludo-kos før han dro igjen. vi lekte så han klaska labben i leppa mi.. Og i løpet av kvelden hovnet den stygt opp.. Skjønte hvor det bar, og tok tre vallergan.. Ble trøtt av både allergien og vallerganet, så sovnet oppgitt i åttetida… Både Monica og Camilla så visst til meg flere ganger, og hadde jeg ikke sagt at jeg var vant til det, hadde de nok ringt legevakta…

Torsdagen hadde det gått ned litt, men ikke helt.. Var fysioterapeut først, på benk denne dagen, og det var helt greit. Slik berøring er helt greit når personen som utfører berøringen er en trygg person. Så var det psykologtime igjen, og  de to minste barna kom for å være med,  sammen med faren. Også barna fikk satt ord på ting og fikk svar på noen spørsmål. Etterpå gikk de opp og spilte biljard, mens faren ble igjen for å snakke med oss. Fikk høre om to små som hadde grått hele mandagsnatta, eller vekslet mellom gråt og sinne. Det var ikke enkelt å få høre alt. Og den minstes klem når han kom var intens. Han slapp ikke.Vet de gleder seg til at jeg kommer hjem…

Så kom avsluttningsdagen. Pakket intenst på morgenen, fordi jeg ikke hadde klart å gjøre det før. Jeg VILLE ikke dra.. Jeg ville VIRKELIG ikke dra..Fikk pakka ut halvparten før vi skulle møtes i storstua..Ble positivitetshalvtime først, og jeg fikk sannelig dratt frem den redselen for kystkvinnene som jeg overvant, også denne fredagen.. De nevnte det visst også i forrige fredags ukeslutt. Og etterpå satt vi ved bordet og koste oss med litt frukt og sånt, og så fikk vi utdelt hvert vårt Ingun Dahlinkort.. Gjett hva jeg fikk???? Jo, selvsagt.. Et kort med de sterke kystkvinnene på.. det måtte jo bare være et bilde av dem… Tegnet på min overvunnete redsel…

Etterpå var det farvel. Jeg pakket ut alt, men klarte ikke reise. Sa hade til mine med-innsatte, og klemte masse på de ansatte.. Hadde gått og sagt hadet hele uka og nå var det Ane, Turid, Grete psykolog og Monica, Kari, Lene og Camilla… Og Ingrid mi, som ikke er der engang når jeg kommer tilbake.. Kjempelei meg… Tok lang tid før jeg klarte å dra.. Camilla fikk den siste klemmen, siden hun sto med meg og prøvde å motivere meg til å klare å dra og til slutt fikk jeg det til, og satte kursen mot Skarsøya og Hilde… Og hos Hilde er jeg enda.. Jeg har surra masse hjemme i huset hennes, mens hun har holdt på å flytte ut. Det har vært så masse folk på gården der hun skal flytte til at jeg har hatt like godt av  være i ro ilag med Ludo min.. Så hitill har jeg nok ikke vært til stor hjelp, akkurat.. Jeg går fremdeles rundt og forsøker å forsone meg med at jeg er kastet ut hjemmefra.. Jeg savner Betania INTENST.. Men trøster meg med at søknaden min ligge inne for et nytt opphold, og jeg kommer til å bruke pusterommet, antagelig.. Men kanskje ikke på den første gruppa etterpå nå…Jeg vet ikke.. Jeg skal iallefall også prøve å ha en hverdag som er brukbar..

Det er ikke bare meg som den voksne som er lei meg.. De små er utrøstelige… Rakel savner  Grete og Ruth Esher mest, Tilje savner Grete og Lene, mens Svea savner  Grete,  Bente, Monica og Kari aller mest, de som gjorde de morsomme tingene.. Alle tre savner Grete psykolog litt… Jeg, jeg savner alle, jeg.. Ingen nevnt og ingen glemt… (Og jeg savner veldig Gurine som stryker meg over ryggen så jeg sovner, og Ellen som strøk meg over ryggen og UT av marerittene. Og Grete, og Bente, og Lene og.Ruth Esther og.. og. og.. og… Alle sammen…. )

Men det går dette også, det er bare så mye tryggere der…

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: