livetogkampen

Fremdeles hjemme….

Enda er jeg hjemme.. Har to netter hjemme enda. Og så skal jeg tilbake.

Det blir bra. Det har virkelig ikke vært så greit å være hjemme nå. Takler lite styret som følger med gutter som aldri er enige. De sier jeg er sur når jeg sier fra. Jeg er ikke det. Ikke sur. Bare sliten. Men det kan sikkert virke sånn. Unger som aldri snakker hyggelig til hverandre er jo slitsomt når man er frisk også, da.

Jeg har dissosiert endel. Ungene ser ikke ut til å merke det. Ikke engang der en del har tatt over for meg. Heller ikke når jeg bare glir vekk. Men er vel kanskje like greit at de ikke vet det. Eller ser det. Selv om det hadde vært noe lettere om de hadde forstått.

Det verste er at jeg ikke klarer å være trygg hjemme. Jeg har ikke klart å fått opp igjen beskyttelsen min, masken, muren mot det indre vonde. Derfor strever jeg hardt. Og flasher ofte og nesten hele tiden. veksler mellom der og da og her og nå fortere enn svint. Det er vanskelig. Og det er ikke lett å skulle være omsorgsperson og kose seg med ungene når du har fantomsmerter som gjør at du har lyst til å hyle høyt. Jeg klarer det, takket være en tålegrense som er veldig høy. Men alt i meg ber meg krøke meg sammen. Når jeg kjennes ut som om jeg har pusteproblemer, fordi jeg faktisk kjenner at halsen er full av mannekjønn. Når jeg har like vondt i magen og i underlivet som jeg hadde etter en voldtekt som barn… Når jeg veksler og kjenner overgrepene gjennomføres, med påfølgende smerter. Jo, har mest lyst til å krølle meg sammen til en liten ball, og bare bli liggende sånn.

Så er det ikke plass til sommerfugler mer på armen min. I stedet er den dekket av brannsår. Knivstålet er varmet opp till brennvarmt, og har fått satt sine merker. Som har lindret en stund. Tatt vekk den psykiske smerten min med fysisk smerte. De fleste er betente. Brannsårene blir nesten alltid betente. Og så blir de vonde lenger, og står der og lyser mot meg og bekrefter håpløsheten min. Håpløsheten over at jeg har gitt etter for selvskadingen. Håpløsheten over den barndommen jeg ikke hadde. Håpløsheten over den fremtiden jeg ikke kan se. Håpløsheten over at jeg er meg.

Så har jeg hatt ungene her hele tiden. Jeg har gått på akkord med meg selv, og vært omsorgsperson. Jeg har ikke sendt dem til pappaen, selv om det sikkert har vært best. Men de vil så gjerne være her. Fordi DE savner mammaen sin. Så har jeg vært mamma , da.. Med det resultatet at jeg er helt utslitt. Noe som igjen gjør at forsvarsverkene mine er helt nedslitte. Som igjen gjør at jeg veksler enda mer, har enda mer dissosiering, har enda mer fantomsmerter.

I morgen drar gutta til faren. Da har jeg enda en natt hjemme. Men ingenting å prøve å holde maska for. Jeg håper det ikke glipper helt. Og jeg håper at jeg klarer å ikke falle helt sammen.At jeg klarer meg til jeg kan sette meg i bilen å kjøre tilbake til Betania. Tilbake til Betania der jeg skal rett til psykodramatime og hard jobbing med traumene, nå når jeg allerede er helt nedslitt. Men jeg skal også tilbake til tryggheten. Tilbake til omsorg og personer som kan og som forstår.

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: