livetogkampen

Dissosierer ikke jeg…. Neida, ikke i det hele tatt…

Jeg har virkelig trodd det har gått bra. Og at jeg ikke har dissosiert i det hele tatt her hjemme.. Men helt stemmer nok ikke det. Har hatt flere episoder, særlig igår og idag der jeg har sagt og lovt ting jeg ikke husker.

Det mest synlige resultatet av det er vel at jeg har lovt guttungen å ha vors her (Jeg takler slett ikke å ha mange ungdommer i hus, med fyll og bråk), jeg har kjørt og hentet kjæresten hans på ferga, OG jeg har visst lovt å å kjøre dem på festen etterpå…

Husker ikke noe av alt det der, jeg.. Men det er vel like greit..

Det er kanskje ikke så rart at jeg gjør det. Jeg er dritsliten. Jeg skal være omsorgsperson for gutter som overhodet ikke skjønner HVOR sliten jeg er i hodet. Og som tydeligvis ikke greier å forholde seg til det selv om jeg sier det. De ligger i gulvet og slåss, i utgangspunktet lekeslåssing, men ender alltid med at de blir sinte på hverandre. Eller de roper og brøler, noe som får hodet mitt til å sprenges. Men de oppfører jeg vel egentlig som normale gutter. Det er bare at alle høye lyder og bråk er plagsomt.

Og da dissosierer jeg da. Noe som igjen gjør ting enda verre, siden jeg under dissosiasjonen tydeligvis har andre grenser for hva jeg kan tåle av dem…

Joda, jeg innser at jeg ikke er frisk…

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: