livetogkampen

27.02.2012 03:21

Dette har egentlig vært en helt jævlig kveld og natt.. Ungene har vært her fra onsdag til idag, og jeg er så sliten at jeg ikke klarer sile minnene og tankene mine, så det kommer rett på .. Så akkurat nå tør jeg ikke legge meg, jeg tør ikke slippe dataen, for jeg må holde meg tilstede her og nå, og jeg har kuttet nok… Men jeg makter bare ikke en runde med der og da..

Jeg klarer ikke å havne tilbake i overgrepsituasjoner.. Ikke nå.. Jeg klarer det ikke, for da vet jeg at jeg mister taket. Det blir så reelt, at jeg vet jeg vil oppleve det som om det var akkurat nå det skjedde. Og smertene blir helt reelle.. Selv om jeg vet at det bare er fantomsmerter, gjør det jo like vondt. Og til slutt vil det gjøre så vondt at jeg sannsynligvis mister meg selv. Det fungerte dengang. Men nå fungerer det jo ikke at noe tar over for meg. Da mister jeg for mye tid. Og det er jo greit nok på natten, men jeg vet jo ikke hvor langt inn i den nye dagen det vil vare..  Jeg har mistet en del time-avtaler på grunn av det der. Både hos helsesøster og hos NAV.(Og hos legen). Jeg får jo nye, men må alltid finne en unnskyldning for det. Eller, jeg sier jo bare at jeg har glemt det, og det stemmer forsåvidt også, på et vis.. Jeg har ikke så lett for å snakke om det der. Fordi jeg ikke føler at dette er noe de forstår. Og det gjelder iallefall behandleren min på DPS. Jeg prøvde å forklare det engang i forbindelse med selvskadingen, da det ikke var den bevisste delen av meg som utførte det dengangen. Og jeg fikk da vel klar nok beskjed om at alt var meg, så det var mine BEVISSTE valg, som JEG kunne stoppe… Eneste jeg er enig i er at alt er meg. Men ikke i at valget er så bevisst, liksom, når det er noe annet som har tatt over og du selv blir skjøvet vekk. Og jeg klarer ikke stoppe det, før jeg klarer å vite når jeg bytter…

Jeg begynner å ha noe kontroll. Og der jeg ikke har hatt kontroll, som er langt oftere enn noen vet, klarer jeg alltid å finne en forklaring overfor omverdenen.

Jeg vet at det var nødvendig dengangen. For jeg husker også mye. Men jeg husker også at jeg byttet og at jeg slapp å oppleve alle overgrep, iallefall delvis. Jeg husker at jeg flyktet til regnbuen, til en verden av mange farger og myke skyer.

Men det tok alltid tid før jeg kom dit. Det skjedde aldri før smertene ble for uutholdelige. Når jeg fikk en «mannetiss» ikke bare inn i munnhulen, men så langt ned i halsen som han greide. Eller når han trengte inn i det slemme stedet bak. Når disse to tingene skjedde, forsvant jeg ganske fort. Når han trengte inn det vanlige stedet, holdt jeg meg lenger tilstede. For da forlangte han mer av meg. Så da tok det sin tid før jeg byttet. Jeg gjorde nok også det han ville etter byttet, det er jeg ganske sikker på.Jeg skal ikke beskrive noen overgrep i detalj akkurat nå. Kanskje er det aldri det jeg skal gjøre. Men siden det er mesteparten av grunnen til at jeg sliter, vil det dukke opp nå og da.

Må bare tilføye at dette IKKE var en av foreldrene mine, eller familie i det hele tatt. Ikke spør hvor foreldrene mine var, de var iallefall ikke der. Mesteparten av grunnen til den avstanden jeg har til mine foreldre idag, er fordi de aldri så, eller oppdaget noe. At de ikke reddet meg.

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: