livetogkampen

Ikke så enkelt..

Noen dager er verre enn andre… Sånn er det vel alltid, men jeg merker det ekstra godt. Jeg fikk det hevet over meg i går ettermiddag, kveld… Og var egentlig temmelig nede. Skremte disse søtingene mine på ene facebook-gruppa mi gjorde jeg visst også… Var ikke meningen, men det bare ble sånn.

Hodet blir veldig fort slitent. Det er vanskelig å holde fokus på det jeg skal. Jeg har hatt minsten her nesten hele uka, og selv om det er koselig, er det også en ekstra ting å holde fokus på. Samtidig vil gjerne ungene få være her så mye de kan, før jeg drar. Men minstemann KAN dette.. Han blir ikke vippet av pinnen om mammaen har en under dyna runde, eller om mammaen er fjern og glemsom..

Samtidig er det vondt at ungene skal være nødt til å kunne dette. At de har lært å lese at nå er det for mye for mor. Nå har depresjonen tatt mammaen. Men sånn er livet vårt akkurat nå, så får vi gjøre det beste utav det. Jeg klarer også å «ta meg sammen» for en periode, om den ikke blir for lang. Da brister det.

Jeg ser ikke alltid poenget med dette livet, skjønner overhodet ikke hvorfor jeg skal være nødt til  leve det. Men nå har  jeg jo ungene. Så da lever jeg liksom for deres skyld. Og det er jo greit det også.

Nå sitter jeg visst bare å surver……  Men dette er også en survedag. Kroppen verker og hodet er ikke på plass. Minste har dratt og det er kveld i huset.

Jeg flasher, og har hatt mareritt i våken tilstand. Så i kveld tør jeg iallefall ikke legge meg. Gjett om jeg vet hvordan denne natten vil forløpe om jeg legger meg. Så inatt skal jeg ikke sove, jeg blir så sliten av det..

Selvsagt blir jeg sliten av ikke å sove også, og før eller siden må jeg legge meg å sove en natt. Marerittene er ikke til å komme unna, så jeg kunne like gjerne lagt meg og fått det unnagjort med engang, men jeg vil holde det på avstand så lenge jeg makter.. Det er kanskje en naturlig reaksjon.

Så jeg er på face, og jeg sitter her og skriver. Noe håndfast som kan holde meg tilstede, og som gjør at jeg unngår å flashe..

Det er ikke så mange som kjenner meg som har fått blogg-adressen min. Det er ikke så mange som vet akkurat hvorfor jeg sliter heller. Det kan kanskje bare være sånn. Det er ikke akkurat noe solskinnshistorie, og som en blålyser sa: De tåler det ikke. Det er så mange som ikke tåler det vi har vært utsatt for. Selv om det er oss som har vært utsatt for det. Så blir det å ikke dele, en måte å beskytte seg selv på.

Men det er ikke like lett å holde på det lenger. Slett ikke like lett….

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: