livetogkampen

Tanker…

Det hender jeg ser på gamle bilder fra dengang jeg var barn. Også på bilder tatt i overgrepsperioden. Og like ofte slår det meg hvor «normal» jeg ser ut på de bildene. Jeg kan innimellom se en sårbarhet, en sårhet i øyne og ansikt, men jeg tror nok at man må vite det for å se det… Og det er for meg ganske tydelig at ungen ikke har gitt opp. Smilet når fremdeles øynene.. Som regel.. Så barnet kjempet seg frem, og sto. Barnet gikk ikke under.

Det har ganske sikkert noe med at overgrepene ikke skjedde innad i familien. Det er jeg ganske overbevist om.

Familien min var dog ikke spesielt funksjonell. Så det det har vært jobbet mest med på DPS, har vært forholdet til foreldrene mine. (Fordi man tør iallefall ikke tråkke de vondeste traumene for nære før oppholdet på Malvik.) Så når jeg får det ned på papiret der, ser jeg jo hvor ødeleggende, spesielt forholdet til min mor, har vært for meg.. For selvtillit og selvbilde. Men verden er ikke svart/hvitt og til tross for dette var det jo min mor. Mine foreldre. Og de var glade i meg, jeg visste alltid det. Så jeg gikk ikke under..

Samtidig vet jeg det at det ofte er sånn, at slike usikre barn, med lav selvtillit fra før ofte er lette offer for utnyttelse. Jeg var jo også ofte alene. Samtidig var jeg vant til at man tar hensyn til den voksne, man gjør som den voksne vil. Ellers er man slem. Og det å være slem, vel, DET vil man jo ikke være.

Men barnet klarte seg altså tilsynelatende bra. Selv om jeg mistet tid, selv om jeg ikke alltid var meg i alle situasjoner (Uten at jeg helt forsto det, eller hvorfor) klarte jeg meg bra. Jeg var skoleflink, og trengte ikke bruke mye krefter på leksene, og siden jeg gikk på en liten skole, visste jeg stort sett hvor jeg hadde de andre, selv om jeg var ensom. Jeg hadde mange venner, for de ville alltid ha meg med. Men jeg slapp ikke så mange innpå meg. Selv om ungdomskolen var større, fikk jeg fortsette med i samme klasse, og uten at så mange nye kom til.. Så jeg berget igjennom ungdomskolen også, selv om verden ble verre da. På barneskolen var jeg med i gymmen, selv i overgrepsperioden.  På ungdomskolen var jeg ikke det, jeg tror jeg kan telle på en hånd hvor mange gymtimer jeg var med i på de tre årene. Men lærerne reagerte ikke, så vidt jeg vet var det aldri et tema, og aldri noen som spurte hvorfor. Svømminga berget gymkarakteren min. Der var jeg til gjengjeld nesten best av jentene og siden vi var oppdelt i jente/guttegrupper (Det var dengangen man kunne gjøre det uten at det ble laget problem utav det) klarte jeg svømminga.Jeg klarte den også da jeg hadde svømming valgfag i åttende klasse, selv om vi var gutter og jenter samlet, men vi var så få. Og de gutta var «snille».. =)

Det var også i ungdomsskolen jeg forsto at jeg hadde lov til å bestemme over egen kropp. Jeg var tidlig utviklet, og det var et par gutter i klassen som var veldig glade i både å klemme pupper og kommentere. Og jeg protesterte ikke på det, så det fortsatte jo. Jeg var jo greit innlært med at slikt kunne bare gjøres. En dag var jeg nok ekstra sliten, for jeg sa iallefall, ikke så veldig bestemt, kanskje og iallefall ikke så veldig høyt, at jeg egentlig ikke syntes dette var så veldig greit. Guttene sluttet de. Dette var også snille gutter, som egentlig ikke hadde ment noe galt. Og ved at de faktisk respekterte et stille ønske, fikk jeg fornyet tro på at JEG kunne bestemme over meg. Overgrepene var jo slutt da, men mye av selvrespekten var borte. Siden dengang har JEG bestemt over min kropp, iallefall. Jeg ble heller ikke særlig utprøvende seksuelt i ungdomstiden. Vet mange strever med dette.. Jeg husket noe overgrep også dengangen. Men mye var gjemt i minner i andre deler av hodet mitt, innkapslet og som jeg ikke hadde tilgang til

På videregående hadde jeg mitt første av mange angstanfall. Men jeg skjønte aldri hva det var. Ikke legen min heller…  På videregående mistet jeg mye tid. Så der ble det mye skulking, riktignok ikke bevisst, men jeg var jo likefullt ikke tilstede i timene. Jeg kunne gå på do i friminuttet og bli der i timesvis.. Uten at det virket som mer enn fem minutter for meg.. Tro det var forvirrende. For DET var det.. =) Jeg gjorde ikke så mye lekser heller. Omverdenen skjønte ikke hvorfor, de trodde nok jeg var temmelig giddalaus. Men når du kommer hjem fra skolen, spiser mat, sovner på gulvet, og sover der til du legger deg, er du ikke «bare» lat.. Det er noe mer….

Jeg gjorde jo andre ting, gikk på fest som andre ungdommer, (Ingen som visste at jeg gladelig hadde blitt hjemme om ikke jeg ble mast med), og jeg traff faren til mine barn på den tiden. Men hadde jeg mulighet, sov jeg… Så ble jeg etterhvert gravid og trebarnsmamma før jeg var 25, men det er en annen historie…

Og hele dette innlegget er forresten en annen historie enn jeg begynte med.. =)

Det var altså det barnet, som greide seg ganske bra.. Som kunne le, og som kunne leke, selv med svarte skyer hengende over seg.

Hvorfor er det da blitt så vanskelig å fungere nå?? Hvorfor er voksenlivet så vanskelig, nå når skyene er borte??

Jeg la lokk på det hele i mange år. Ikke husket jeg alt heller. Og siden jeg fikk mitt første barn rett etter videregående, ble jeg gående hjemme med unger. Der var jeg skjermet, og kunne styre mye av samvær med andre .. Så da ble det enda lettere å legge lokk på ting. Samboeren min fikk etterhvert vite at jeg hadde vært borti overgrep, men ikke hvor omfattende det var. Det fikk han aldri vite. Men han måtte leve med mine brister. Jeg kunne miste en del tid på dagene jeg var hjemme alene også, ungene ble stelt, men det var endel av dagene jeg egentlig ikke husket særlig av. Så ble det mye som ikke ble gjort. Og når mine barns far da spurte hva jeg hadde gjort om dagen, hørte jeg en irritasjon som av og til var der, men som også av og til var helt fraværende. Og gikk i forsvar med engang, reagerte med sinne. For at jeg ikke husket, kunne jeg jo ikke si?? Man vil jo ikke bli betegnet som sprø heller… Ikke var det lett å forklare at jeg lå og strigråt og vasket golv heller…

Så ble jeg alene, og minnene har trengt seg mer og mer på. Særlig fordi jeg ikke fungerer ut i jobb. Har prøvd meg gjennom nav også, men utryggheten er blitt for sterk. Jeg er så var på andre menneskers irritasjon, at det setter meg helt ut. Så havnet jeg hos arbeidpsykologen til Nav, (Og fikk bekreftet at det iallefall ikke var noe iveien med intelligensen.. =)  ) Puttet innenfor psykiatrien, og i samme vaset ble det klarere og klarere for omverdenen at noe var forferdelig galt. Verden hadde nok sett det ganske lenge.. Men ikke jeg.. =) Men med pågang fra Nav-kontakten min, fra faren til mine barn (Som naturlig nok var bekymret for ungene, og som visste hva jeg burde få ut), en helsesøster som maste til jeg ble med på å sende minstemann på BAPP, og en kommunelege som koblet meg opp mot BV, var det igrunnen på tide å gå videre. BV skulle egentlig inn å hjelpe meg, og vi prøvde, men det ble fort klart at det ikke var samspillet mellom meg og ungene det skortet på. Det var rett og slett mine krefter, som bare ble brukt til å holde meg i live. Og da jeg fikk ny saksbehandler der, en klok dame som SÅ MEG oppi alt dette,(Hun jeg hadde før der, var også en klok, snill dame. Ikke klag på BV hos meg, de har vært med på å reddet både ungene mine og meg), var jeg igrunnen kommet til at det beste var å flytte ungene til pappaen for en stund.. Da var jeg allerede søkt inn på Malvik… For det var noe av det første fastlegen min gjorde, samtidig som hun søkte meg inn på DPS.

Gud, for en digresjon dette innlegget ble…

Altså, det jeg egentlig skulle frem til, var selvsagt hvorfor alt er så mye verre nå. Det er selvsagt fordi lokket har bristet, og så mange minner har funnet veien frem fra mitt innkapslete minne. Fordi kroppen ikke lenger klarer å leve med det DEN husker. Og alt kommer frem i mareritt…

Ja, noe sånt.. =)

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: