livetogkampen

Gammelt dagbok-innlegg….

Nå har jeg fått det for meg at jeg skal legge inn i bloggen en del ting jeg har skrevet før. så jeg kommer til å legge ut  en del gamle tekster. Jeg skal starte med det jeg kaller livs-brevet mitt, det jeg skrev da jeg startet på den lange veien for å bli frisk.

LIVSBREVET:

Alle lydene er så skremmende. Så mange skarpe lyder. Lyder jeg skvetter av. Hjertet hamrer ubønnhørlig avsted. Og klumpen i magen blir større. Det er for mange traktorer, for mange biler og alt for mange mennesker rundt husveggene her. Og gressklipperen durer ubønnhørlig avsted nedenfor vinduene mine.Alt skaper en uro i meg, som blir så vanskelig å forholde seg til, at jeg ikke vet om jeg klarer det. Og klumpen i magen vokser enda mer.

Skillet mellom drøm og virkelighet er av og til, eller ganske ofte, en uklar grense jeg vanskelig kan opprettholde. Ofte brister det. Og jeg kan høre mennesker og lyder der ingen er. Jeg kan helt klart tro noe som ikke er gjort er gjort og omvendt også, noe som skaper problematiske situasjoner..

Midt i det hele er jeg meg. Jeg er meg, selv om jeg av og til mister meg selv utav syne. Selv om jeg av og til kjennes å være en annen, som om en annen har tatt over styringen av meg. Og jeg er ganske rasjonelll av meg, kanskje det er det som har berget meg fra kanten av stupet. Så har jeg stått i alt. Alltid.

Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, båret masken min. Ingen skulle se hva jeg har gått igjennom. Ingen skulle se hva jeg strever med. for en maske kan smile og le. Og masken lar deg late som om alt er bra. Og det var alt alle så. Det var alt alle fikk se. Men klovnens maske har et stivnet smil. Og før eller siden faller alt, alt faller før eller siden. Og klumpen i magen sprekker og brer seg utover.

Da jeg var liten hadde jeg en del ting jeg MÅTTE gjøre. Bestemte mønster som ting måtte gjøres etter. Ellers ble det vondt inni meg. Katastrofen lot seg aldri forhindre, og et eller annet sted på veien sluttet jeg. Men enda kan jeg få den følelsen av at verden går under om jeg ikke får fulgt mønsteret mitt… Men den rasjonelle meg motarbeider denne tankegangen, og jeg følger nesten aldri disse tankene. Selv om det gjør vondt.

(Her fjerner jeg en del av dette brevet. Det er flere avsnitt som handler om foreldrene mine, som jeg velger å ikke legge ut. Det er nok å si at min mor selv var psykisk syk, og min far var svært ofte ut på jobb om kveldene. Min mor var dedikert til bingo og var der nesten hver kveld. Jeg var enten med, hos mine besteforeldre, eller hos venner av mine foreldre, hvis barn la seg lenge før jeg ble hentet. Fra jeg var syv-åtte var jeg en del alene hjemme disse kveldene da mine foreldre var borte begge to. )

Vi hadde en snill nabo, som var veldig snill fram til jeg var ca syv år. Da ble han veldig slem. Under trusler gikk jeg dit motvillig frivillig, flere ganger i uken. Han lærte dessuten fort å vite når jeg var alene hjemme. Og jeg var et føyelig barn. Jeg gjorde som den voksne sa. Jeg sto i det. Og smerten sendte meg ut av meg selv, til en annen verden. En annen meg tok over for meg, lot meg holde ut. Til smerten igjen hentet meg tilbake. Jeg husker mye. Og jeg skulle gjerne ha fortalt hva han gjorde. Delt bare en gang. Men skammen stopper ordene, før jeg engang får formet dem. Og ordene blir så store og stygge at jeg ikke klarer å si dem. Det er lettere å si hva han IKKE gjorde. Da trenger jeg ganske sikkert ikke si noe særlig. Skam er en underlig ting. den burde ikke være min, men likevel tar jeg den til meg som om den var et barn som næret av mitt bryst.For det fornuften sier og det hjertet forteller, passer ikke alltid sammen. Nei, dette er ingen solskinnshistorie.

De tre årene var et helvete. Det var så mye smerte, så mye redsel. Og alikevel var det ingen som så. Jeg bet tennene sammen, og skjulte sporene . Men noen burde alikevel ha sett. Så ille var det, at jeg kan umulig tro at alt lot seg skjule.At ingen så at noe var galt de tre årene dette varte, er helt unulig for meg å fatte. Vel var jeg god på å skjule spor, men alt kunne umulig en liten unge klart å skjule. Ingen, absolutt ingen så. Ikke foreldre, naboer, venner eller lærere. Ingen gjorde noe tegn til at de forsto og visste. Enda kan jeg være bitter fordi ingen så.

På skolen var jeg ensom.Til tross for at jeg hadde mange venner, hadde jeg problemer med nære vennskap. Derfor byttet jeg om på vennene. Jeg var nok ganske populær likevel. Snill som jeg iallefall var. Det snille og stille barnet. Jeg hadde innpass i alle gjengene og grupperingene i klassen. Jeg var med, uten å være med. Jeg hadde likevel bare en venninne i klassen som jeg stolte på, hun er den jeg har igjen idag.

Som voksen bærer jeg nok også med meg ensomheten min. Nok en gang på tross av mange venner, heller enn i mangel på dem. Det er den type ensomhet som du ikke så lett blir kvitt. Den som er tydeligst når du er blant mange. Den som kommer innenfra. Jeg har ikke tort å slippe vennene til. De må ikke trå meg for nært. For da kan hemmeligheten min glippe. Jeg har skjult problemene mine så godt jeg har kunnet. Men det viser seg at det ikke har  vært godt nok. De har vært bekymret. Også for ungene. Selvsagt også for ungene.

Min mor og min far har jeg nå et ambivalent forhold til. Mamma fungerer jeg dårlig sammen med, og pappa er fjern for meg.

Da står jeg igjen med ungene. Og selv om de er mye, er de også lite.

Vel har jeg biologisk familie. Og vi nærmer oss hverandre, forsiktig. De betyr mye for meg. Men vi har ingen felles historie som naturlig hører til i en familie. Dessuten stopper nok denne redselen for å stole på mennesker meg en del.

Som barn gikk jeg i Søndagsskolen. Der lærte jeg om en god Gud. Og om Jesus som var barnas venn. Vi lærte at Gud og Jesus så alt og hørte alt. Og om vi trodde på Gud og Jesus ville ikke noe vondt skje oss. Jeg trodde alt jeg kunne, men alikevel skjedde det så mye vondt. Hvordan kunne jeg da tro annet enn at Gud lot det skje?? Og når den gode Gud lot det skje, ja da var det sikkert min skyld. Og med skyld fører skam. Det er ikke greit med så mye skyld og skam lagt på barneskuldre. Det er ikke greit å høre at troen skal berge deg fra det som er vondt. Jeg tror det sitter en del sånne barn rundt omkring. Jeg har for lengst forstått at dette ikke er Guds budskap, og at det vonde som skjer ikke er Hans vilje. Men ivrige søndagskolelærere burde kanskje ha forstått at barn hører det de hører, og ikke illegger ordene noen overført betydning.

Hvor var egentlig menneskene rundt meg?? At min mor kanskje ikke alltid var egnet til å være mor vet jeg mange har sett, men ingen grep inn.

Som sagt var også min mor psykisk syk. Men hennes angst gjorde henne egoistisk, slik at alt skulle handle om henne og hennes angst. Vi måtte alltid ta hensyn til og ta ansvar for angsten hennes. Hun har også alltid hatt ikke så veldig utbygde sosiale antenner. Jeg vet jeg er anderledes enn henne. Her har ungene alltid kommet først. De har sluppet å ta ansvar for angsten min. Og minstemann har gått  BAPP-kurs for å lære hva psykisk sykdom er.

Det skal stoppe med meg, så fremt det står i min makt.

Jeg vet jeg har vært en god mamma. En som alltid har vært der. Jeg har trøstet og oppmuntret dem. Jeg har lekt og lest. Jeg har kost og funnet på moro med dem. Jeg har vært med på alle kamper og treninger. På alle oppvisninger og turnstevner. Jeg har sett barnas behov. Jeg har prøvd å følge dem opp på skolen og med lekser. av og til har jeg kommet til kort. Men alle kommer til kort  av og til. Men tidvise unntak har jeg vært alt de kunne trenge av en mor.

Men nå glipper det. Det er for vanskelig å være den mammaen ungene trenger. Det har det vært alt for lenge nå. Og unger tar der de kan. Når mammaen ikke orker å kjempe mer, ryker leggetider og grenser. Og skolearbeidet lider. Og så blir jeg enda mer utslitt og frustrert og så blir ungene frustrerte. For grenser vil de egentlig ha, selv om de protesterer vilt på dem. Så jeg fortsetter med å være en god mamma. Jeg skal gi dem det de trenger. Ro, trygghet, stabilitet og forutsigbarhet hos noen andre enn meg. Hos pappaen sin og bonusmoren sin.Så kan jeg ha dem annenhver helg. Korte helger. Det er det jeg trenger nå. Og jeg tror det er det de trenger. Selv om det ikke er det de vil. De vil selvsagt være like mye hos både mor og far. Men engang vil de forstå. For en mamma som har nok med sine egne problemer blir ustabil og uforutsigbar. Når jeg ikke engang selv vet hvordan jeg kommer til å reagere på ting, hvordan i all verden skal ungene det da??

Men selvfølgelig gruer jeg meg. Jeg kommer til å savne dem. Selvsagt gjør jeg det. Og selvfølgelig gjør denne avgjørelsen vondt. Veldig vondt. For ungene mine er min definisjon på livet. De har vært det gode jeg holder fast i. Mitt bindeledd til livet. Jeg håper jeg klarer å holde fast i dem, også når de skal være her så lite. For forsvinner ungene mine fra meg, er det ikke livsgrunnlag igjen.

Jeg kjemper mot demonene mine hver dag. angsten kommer kastende over meg hvor som helst, når som helst. Folk skulle bare visst hvor mye bare det å forbli stående i en kø i butikken koster meg. Ikke fordi butikksituasjonenn er så skummel i seg selv. Men fordi en lukt, en stemme, en lyd kan trigge minner. Og når det har gjort det, da er det noe i meg som blir veldig redd, og har lyst til å hive fra seg og løpe derifra.

Depresjonene er like sterke. Og ønsket om å bare dø, kan være overveldende.

Tannlegen har jeg gitt opp å besøke. Ikke at det gjør så veldig vondt. Tannlegeskrekken min har nok andre årsaker.

Jeg har falt tilbake til selvskadingen. Denne gangen er nok en av de verre. Men noe må jeg gjøre for å holde alt på avstand. Selvskadinga fjerner den indre smerten, og forandrer fokus. For en stund.

Marerittene mine er stadig tilbakevendende. Hver eneste natt er jeg i overgrepene. Bit for bit gjennopplever jeg dem. Og det gjør både psykisk og fysisk vondt. Så selv om nettene er tryggere enn dagene i våken tilstand, må jeg ikke sove. Sove er farlig. Og det å sove i seng, er blitt en umulighet. Så jeg har en kraftig sengevegring for tiden, og sover på sofaen.

Livet mitt faller sammen. I biter har det alltid vært. Men nå klarer jeg ikke holde alle bitene samlet. Alt faller. Også masken min.Det er vanskelig å møte verden og si at alt ikke er bra. Det er vanskelig å innrømme at psyken min drar meg under. Det hardeste er å innrømme at ungene har det best hos faren. Det er i det hele tatt vanskelig å møte verden. Selv om verden kanskje allerede har skjønt alt det der.

Det er hardt å skulle kjempe for et liv du egentlig har gitt opp for lenge siden. Hadde ikke jeg hatt unger, hadde ingenting bundet meg til livet. Men for ungene skal jeg leve. Og jeg prøver da virkelig. Men jeg er så sliten. Så sliten av livet. Og ingen vet hvor hardt jeg kjemper.

Jeg ønsker egentlig ikke å ha det rotete rundt meg. Og alle som ikke har følt hvordan kroppen din nekter å følge tankene og ønskene dine, vil nok aldri forstå det der.

Jeg ønsker heller ikke å glemme ting. Så vis tålmodighet med meg. Papirer med ting jeg skal lese og huske er det ingen vits i å gi meg. Skal jeg huske et møte eller noe annet viktig, ikke gi meg et papir. Det forsvinner ut av hukommelsen fortere enn noe annet. Også fordi jeg ikke alltid er meg selv. Send meg en mail, (til nød en melding) eller fortell meg det dagen i forveien, eller også gjerne samme dag. eller forviss deg om at jeg får skrevet det ned i telefonens kalender den dagen jeg får timen eller tidspunktet for møtet osv av deg.

Ikke noe vits i å ringe meg. Telefonen min er jeg mer redd enn jeg ser på den som nyttig.

Jeg fanger opp hver lille antydning til irritasjon hos omverdenen.Så blir jeg utrygg med engang. Jeg skyr og unngår ting som kan bli til konflikter, det er tilært fra barndomme av. Men jeg får smertelig erfare at det gjerne kan føre til større konflikter. Men prøv å bære over med meg. Reaksjonene mine er et resultat av min opplevelse av verden. Når du aldri har vært helt trygg, prøver du å unngå krangler. Prøver å unngå det meste, egentlig.

For meg er verden et fryktelig sted. Men jeg må leve med det.

Jeg gråter sjelden. Eller jeg gråt sjelden. Nå vil gjerne tårene presse på. Men jeg holder dem tilbake. Jeg viser ingen mine tårer. Da jeg var barn døde mine tårer ut. De var det likevel ingen hjelp i. Selv nå i min bristende tilværelse, gråter jeg kun alene. Jeg gråter i regnvær. for mine tårer får ingen se.

SLUTT

Dette var det jeg skrev den gang. Første versjon av livsbrevet. Helsesøster , Nav-kontakten min og legen min har lest en litt annen versjon. Noe av dette utelot jeg da, men det meste var med.

Mine barn er fortsatt hos sin far. Og det skal de fortsette med til jeg er tilnærmet frisk. Rent bortsett fra eldstemann som kom hjem igjen hit straks han ble atten. Han har alltid vært mer mamma enn pappa. Det er nok ikke bare far/bonusmor sin feil at det skar seg. Det er litt slitsomt, særlig når hodet trenger svært mye ro. Ikke at han lager mye støy, men innimellom er det jo nok at noen er rundt meg. Men, så er det koselig også. Han hadde bodd fast hos meg før de flyttet hos far, mens de andre bodde delt, så jeg hadde også savnet å ha han mye rundt meg… Helgene med de andre er heller ikke alltid like korte lenger. Vi tar det slik som jeg klarer det.

Angsten er heller ikke blitt noe mildere, men det er ganske sikkert ikke så rart, siden den alltid har vært bundet til ting som trigger overgrepsminner.

Jeg er også fremdeles deprimert, selv om ønsket om å leve som regel er sterkere enn ønsket om å dø nå. Men jeg tar meg enda i å tenke at når alle ungene er blitt voksne, da kan jeg slippe.

Jeg tenker ikke så mye på å holde masken lenger. De fleste vet at psyken min er brutt sammen. Ikke så mange vet hvorfor. Men mange flere enn før vet. og det er jo en begynnelse. Kanskje skal heller ikke alle vite.

Jeg sover fremdeles ikke i seng. Men nå har en av ungene dratt en madrass ned fra loftet til meg, og jeg har laget meg en hule mellom sofaen og veggen. Litt tryggere.

Jeg gjennopplever til stadighet overgrep, og marerittene kommer ofte. Sovemedisin har ikke hjulpet. Men en liten gul bamse-kuraff har gitt meg noe søvn tilbake. Der er det nok en bit av barnet som har tittet frem. Dette barnet tar forresten stadig større plass, og det gjør at stadig flere minner titter frem.

Sånn alt ialt er jeg ved bedre mot enn før, det har iallefall tittet frem noe håp bak skyene..

Advertisements

Single Post Navigation

3 thoughts on “Gammelt dagbok-innlegg….

  1. ETTER oppholdet på Malvik, er livsbrevet litt feil. Det gjelder særlig overgrepsperioden, som er utvidet med flere år… Ned til jeg var tre år og opp til jeg var elleve-tolv år. . At jeg husket enda mere, var ikke og er ikke lett.. For det fører til at vedtatte sannheter ikke lenger er sanne. Og nå skjønner jeg at jeg ikke er garantert at jeg husker alt nå heller. Men jeg håper det, jeg håper det virkelig. Jeg er ikke sikker på at jeg kan ta inn over meg mer, egentlig.

  2. Får så vondt inni meg av å lese alt du har vært igjennom! Jeg kjenner meg så innmari godt igjen i mye av det du skriver om! Husk at du ikke står helt alene med det du føler og har oppleve- selv om det ikke er noe trøst, så kan det kanskje hjelpe å vite at man ikke er helt alene i denne skumle verden, selv om ensomhetsfølelsen tar over i blandt!

    Jeg får så lyst til å bare holde rundt deg, og gi deg en god klem 🙂 Trenger ikke si så mye, bare vise at jeg bryr meg- og at du betyr noe!<3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: